Moderaterna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Moderata samlingspartiet
Moderata samlingspartiet
Erklært ideologi Liberalkonservatisme[n 1]
Grunnlagt 17. oktober 1904
Leder Fredrik Reinfeldt (2003)
Gruppeleder Anna Kinberg Batra
Partisekretær Sofia Arkelsten
Ungdomsorg. Moderata ungdomsförbundet
Hovedkontor Stora Nygatan 30,
Gamla stanStockholm
Farger           Blått og oransje[1]
Tilknytting IDU, EPP
Nettsted Nettsted
Medlemstall 39 998 (2013)[2]
Representanter:
Riksdagen
107 / 349
(2010)
Europaparlamentet
3 / 20
(2014)
Landstingsfullmäktige
418 / 1 662
(2010)
Kommunfullmäktige
2 966 / 12 978
(2010)

Moderata samlingspartiet, oftest bare Moderaterna (m), er et liberalkonservativt politisk parti i Sverige. Partiet ble grunnlagt som Allmänna valmansförbundet i 1904, og skiftet navn til Högerns riksorganisation i 1938, Högerpartiet i 1952 og sitt nåværende navn i 1969. Moderaterna er Sveriges nest største parti etter antall mandater i Riksdagen og i medlemstall. De inngår i den borgerlige koalisjonen Alliansen sammen med Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Moderaternas leder fra 2003, Fredrik Reinfeldt, er også landets statsminister fra 2006.

Partiet kan føre sine historiske røtter tilbake til 1880-tallets Lantmannapartiet, og var ved grunnleggelsen i 1904 et sterkt konservativt parti som understreket viktigheten av institusjoner som monarkiet, rettsvesenet og forsvaret,[3] og var imot innføring av almen stemmerett.[4] Utover 1900-tallet ble partiets politikk påvirket av demokratisering og liberalisme, og i 1980-årene ble den langt mer markedsliberal, noe som førte partiet fra sin mer tradisjonelle konservatisme og til dagens offisielle ideologi; liberalkonservatisme. Moderaterna ble svekket da andre borgerlige partier kom til i 1930-årene, og ble ikke det største borgerlige partiet igjen før i slutten av 1970-årene. Partiets statsministre i nyere tid er Carl Bildt (1991–1994) og Fredrik Reinfeldt (2006–).

Da Reinfeldt overtok ledelsen i Moderaterna, lanserte partiet de «Nya Moderaterna», og partiet ble sagt å bevege seg i retning av det politiske sentrum i Sverige gjennom å «avvise skatterevolusjon» og visse politiske konflikter, samtidig som fokus på sosialpolitikk og sysselsetting økte. Merkesaker for partiet idag er valgfrihet, sysselsetting, privat initiativ og privat eiendomsrett.[5]

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Moderaterna har en blanding av liberale og konservative synspunkter, og definerer liberalkonservatismen, en gren av konservatismen, som sin ideologi. Partiet ønsker større individuell frihet og en åpnere markedsøkonomi, og ønsker større økonomisk frihet gjennom skattelettelser, privatisering og avregulering. Muligheten til fritt valg av varer og tjenester er også viktig for partiet, og dette skal komme i kombinasjon med en redusert offentlig sektor og et redusert offentlig eierskap.

Moderaterna er imidlertid tilhenger av de fleste sosiale ytelser innført siden 1930-årene. Partiet har gått bort fra sitt ønske om flat skatt og det meste av sin kritikk mot arbeidslovgivningen. Partiet ønsker større innsats for bekjempelse av volds- og sedelighetskriminialitet, og har et uttalt mål om full sysselsetting. Moderaterna støtter en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning i Sverige og et svensk medlemskap i EU og NATO. Sistnevnte standpunkt har blitt tonet ned de senere årene. Moderaterna støtter også bruken av euro som valuta i Sverige, men utfallet av folkeavstemningen i 2003 har fått partiet til å legge saken i bero.

Historie[rediger | rediger kilde]

Historiske røtter[rediger | rediger kilde]

Christian Lundeberg, den første konservative statsministeren

Moderata samlingspartiet kan føre sin historie tilbake til ulike konservative grupperinger, eller partier, som fantes i Riksdagens to kamre i siste halvdel av 1800-tallet, deriblant Lantmannapartiet i andrekammeret (det direktevalgte underhuset) og Protektionistiska partiet i førstekammeret (det indirekte valgte overhuset). Partiene var dengang sammenslutninger av enkeltstående riksdagsmenn, ikke landsomfattende medlemsorganisasjoner.

I førstekammeret fantes i årene 1888–1909 Protektionistiska partiet, som i 1910 ble Förenade högerpartiet, og i årene 1888–1904 Minoritetspartiet. Disse gikk under navnet Första kammarens moderata parti (eller bare Moderata partiet). I 1912 gikk de sammen til Första kammarens nationella parti, som gjerne ble forkortet til Förstakammarshögern. Denne grupperingen bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.

Lantmannapartiet ble dannet i andrekammeret allerede i begynnelsen av 1867, etter lovendringen som avskaffet standsriksdagen, selv om det i noen år var delt i Gamla lantmannapartiet og Nya lantmannapartiet. I 1903 ble De moderata reformvännernas grupp dannet, og fra og med 1906 ble denne avløst av Nationella framstegspartiet. I 1912 gikk dette partiet sammen med Lantmannapartiet og dannet Lantmanna- och Borgarepartiet, oftest kalt Andrakammarshögern, som bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.

Dannelsen av partiorganisasjonen[rediger | rediger kilde]

En av partiets valgkampplakater foran valget til andrekammeret i 1928, «Kosakkvalget». Fra påskriften: «Enhver som stemmer på ‘Arbeiderpartiet’, stemmer på samfunnets omveltning og bolsjevismens innføring.»

Allmänna valmansförbundet ble stiftet den 17. oktober 1904 på Restaurang Runan i Hantverksföreningens hus i Stockholm. Hensikten var å skape en landsomfattende valgkamporganisasjon for de konservative partiene som allerede fantes i Riksdagens to kamre. I så måte kan Fosterländska förbundet, stiftet i 1893, ansees som en forløper til den moderne partiorganisasjonen.

Sitat Forbundets hovedoppgave skal bli å alvorlig motsette seg de sosialistiske og radikale bestrebelser … hvorved forbundet vil rette sin oppmerksomhet på ønskverdigheten av en sådan løsning på stemmerettsspørsmålet, å derigjennom sikre alle samfunnsklassers berettigede innflytelse over Riksdagen, på viktigheten av lovfesting for bevarelse av arbeidsavtalens ukrenkelighet og beskyttelsen av den enkeltes rett til fritt få arbeide, … det direkte skattevesenets behørige ordning til trygghet og rettvishet for den enkelte samt andre spørsmål som har betydning for forbundets ovennevnte oppgave … [Forbundet skal] arbeide for at det til Riksdagens andre kammer velges menn … som fremmer fedrelandets forsiktige utvikling. Sitat
– Fra Allmänna valmansförbundets programerklæring av 1904.[6]

Allmänna valmansförbundet var fra begynnelsen en rendyrket valgkamporganisasjon, som riksdagspartiene formelt sett var uavhengige av, men samarbeidet med.

Demokratiske reformer[rediger | rediger kilde]

I 1906 foreslo Karl Staaffs liberale regjering, med støtte fra sosialdemokrater, almen stemmerett, som blant annet innebar flertallsvalg i enmannskretser. Forslaget ble felt i Riksdagen av Allmänna valmansförbundet, som ønsket forholdstallsvalg med lik stemmerett til andrekammeret, men beholde den begrensede stemmeretten til førstekammeret. Førstekammeret hadde til da vært indirekte valgt gjennom gradert stemmerett, og bare stemmeberettigede var valgbare til kammeret, hvilket gjorde at Allmänna valmansförbundet var sterkest der.

Arvid Lindmans første regjering drev i 1909 gjennom en lovendring som innførte forholdstallsvalg til andrekammeret. Samtidig ble førstekammeret fortsatt valgt gjennom gradert stemmerett: Den rikeste velgeren hadde førti ganger flere stemmer enn den med lavest inntekt. I 1917 foreslo en koalisjonsregjering mellom de liberale og Socialdemokraterna almen og lik stemmerett for menn. Forslaget ble vedtatt i førstekammeret, men falt i andrekammeret, hvor Allmänna valmansförbundet hadde flertall. Under sterkt press med store protester og fare for revolusjon stemte partiet i 1918 for almen og stemmerett for skattebetalende menn og kvinner over 24 år som ikke mottok fattighjelp eller satt fengslet. Flere ledende representanter for Allmänna valmansförbundet beklaget under debatten i Riksdagen at de måtte treffe denne beslutningen.

Partiet forsvarte monarkiet, men ble presset av liberale og sosialdemokrater, som ville innføre republikk. Man kom frem til et kompromiss som reddet monarkiet, men som innskrenket kongens makt og fjernet de fleste av hans muligheter til å påvirke politikken. Først i 1974 ble den faktiske muligheten til å gjeninnføre en sterk personlig kongemakt fjernet, men kompromisset gjorde kongens rolle i hovedsak seremoniell allerede ved inngåelsen.

Konsolidering av partiet[rediger | rediger kilde]

I 1933 og i begynnelsen av 1934 opplevde partiet en splittelse som følge av ulike oppfatninger om fascismen. Partiets frittstående ungdomsorganisasjon, Sveriges Nationella Ungdomsförbund, hadde en tid hatt dragninger mot denne ideologien. Man organiserte tillike uniformerte «kampgrupper», noe som vakte svært negative reaksjoner i moderpartiet. Partilederen Arvid Lindman tok samtidig sterk avstand fra nazismen i Tyskland og Sverige. Partiet brøt alt samarbeid med ungdomsorganisasjonen i 1934, og sørget samme år for å stifte en ny, Ungsvenskarna. Ungsvenskarna tok navnet Högerns ungdomsförbund (HUF) i 1946, senere sitt nåværende, Moderata ungdomsförbundet (MUF), i 1969.

De konservative gruppene i Riksdagen, Första kammarens nationella parti og Lantmanna- och Borgarepartiet, gikk formelt sammen til en gruppe fra og med Riksdagens sesjon i 1935, og tok navnet Högerns riksdagsgrupp. Noen år senere, i 1938, byttet Allmänna valmansförbundet navn til Högerns riksorganisation. Således ble partiet etterhvert konsolidert, idet de folkevalgte ble direkte knyttet til medlemsorganisasjonen, hvilket gjorde Högern til et moderne masseparti.

På grunn av det spente internasjonale klimaet under andre verdenskrig ble en samlingsregjering dannet i 1939. Regjeringen ble ledet av Per Albin Hansson fra Socialdemokraterna. Representanter fra Högern besatte blant andre poster som kommunikasjonsminister, kirkeminister og handelsminister.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Jarl Hjalmarsson, Högerns partileder 1950–1961.

Etter oppløsningen av samlingsregjeringen skulle det gå drøye tredve år før Högern kom i regjeringsposisjon igjen. I 1950-årene ble partiet svekket, og var ikke lenger Socialdemokraternas selvsagte hovedmotstander. Högern tapte terreng til fordel for Folkpartiet og senere Centerpartiet. Högern talte tidlig for en tilnærming til Vest-Europa gjennom allerede i begynnelsen av 1960-årene, under partilederen Gunnar Heckscher, støtte et svensk medlemskap i EEC, forløperen til EU. I 1969, på den tiden Yngve Holmberg var partileder, byttet Högern navn til Moderaterna.

Med venstredreiningen som rådet i svensk politikk fra slutten av 1960-årene og gjennom det meste av 1970-årene, ble partiet marginalisert, og ble ansett som ekstremt av mange. Under partilederen Gösta Bohman greide man imidlertid å snu denne trenden, og partiet fikk økende velgertilslutning.

Fra midten av 1970-årene kom en høyredreining i svensk politikk, og ved valget i 1976 oppnådde de borgerlige flertall i Riksdagen for første gang på 44 år. Den daværende konstitusjonen krevde imidlertid et flertall for et mistillitsforslag mot den sittende statsministeren, Olof Palme, for å kreve hans avgang, noe som ikke fantes, og Palme fortsatte. Etter 1976 kom Moderaterna til å inngå i Thorbjörn Fälldins regjering. Regjeringen falt i 1978 på kjernekraftsaken, der Moderaterna og Folkpartiet støttet en fortsatt utbygging, mens Centerpartiet var imot. Folkpartiet dannet deretter regjering alene, i håp om at partiet var det som enklest kunne finne løsninger over blokkgrensene og en endelig løsning på energispørsmålet. Moderaterna så på Ola Ullstens regjering som et svik mot trepartiavtalen, og stemte mot regjeringens tiltredelse. Da de andre partiene la ned sine stemmer, innebar det dog et flertall for regjeringen.

Ledende borgerlig parti[rediger | rediger kilde]

I 1979 fikk de borgerlige igjen flertall, og Fälldin dannet en ny trepartiregjering. Moderaternas ministre trakk seg ut av regjeringen i 1981, da budsjettminister Rolf Wirtén fra Folkpartiet hadde inngått et kompromiss med Socialdemokraterna i skattepolitikken, noe Moderaterna ikke støttet. I 1980-årene stabiliserte Moderaterna seg som det ledende borgerlige partiet.

Etter valget i 1991 kunne partileder Carl Bildt bli statsminister i en ny borgerlig koalisjonsregjering, som imidlertid var avhengig av parlamentarisk støtte fra det høyrepopulistiske Ny demokrati. Moderaterna beholdt sin velgertilslutning ved neste valg, i 1994, men ettersom de øvrige koalisjonspartnerne fikk sin redusert, og Ny demokrati falt ut av Riksdagen, mistet man regjeringsmakten til Socialdemokraterna. I 1998 var oppslutningen fremdeles stabil, men det borgerlige flertallet uteble, så Bildt overlot ledelsen av partiet til Bo Lundgren året etter.

«Nya Moderaterna»[rediger | rediger kilde]

Fredrik Reinfeldt, Sveriges statsminister siden 2006.

Etter partiets svært dårlige riksdagsvalg i 2002 begynte man utarbeide nye og mer attraktive kjernesaker. Partilederen Bo Lundgren gikk av i 2003, og ble etterfulgt av Fredrik Reinfeldt samme år. Partiet lanserte de «Nya moderaterna» på partiets arbeidsmøte i 2005 i Örebro, og Moderaterna skulle fra da av fokusere på følgende saker:

  • «Det skal lønne seg å arbeide.»
  • «Satsning på velferden, primært skole, helse og eldreomsorg.»
  • «Nulltoleranse mot kriminalitet.»

Foran riksdagsvalget i 2006 ledet Moderaterna et borgerlig samarbeid som var mer sammensveiset enn tidligere, og etablerte Allians för Sverige sammen med de tre andre borgerlige riksdagspartiene. Moderaterna fikk omlag 26 % av stemmene i valget, partiets beste valgresultat siden 1928. Allians för Sverige oppnådde flertall i Riksdagen, og Reinfeldt ble statsminister i en regjering der halvparten av ministrene kom fra Moderaterna. Allerede den første uken ble tre av Moderaternas ministre anklaget for unndragelse av SVT-lisens og bruk av svart arbeidskraft, og handelsminister Maria Borelius og kulturminister Cecilia Stegö Chilò gikk av.

Moderaterna gjorde et dårlig valg til Europaparlamentet i 2004 sammenlignet med riksdagsvalget i 2006, men dette tilsvarte en knapp økning fra forrige europaparlamentsvalg. Etter riksdagsvalget i 2006 falt Moderaterna kraftig på meningsmålingene, og frem til 2008 fikk partiet vanligvis 20–24 % i oppslutning. Fra 2009 gikk partiet derimot kraftig frem, tilsynelatende på bekostning av de øvrige borgerlige partiene, hvilket kulminerte sommeren 2010, da partiet på de fleste målinger oversteg 30 % i oppslutning. I riksdagsvalget 2010 fikk Moderaterna i overkant av 30 % av stemmene, partiets beste valgresultat siden innføringen av almen stemmerett i 1921. Til tross for de øvrige borgerlige partienes tilbakegang, forble Alliansen (tidligere Allians för Sverige) den største blokken i Riksdagen, men mistet flertallet. De rödgröna fikk 43 %, og det tapte borgerlige flertallet skyldtes først og fremst Sverigedemokraternas inntreden i Riksdagen. Reinfeldts regjering fortsatte etter valget som en mindretallsregjering.

Ledere[rediger | rediger kilde]

Partiledere

 

Gruppeledere i Riksdagen[n 2]

 

Partisekretærer

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Moderaternas oppslutning etter grupper,
Sveriges Televisions vallokalsundersökning 2010[7]
Gruppe Stemmer
(%)
Rel. resultat
+/− (pp)
Gründere 40 +13
Tjenestemenn 34 +7
Ansatte i privat sektor 34 +7
Menn 32 +5
Arbeidstagere 32 +5
Alderen 31–64 år 31 +4
Medlemmer av TCO 29 +2
Alderen 65+ 28 +1
Bønder 28 +1
Medlemmer av SACO 28 +1
Kvinner 26 -1
Statsansatte 24 -3
Alderen 18–21 år 23 -4
Alderen 22–30 år 23 -4
Arbeidsløse 23 -4
Førstegangsvelgere 23 -4
Ansatte i offentlig sektor 22 -5
Studenter 21 -6
Kommuneansatte 21 -6
Oppvokst utenfor Sverige 20 -7
Blåsnipparbeidere 19 -8
Medlemmer av LO 16 -11
Sykepermitterte 14 -13
Sum 27 0
Moderaternas oppslutning etter valgkretser,
riksdagsvalget 2010[8]
Valgkrets Stemmer
(%)
Rel. resultat
+/− (pp)
Stockholms län 39,96 +9.9
Skåne län, sør 38,46 +8.4
Hallands län 34,71 +4.65
Stockholms kommun 34,29 +4.23
Skåne län, vest 33,80 +3.74
Västra Götalands län, vest 32,82 +2.76
Malmös kommun 32,62 +2.56
Skåne län, nord og øst 32,04 +1.98
Göteborgs kommun 30,37 +0.31
Uppsala län 30,11 +0.05
Kronobergs län 29,84 -0.22
Östergötlands län 28,65 -1.41
Västra Götalands län, sør 28,33 -1.73
Södermanlands län 27,94 -2.12
Västra Götalands län, øst 27,91 -2.15
Blekinge län 27,34 -2.72
Västmanlands län 27,14 -2.92
Västra Götalands län, nord 26,95 -3.11
Kalmar län 26,90 -3.16
Jönköpings län 26,74 -3.32
Värmlands län 25,72 -4.34
Gotlands län 25,18 -4.88
Dalarnas län 25,11 -4.95
Örebro län 24,01 -6.05
Gävleborgs län 23,14 -6.92
Jämtlands län 22,20 -7.86
Västernorrlands län 21,60 -8.46
Västerbottens län 17,69 -12.37
Norrbottens län 16,38 -13.68
Sum 30,06 0

Velgermasse[rediger | rediger kilde]

Tabellen til venstre viser Moderaternas oppslutning blant visse utvalgte velgergrupper i riksdagsvalget 2010, ifølge SVTs undersøkelse foretatt i valglokaler i alle valgkretser.[7] Noen av gruppene er mer generelle enn andre, og kan derfor overlappe. Tabellen til høyre viser partiets oppslutning i de ulike valgkretsene ved samme valg. De gruppene og valgkretsene der partiets oppslutning er høyere enn i befolkningen som helhet, er markert med grønt, mens tilsvarende grupper og valgkretser med lavere oppslutning er markert med rødt.

Slik som vist i tabellen, har Moderaterna høyest oppslutning blant gründere (40 %), tjenestemenn (34 %), ansatte i privat sektor (34 %), menn (32 %) og arbeidstagere (32 %).[7] I motsatt ende av skalaen finner man personer i sykepermisjon (14 %), LO-medlemmer (16 %), blåsnipparbeidere (19 %), personer oppvokst utenfor Sverige (20 %) og kommuneansatte (21 %).[7]

Moderaterna har sin høyeste oppslutning i urbane strøk i Stockholm-området og Vest- og Sør-Sverige, mens oppslutningen er lavere i tynt og spredt befolkede områder, spesielt i Norrland. De fem valgkretsene med høyst oppslutning er Stockholms län (39,96 %), Skåne län, sør (38,46 %), Hallands län (34,71 %), Stockholms kommun (34,29 %) og Skåne län, vest (33,80 %).[8] Lavest oppslutning har partiet i valgkretsene Norrbottens län (16,38 %), Västerbottens län (17,69 %), Västernorrlands län (21,60 %), Jämtlands län (22,20 %) og Gävleborgs län (23,14 %).[8]

Moderaternas velgere rangerte følgende politiske saker som de fem viktigste for sitt valg av parti i riksdagsvalget i 2010:[7]

  1. Sveriges økonomi
  2. Sysselsetting
  3. Privatøkonomi
  4. Skole og utdannelse
  5. Skatt

Moderaterna har den høyeste andelen av velgere som identifiserer seg som høyreorienterte, 83 %, mens 2 % av partiets velgere regner seg som venstreorienterte, og 14 % ikke føler tilhørighet til noen fløy.[7] Sammen med Centerpartiet har Moderaterna også den største andelen av velgere, 83 %, som har stor eller svært stor tiltro til svenske politikere (gjennomsnittet var 70 %).[7]

Historiske valgresultater[rediger | rediger kilde]

Riksdagsvalg 1911–2010[n 3]

Valg Stemmer Mandater
#  %
1911 188 691 31,3
64 / 230
1914 286 250 37,7
86 / 230
1914 268 631 36,5
86 / 230
1917 182 070 24,7
59 / 230
1920 183 019 27,9
70 / 230
1921 449 302 25,8
62 / 230
1924 461 257 26,1
65 / 230
1928 692 434 29,4
73 / 230
1932 576 053 23,0
58 / 230
1936 512 781 17,5
44 / 230
1940 518 346 18,0
42 / 230
1944 488 921 15,8
39 / 230
1948 478 779 12,3
23 / 230
1952 543 825 14,3
31 / 230
1956 663 693 17,1
42 / 231
1958 750 332 19,5
45 / 231
 


Valg Stemmer Mandater
#  %
1960 704 412 16,5
39 / 232
1964 582 609 13,7
32 / 233
1968 670 478 13,8
32 / 233
1970 573 811 11,5
41 / 350
1973 737 584 14,2
51 / 350
1976 847 672 15,6
55 / 349
1979 1 108 406 20,3
73 / 349
1982 1 313 337 23,6
86 / 349
1985 1 187 335 21,3
76 / 349
1988 983 226 18,3
66 / 349
1991 1 199 394 21,9
80 / 349
1994 1 243 253 22,3
80 / 349
1998 1 204 926 22,9
82 / 349
2002 809 041 15,2
55 / 349
2006 1 456 014 26,2
97 / 349
2010 1 791 766 30,0
107 / 349

Europaparlamentsvalg 1995–2009

Valg Stemmer Mandater
#  %
1995 621 568 23,1
5 / 22
1999 524 755 20,7
5 / 22
2004 458 398 18,2
4 / 19
2009 596 710 18,8
4 / 18
2014 507 488 13,7
3 / 20

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Som definert av partiet selv, jamfør 2001:års idéprogram.
  2. ^ Gruppeledere i den samlede Riksdagen siden 1971. Før 1971 hadde Riksdagen to kamre, hvor partiet hadde separate gruppeledere.
  3. ^ Valgene til og med 1968 er valg til Riksdagens andrekammer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Grafisk handledning 2014, inklusive bildmanér» (svensk). Moderaterna. 2014. Besøkt 17. august 2014. 
  2. ^ TT (10. januar 2014). «SD, V och MP lockar medlemmar» (svensk). Besøkt 17. august 2014. 
  3. ^ Lindskog, Gösta (1954). Med Högern för Sveriges framtid (svensk). Stockholm: Högerns riksorganisation. s. 175. 
  4. ^ Björk, Gunnela (14. mars 2007). «1917-18 Sverige i uppror». Populär Historia (2). 
  5. ^ «Moderata samlingspartiet». Nationalencyklopedin (svensk). 
  6. ^ «1904:års partiprogram» (svensk). Moderaterna. 
  7. ^ a b c d e f g Holmberg, Sören; Näsman, Per; Wänström, Kent (2010). «Riksdagsvalet 2010 Valu» (svensk). Sveriges Television. Besøkt 9. april 2012. 
  8. ^ a b c «Val till riksdagen - Röster» (svensk). Valmyndigheten. 23. september 2010. Besøkt 9. april 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hylén, Jan (1991). Fosterlandet främst? : konservatism och liberalism inom högerpartiet 1904-1985 (svensk). Stockholm: Norstedt. ISBN 91-38-50086-8. 
  • Nilsson, Torbjörn (2010). «Partiernas historia: Moderaterna. Jakten på makten». Populär Historia (svensk) (3), s. 36–39. 
  • Nilsson, Torbjörn (2004). Mellan arv och utopi : moderata vägval under hundra år, 1904-2004 (svensk). Santérus Förlag. ISBN 91-89449-69-X. 
  • Nilsson, Torbjörn (2003). Moderaterna, marknaden och makten : svensk högerpolitik under avregleringens tid, 1976-1991 (svensk). Södertörns högskola. ISBN 91-89615-06-9. 
  • Pihlblad, Anders (2012). Ett partis fall och uppgång: Berättelsen om de nya Moderaterna (svensk). Natur & Kultur. ISBN 91-27-13264-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]