Oscar II

Oscar II Konge av Sverige og Norge
Malt av Anders Zorn (1898)
Navn:		Oscar Fredrik
Valgspråk:		Broderfolkenes vel Fra 7. juni 1905: Sveriges väl
Regjeringstid:		Sverige: 18. september 1872–8. desember 1907 Norge:18. september 1872–7. juni 1905
Født:		21. januar 1829, Stockholm
Død:		8. desember 1907, Stockholm
Begravet:		Riddarholmskyrkan
Foreldre:		Oscar I og Josefine
Ektefelle‍(r):		Sophie av Nassau
Barn:		Gustav, født 1858 Oscar, født 1859 Carl, født 1861 Eugen, født 1865

Oscar IIs monogram ved veien mellom Kongsberg og Svene.

Foto: Arnstein Rønning

Oscar II eller Oskar II^{[trenger referanse]} (fullstendig navn: Oscar Fredrik Bernadotte; født 21. januar 1829 i Stockholm, død 8. desember 1907 i Stockholm) var konge av Sverige (1872–1907), konge av Norge (1872–1905) og hertug av Östergötland. Han giftet seg i 1857 med Sophie av Nassau. Deres barn var Gustav V (1858), prins Oscar (1859), prins Carl (1861) og prins Eugen (1865).

I 1873 ble Oscar II kronet som svensk konge i Storkyrkan i Stockholm, og deretter som norsk konge den 18. juli i Nidarosdomen. Det sies om ham at han var den mest majestetiske av de svenske unionskongene. Som ny konge fikk han en vanskelig rolle å fylle. Han etterfulgte sin bror, som hadde oppnådd en umåtelig stor popularitet i begge land. Oscar IIs tid som monark omtales noen ganger som oskariansk.

Politikk

Utenrikspolitikk var en av Oscar IIs store interesser. Han beundret Tyskland og spesielt Otto von Bismarck. Han arbeidet for et «germansk, skandinavisk og italiensk forbund».^{[trenger referanse]} Storbritannia var tenkt å kunne slutte seg til dette forbundet. Kjernen i utenrikspolitikken var faren fra øst. Flere og flere svensker beundret Tyskland. Den tyskvennlige kongen påvirket i denne retning, og dessuten var dronning Sofia tyskfødt, fra Hessen-Nassau, så kongefamilien sto mange tyske fyrstehus nær.

Oscar IIs største nederlag som konge var unionsoppløsningen i 1905. Norge hadde i 1814 inngått en personalunion med Sverige; landene hadde felles konge og utenrikstjeneste, men for øvrig egne institusjoner. Selv om de to statene formelt var likestilte, var Norge tvunget inn i unionen som dens underlegne part. Mange svensker oppfattet Norge som erobret land og erstatning for tapet av Finland i 1809. De ulike oppfatningene av unionen førte til mange konflikter, særlig i Karl III Johans regjeringstid og under Oscar II. Tiårene omkring 1850 var unionens beste tid, da skandinavismen sto sterkt, og etter at Oscar I hadde imøtekommet mange norske krav i viktige symbolsaker, blant annet med innføringen av unionsflagg og unionsvåpen som markerte likestilling mellom kongerikene.

I 1880-årene ble motsetningene skjerpet da venstresiden^{[trenger referanse]} i norsk politikk søkte å begrense kongemakten til fordel for den lovgivende makt. Innføringen av parlamentarisme i 1884 ble et nederlag for kongen. Flere og flere ønsket unionen oppløst hvis det ikke skulle lykkes å oppnå full likestilling innenfor den. Utenriksstyret under rent svensk kontroll var det største norske ankepunktet. Som et første skritt ble det arbeidet for egne norske konsuler i utlandet.

Unionsoppløsning

Mens den norske motstanden mot unionen vokste, ble også unionsflagget mindre populært, og det ble en merkesak for Venstre å fjerne unionsmerket i flagget. I 1898 vedtok Stortinget for tredje gang loven om det «rene flagg». Kongen hadde vegret seg for å sanksjonere loven, men måtte bøye seg for Grunnlovens bestemmelse om utsettende veto. Det rene handelsflagget ble heist i 1899, mens orlogsflagget, som etter Grunnloven skulle være et unionsflagg, beholdt unionsmerket frem til 1905.

I 1895 måtte Stortinget under militære trusler fra Sverige gjøre retrett i konsulatsaken. Nye forhandlinger om konsulatsaken førte partene nærmere hverandre, og i 1903 ble det oppnådd enighet om å utarbeide likelydende lover om konsulatvesen for begge land.

Men forhandlingene brøt sammen da den svenske statsminister Boström presenterte «lydrikepunktene» i november 1904; seks betingelser som fra norsk side var uantakelige og provoserende. I februar 1905 ble forhandlingslinjen definitivt oppgitt i felles statsråd, statsminister Hagerups samlingsregjering måtte gå av, og Michelsen dannet en ny regjering med ensidig norsk aksjon i konsulatsaken som en eneste programpost. Den 27. mai nektet kong Oscar II å sanksjonere Stortingets enstemmige vedtak om eget norsk konsulatvesen, regjeringen nektet å kontrasignere beslutningen og kongen nektet å godta statsrådenes avskjedssøknader, siden han da ikke var i stand til å danne ny regjering mot en samlet norsk opinion. Dette ga Stortinget og regjeringen påskuddet til beslutningen den 7. juni om å overdra kongens myndighet til regjeringen. Vedtaket sluttet slik: «… at unionen med Sverige under en konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»^{[trenger referanse]}

Oscar II skrev siden i sine memoarer at unionsoppløsningen «har gifvit mitt hjärta ett djupt, ja, oläkligt sår». Han ble kort tid etter dette svakere, og den 7. desember 1907 døde han 78 år gammel.

Rikt dødsbo

Bofortegnelsen etter avdøde kong Oscar II viser midler på, i runde tall, 10 500 000 svenske kroner. Av denne summen arvet enkedronningen halvparten. Den andre halvparten ble delt mellom kong Gustav og hans brødre.

Stamtavle

Oscar IIs stamtavle i tre generasjoner

Oscar II	Far: Oscar I	Farfar: Karl III Johan	Farfars far: Henri Bernadotte
			Farfars mor: Jeanne St. Jean
		Farmor: Desideria	Farmors far: François Clary
			Farmors mor: Françoise Rose Somis
	Mor: Josefine av Leuchtenberg	Morfar: Eugène de Beauharnais	Morfars far: Alexandre de Beauharnais
			Morfars mor: Josephine de Beauharnais
		Mormor: Augusta av Bayern	Mormors far: Maximilian I av Bayern
			Mormors mor: Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt

Se også

• Bernadotte

Eksterne lenker

• Kong Oscar II (1829-1907) Biografi på kongehuset.no.

Commons: Oscar II av Sverige – bilder, video eller lyd

Wikiquote: Oscar II – sitater