Sjálfstæðisflokkurinn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sjálfstæðisflokkurinn
Norsk navn Selvstendighetspartiet
Erklært ideologi Konservatisme
Grunnlagt 25. mai 1929
Formann Bjarni Benediktsson (2009)
Generalsekretær Jónmundur Guðmarsson
Ungdomsorg. Ungir sjálfstæðismenn
Hovedkontor Háaleitisbraut 1
105 Reykjavík
Tilknytting IDU, AECR
Nettsted Nettsted
Medlemstall 50 000 (når?)
Representanter:
Alltinget
19 / 63
(2013)

Sjálfstæðisflokkurinn (norsk: Selvstendighetspartiet) er et konservativt politisk parti på Island. Partiet kan også beskrives som liberalkonservativt. Siden valget i 2013 er Sjálfstæðisflokkurinn landets største parti med 19 av 63 mandater i Alltinget, og sitter i en koalisjonsregjering med Framsóknarflokkurinn. Partiets formann siden 2009 er Bjarni Benediktsson.

Partiet ble dannet den 25. mai 1929 ved en sammenslåing av konservative Íhaldsflokkurinn og liberale Frjálslyndi flokkurinn, som begge arbeidet for islandsk selvstendighet fra Danmark. Sjálfstæðisflokkurinn var fra dannelsen landets største parti i 80 sammenhengende år, og alle partiets formenn før Bjarni Benediktsson har vært statsministre.

Sjálfstæðisflokkurinn har blitt beskrevet som det mest suksessrike høyrepartiet i Norden.[1] Partiet har søkt å samle hele høyresiden på Island.[1] Partiet er økonomisk liberalt og skeptisk til offentlig inngripen, og har sterkest støtte blant fiskere, ansatte i privat næringsliv, velstående og velutdannede og byfolk, spesielt i Reykjavík.[2][3] Partiet er mindre konservativt enn sine skandinaviske søsterpartier i sosiale spørsmål.[3] Sjálfstæðisflokkurinn støtter islandsk medlemskap i NATO, men er samtidig de fremste EU-motstanderne.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Som et samlende høyreparti har partiets politikk vært mer sentrumsorientert enn de skandinaviske søsterpartienes, ikke ulikt Det konservative parti i Storbritannia.[4] Sjálfstæðisflokkurinn hevder å være hovedsakelig pragmatisk, som en motsetning til ideologisk, og partinavnet blir ansett som en henvisning til å være uavhengig fra dogmer.[2][3][5] Pragmatismen har også sin naturlige rot i partiets rolle som leder for adskillige regjeringskoalisjoner gjennom flere tiår.

Sjálfstæðisflokkurinn har generelt vært liberale i økonomiske spørsmål, og ønsker liten grad av offentlig inngripen.[2] Partiets økonomiske politikk var i utgangspunktet rettet mot prinsippet laissez-faire, men var fra 1930-årene tilhengere av fremveksten av en velferdsstat.[3] Av alle de politiske partiene på Island er Sjálfstæðisflokkurinn den største motstanderen av et islandsk EU-medlemskap. Partiets holdning ble bekreftet på landsmøtet i mars 2009. At partiet har vært størst i så lang tid, har garantert Islands støtte til transatlantisk samarbeid.[6] Sjálfstæðisflokkurinn er tilhengere av å la islendinger delta i fredsbevarende operasjoner utenlands, også i Afghanistan.[7]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ólafur Thors, formann 1934–1961.

Partiet ble dannet den 25. mai 1929, da konservative Íhaldsflokkurinn og liberale Frjálslyndi flokkurinn slo seg sammen til det som ble det første egentlige høyrepartiet på Island. Jón Þorláksson, tidligere statsminister for Íhaldsflokkurinn, ble det nye partiets første formann. Partiet ble raskt hovedkonkurrent til både Framsóknarflokkurinn og Alþýðuflokkurinn. Sjálfstæðisflokkurinn overtok samtidig eierskapet til Íhaldsflokkurinns partiavis, Morgunblaðið, som i dag er Islands største dagsavis, men ikke lengre eid av partiet.[3] Historisk har partiet også hatt støtte i aftenavisen Vísir.[3] Ungdomsorganisasjonen Ungir sjálfstæðismenn ble stiftet den 27. juni 1930.

Sjálfstæðisflokkurinn har alltid unngått å appellere til noen bestemt samfunnsklasse.[8] Derfor har partiet også lyktes relativt godt med å få velgere blant arbeiderklassen, hvilket delvis har sin forklaring i partiets støtte til islandsk selvstendighet i 1930-årene.[9] Partiet henter allikevel mye av sin støtte blant middelklassen,[10][11] og velstående og universitetsutdannede er overrepresenterte blant partiets tilhengere.[2] Sjálfstæðisflokkurinn var den eneste konsekvente motstanderen av ølforbudet på Island, og tre fjerdedeler av de som stemte for å oppheve dette i 1989, regnet seg som velgere av partiet.[10] I slutten av 1980-årene var omlag en tiendedel av landets befolkning medlemmer av partiet.[12]

Partiet har flere ganger hatt Islands statsminister, som alle også har vært partiformenn: Ólafur Thors, Bjarni Benediktsson, Jóhann Hafstein, Geir Hallgrímsson, Þorsteinn Pálsson og Davíð Oddsson. Gunnar Thoroddsen var statsminister 1980–1983, og dannet en regjering uten støtte fra eget parti. Den siste statsministeren partiet har hatt, Geir H. Haarde, trakk seg i 2009 som følge av å ha fått konstatert spiserørskreft. Samtidig hadde finanskrisen rammet landet hardt, og i valget samme vår ble Sjálfstæðisflokkurinn redusert til nest største parti. Etter fire år i opposisjon gjenvant Sjálfstæðisflokkurinn posisjonen som Alltingets største parti i 2013. Partiet danner en koalisjonsregjering sammen med Framsóknarflokkurinn, ledet av Sigmundur Davíð Gunnlaugsson.

Formenn[rediger | rediger kilde]

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Alltingsvalg 1946–2009
Valg Stemmer Mandater
#  % # ±
1946 26 428 39,5 20 +20
1949 28 546 39,5 19 −1
1953 28 738 37,1 21 +2
1956 35 027 42,4 19 −2
1959 36 029 42,5 20 +1
1959 33 800 39,7 24 +4
1963 37 021 41,4 24 0
1967 36 036 37,5 23 −1
1971 38 170 36,2 22 −1
1974 48 764 42,7 25 +3
1978 39 982 32,7 20 −5
1979 43 838 35,4 21 +1
1983 50 251 38,6 23 +2
1987 41 490 27,2 18 −5
1991 60 836 38,6 26 +8
1995 61 183 37,1 25 −1
1999 67 513 40,7 26 +1
2003 61 701 33,7 22 −4
2007 66 749 36,6 25 +3
2009 44 369 23,7 16 −9
2013 50 454 26,7 19 +3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hansen, Erik Jørgen (2006). Welfare trends in the Scandinavian countries, Part 2, s. 81. M. E. Sharpe, New York (engelsk). ISBN 0-87332-844-2.
  2. ^ a b c d Siaroff, Alan (2000). Comparative European party systems: an analysis of parliamentary elections, s. 295. Taylor & Francis, London (engelsk). ISBN 0-8153-2930-X.
  3. ^ a b c d e f Tomasson, Richard F. (1980). Iceland: The First New Society, s. 42. University of Minnesota Press, Minneapolis (engelsk). ISBN 0-8166-0913-6.
  4. ^ Arter, David (2006). Democracy in Scandinavia, s. 50. Manchester University Press, Manchester (engelsk). ISBN 0-7190-7047-3.
  5. ^ Cross, William (2007). Democratic reform in New Brunswick, s. 68–69. Canadian Scholars' Press, Toronto (engelsk). ISBN 1-55130-326-4.
  6. ^ Bailes, Alyson J.K.; Herolf, Gunilla; Sundelius, Bengt (2006). The Nordic Countries and the European Security and Defence Policy, s. 329. Oxford University Press, Oxford (engelsk). ISBN 0-19-929084-9.
  7. ^ Malley-Morrison, Kathleen (2009). State Violence and the Right to Peace, s. 92. ABC-CLIO, Santa Barbara (engelsk). ISBN 0-275-99651-4.
  8. ^ Jónsson, Ásgeir (2009). Why Iceland? How One of the World's Smallest Countries Became the Meltdown's Biggest Casualty, s. 140. McGraw-Hill, New York (engelsk). ISBN 0-07-163284-0.
  9. ^ Arter, David (2006). Democracy in Scandinavia, s. 50. Manchester University Press, Manchester (engelsk). ISBN 0-7190-7047-3.
  10. ^ a b Gunnlaugsson, Helgi; Galliher, John F. (2000). Wayward Icelanders: Punishment, Boundary Maintenance, and the Creation of Crime, s. 39. University of Wisconsin Press, Madison (engelsk). ISBN 0-299-16534-5.
  11. ^ Gill, Derek; Ingman, Stanley R. (1994). Eldercare, Distributive Justice and the Welfare State: Retrenchment or Expansion, s. 90. State University of New York Press, Albany (engelsk). ISBN 0-7914-1765-4.
  12. ^ Jacobs, Francis (1989). Western European political parties, s. 551. Longman, London (engelsk). ISBN 0-582-00113-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]