Sosialistisk Folkeparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sosialistisk Folkeparti (SF) var et tidligere politisk parti i Norge, stiftet i 1961.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for dannelsen av SF var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, spesielt Norges NATO-medlemskap under den kalde krigen og Arbeiderpartiets ønske om utplassering av atomvåpen på norsk jord. Regjeringen Gerhardsens behandling av den såkalte Cuba-saken var også en medvirkende faktor.[1] En gruppe rundt avisen Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1961. Denne gruppen, som sto for «det tredje standpunkt» i utenrikspolitiske spørsmål, uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen, stiftet samme år ble Sosialistisk Folkeparti. Sosialistisk Folkeparti var i radikal opposisjon til den norske utenrikspolitikken, særlig i spørsmål som Vietnamkrigen, NATO-medlemskap og de tette båndene til USA.

Historie[rediger | rediger kilde]

Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV

Ved valget til Stortinget samme år fikk partiet valgt inn to representanter, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Med dette mistet Arbeiderpartiet flertallet sitt, de fikk 74 mandater, like mange som de borgerlige til sammen. Denne vippeposisjonen brukte SF til å felle Einar Gerhardsens regjering på Kings Bay-saken i 1963. Dette selv om de like etter innstilte på at Arbeiderpartiet skulle danne ny regjering, noe AP sa nei til. Det førte til den første borgerlige regjeringen etter krigen. Holm og Gustavsen ble gjenvalgt i 1965.

Partiets ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) begynte etter hvert å bevege seg i retning av marxisme-leninisme, noe som førte til et brudd i 1969. Arbeidernes kommunistparti, Rød Ungdom og Rød Valgallianse er følger av dette bruddet. Etter dette ble Sosialistisk Folkepartis Ungdom (SFU) opprettet.

SF falt ut av Stortinget i 1969, men fikk igjen representasjon etter at Arne Kielland i 1972 meldte overgang fra Arbeiderpartiet. SF var den viktigste kraften bak dannelsen av Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti, som i stor grad er å betrakte som SFs direkte etterfølger.

Forholdet mellom SF og Arbeiderpartiet var preget av sterk gjensidig antipati. «Da tente jeg sigaren» skrev Einar Gerhardsen i sine memoarer om valgnatten 1969, da SF falt ut av Stortinget.[2]

SFs ledere[rediger | rediger kilde]

SFs parlamentariske ledere[rediger | rediger kilde]

SFs partisekretærer[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalgshistorikk 1961-1969[rediger | rediger kilde]

Årstall Prosent av stemmene Antall stortingsrepresentanter
1961 2,4% 2
1965 6,0% 2
1969 3,4% 0

Fylkestingsvalghistorikk 1963-1971[rediger | rediger kilde]

Årstall Prosent av stemmene
1963 2,8%
1967 5,1%
1971 4,0%

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Den såkalte Cuba-saken fikk et stort etterspill og statsminister Einar Gerhardsen, som selv var bortreist da eksporten ble besluttet, la seg flat. Hendelsen var viktig både for dannelsen av Sosialistisk folkeparti i 1961 og for den borgerlige regjeringen fra 1963.», fra artikkelen «Hauge-biografi hopper over skandaløst våpensalg», Ny Tid 6. januar 2009
  2. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10010068