Oscar II
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Oscar II Konge av Sverige og Norge |
|
 portrett malt av Anders Zorn 1898 |
|
| Navn: | Oscar Fredrik |
|---|---|
| Valgspråk: | Broderfolkenes vel fra 7. juni 1905: Sveriges väl |
| Regjeringstid: | Sverige: 18. september 1872 - 8. desember 1907 Norge:18. september 1872 - 7. juni 1905 |
| Født: | 21. januar 1829, Stockholm |
| Død: | 8. desember 1907, Stockholm |
| Foreldre: | Oscar I og Josephine av Leuchtenberg |
| Ektefelle(r): | Sophie av Nassau |
| Barn: | Gustav, født 1858 Oscar, født 1859 Carl, født 1861 Prins Eugen, født 1865 |
Oscar II, også Oskar II eller Oskar Fredrik, (født 21. januar 1829, død 8. desember 1907) var konge av Sverige 1872–1907, konge av Norge 1872–1905 og hertug av Östergötland. Han giftet seg i 1857 med Sofia av Nassau.
I 1873 ble Oscar II kronet som svensk konge i Storkyrkan i Stockholm, og deretter som norsk konge i Nidarosdomen 18. juli. Det sies om ham at han var den mest majestetiske av alle unionskongene. Men han fikk en vanskelig rolle å fylle. Han etterfulgte sin bror, som hadde oppnådd en umåtelig popularitet i begge land. Hans tid som monark omtales noen ganger som Oskariansk.
Innhold |
[rediger] Kongen og politikk
Utenrikspolitikk var en av Oscar IIs store interesser. Han beundret Tyskland og spesielt Otto von Bismarck. Han arbeidet for et «germansk, skandinavisk og italiensk forbund». Storbritannia var tenkt å kunne slutte seg til dette forbundet. Kjernen i utenrikspolitikken var faren fra øst. Flere og flere svensker beundret Tyskland. Den tyskvennlige kongen påvirket i denne retning, dessuten var dronning Sophie tysk (fra Hessen-Nassau), så kongefamilien sto mange tyske fyrstehus nær.
Oscars største nederlag som konge var unionsoppløsningen i 1905. Norge hadde i 1814 inngått en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikstjeneste, men forøvrig med egne institusjoner. Selv om de to statene formelt var likestilt, var Norge tvunget inn i unionen og var den underlegne part. Mange svensker oppfattet Norge som et erobret land og en erstatning for tapet av Finland i 1809. De ulike oppfatningene av unionen førte til mange konflikter, særlig i Karl III Johans regjeringstid og under Oscar II. Tiårene omkring 1850 var unionens beste tid, mens skandinavismen sto sterkt, og etter at Oscar I hadde imøtekommet mange norske krav i viktige symbolsaker, bl.a. med innføringen av unionsflagg og unionsvåpen som markerte likestilling mellom de to kongerikene.
I 1880-årene ble motsetningene skjerpet da venstresiden i norsk politikk søkte å begrense kongemakten og skape et mer demokratisk styre. Innføringen av parlamentarisme i 1884 ble et nederlag for kongen. Flere og flere ønsket unionen oppløst hvis det ikke skulle lykkes å oppnå full likestilling innenfor. Utenriksstyret under rent svensk kontroll var det største norske ankepunktet. Som et første skritt ble det arbeidet for egne norske konsuler i utlandet.
[rediger] Oscar II og unionsoppløsningen
Mens motstanden mot unionen vokste, ble også unionsflagget mindre populært, og det ble en merkesak for Venstre å fjerne unionsmerket. I 1898 vedtok Stortinget for tredje gang loven om det «rene flagg». Kongen hadde vegret seg for å sanksjonere loven, men måtte bøye seg for Grunnlovens bestemmelse om utsettende veto. Det rene handelsflagget ble heist i 1899, mens orlogsflagget, som etter Grunnloven skulle være et unionsflagg, beholdt unionsmerket til 1905.
I 1895 måtte Stortinget gjøre retrett i konsulatsaken under militære trusler fra Sverige. Nye forhandlinger om konsulatsaken førte partene nærmere hverandre, og i 1903 ble det oppnådd enighet om å utarbeide likelydende lover om konsulatvesen for begge land.
Men forhandlingene brøt sammen da den svenske statsminister Boström presenterte «lydrikepunktene» i november 1904; seks betingelser som fra norsk side var uantakelige og provoserende. I februar 1905 ble forhandlingslinjen definitivt oppgitt i felles statsråd, statsminister Hagerups samlingsregjering måtte gå av, og Michelsen dannet en ny regjering med ensidig norsk aksjon i konsulatsaken som en eneste programpost. 27. mai 1905 nektet kong Oscar II å sanksjonere Stortingets enstemmige vedtak om eget norsk konsulatvesen, regjeringen nektet å kontrasignere beslutningen, og kongen nektet å godta statsrådenes avskjedssøknader, siden han ikke da var istand til å danne noen ny regjering mot en samlet norsk opinion. Dette ga Stortinget og regjeringen påskuddet til beslutningen 7. juni 1905 om å overdra kongens myndighet til regjeringen. Vedtaket sluttet slik: «… at unionen med Sverige under en konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
Oscar skrev siden i sine memoarer at unionsoppløsningen «har gifvit mitt hjärta ett djupt, ja, oläkligt sår». Han ble kort tid etter dette svakere og 7. desember 1907 døde han, 78 år gammel.
[rediger] Rikt bo etter Oscar II
Bofortegnelsen etter den avdøde kong Oscar II viser midler på i runde tall 10.500.000 svenske kroner. Av denne sum arvet enkedronningen halvparten. Den andre halvparten ble delt mellom kong Gustav og hans brødre.
Barn
- Gustav V, født 1858
- Prins Oscar, født 1859
- Prins Carl, født 1861 (senere høyeste representant for Røde kors i Sverige)
- Prins Eugen, født 1865 (malerprinsen)
| Forgjenger: Karl IX/XV |
Konge av Sverige |
Etterfølger: Gustav V |
| Konge av Norge |
Etterfølger: Haakon VII |
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Stamtavle
|
Oscar II |
Far: |
Farfar: Karl III Johan |
Farfars far: Henri Bernadotte |
| Farfars mor: Jeanne St. Jean |
|||
| Farmor: Desideria av Sverige |
Farmors far: François Clary |
||
| Farmors mor: Françoise Rose Somis |
|||
| Mor: Josefina av Leuchtenberg |
Morfar: Eugène de Beauharnais |
Morfars far: Alexandre de Beauharnais |
|
| Morfars mor: Josephine de Beauharnais |
|||
| Mormor: Amalia av Bayern |
Mormors far: Maximilian I av Bayern |
||
| Mormors mor: Marie Wilhelmine Auguste landgrevinne av Hessen-Darmstadt |
