Kvinnebevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kvinnesak)
Gå til: navigasjon, søk
Demonstrasjon i New York i 1912 for kvinners rett til å stemme.
Vitsetegning fra 1869 som viser omsnudde kjønnsroller.

Kvinnebevegelsen er en bred bevegelse som har kjempet dels for kvinners formelle og sosiale rettigheter i samfunnet og dels for en endring av fastlåste kjønnsroller. Bevegelsen kom til som et resultat av lang tids undertrykkelse og undervurdering av kvinner i det vestlige samfunnet, i sammenheng med tankene fra opplysningstiden om at alle mennesker har lik verdi og like rettigheter. Bevegelsen har vært spesielt viktig for kvinnesaken i Vesten, både ved at de har vært hoveddeltagerene i bevegelsen, og ved at det er de som har oppnådd mest av det den har kjempet for. Resten av verden er også blitt påvirket av kvinnebevegelsen, men ofte på en annen måte.

Kvinnebevegelsen har brukt mange metoder for å prøve å nå målene sine, blant annet demonstrasjoner, aksjoner og lobbyvirksomhet. Den har både eksistert som en løst organisert grasrotbevegelse, og i ulike lag. Kvinnebevegelsen er ikke noen enhetlig bevegelse og medlemmene kan ha ulikt politisk ståsted. I Norge oppstod kvinnebevegelsen på 1800-tallet dels som en borgerlig kvinnebevegelse med nære bånd til partiet Venstre med fokus på formelle rettigheter, og dels som en kvinnebevegelse innenfor arbeiderbevegelsen. Innenfor den førstnevnte bevegelsen fant man Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og Norske Kvinders Nasjonalråd. På 1960- og 1970-tallet oppstod en ny kvinnebevegelse med en uttalt venstreorientert profil, der Kvinnefronten i Norge stod sentralt.

Siden begynnelsen har bevegelsen blitt kritisert fra flere kanter. Konservative krefter i samfunnet har mislikt all forandring, og gått til angrep mot selve ønsket om endring. Andre mener at bevegelsen har tatt opp feil saker eller vært for konfronterende. Dette har blant annet ført til at yngre kvinner og kvinnegrupper utenfor Vesten har prøvd å bryte båndene til mye av den opprinnelige kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har utviklet seg i nært samband til tankeretningen feminisme, og det de som er med i bevegelsen ønsker å oppnå blir omtalt som kvinnefrigjøring.

Historie[rediger | rediger kilde]

Venusspeil med knyttneve ble symbol for kvinnemakt på 1970-tallet, knyttet til den nye kvinnebevegelsen.

Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa, og var med utgangspunkt i blant annet lover fra Romerriket og videre, og filosofiske tanker fra Aristoteles og videre, blitt en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over eige liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv.

Tankene som spredde seg i opplysningstiden, om at alle menn skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til å gjelde alle mennesker, også kvinner. Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen. Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som ønsket å ta del i det nye samfunnet på lik linje med menn. Olympe de Gouges la fram en kvinnerettserklæring, inspirert av menneskerettighetserklæringen, der hun la fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for.

Denne første kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt slått tilbake. Det same skjedde under revolusjonane i 1830 og 1848. Men idéen var der, og endringa av kvinnene sin stilling var i gang. Snart begynte kvinner å organisere seg for å få flere rettigheter.

Først ute var kampen for stemmerett, høyere utdanning og like retter for loven. Kvinnebevegelsen i USA, som hadde opphav i bevegelsen mot slavehold, var først ute. De organiserte den første konferansen om kvinnesaken i Seneca Falls i 1848.

1960- og 70-tallet blomstret en ny kvinnebevegelse opp, med nye og gamle krav. Viktigst av disse var kanskje kravet om reell likestilling for kvinner, som at de skulle ha like muligheter som menn til å gjøre karriere, og en rett til å ta avgjørelser rundt sin egen kropp, som å kunne velge om de ville ha sex og barn eller ikke.

Hovedsaker[rediger | rediger kilde]

Makt for begge kjønn[rediger | rediger kilde]

Stemmerett for kvinner[rediger | rediger kilde]

Kvinner som avlegger stemme i Bangladesh. I dag er stemmerett for kvinner selvsagt i de fleste land i verden.

Da stemmeretten ble allmenn, det vil si at alle menn, uansett formue, kunne stemme, trakk en slutningen om at dette også burde gjelde kvinner. Den første virkelege kvinnebevegelsen ble til på grunn av denne saken. Kvinner organiserte seg, de holdt konferanser og demonstrasjoner. De blei ledd av og hånet, både av menn og andre kvinner. Mange steder blei de møtt med hard motstand, de blei kastet i fengsel og nedverdiget.

Kampen førte likevel fram, og land etter land måtte gi dem retten. New Zealand var først ute, og gav kvinner allmenn stemmerett i 1893, selv om de ikke kunne stille til valg. Norge fikk retten i 1913. Kuwait er det siste landet så langt som har gitt kvinner denne retten, det skjedde i mai 2005. Det finnest fremdeles noen få land der kvinner ikke kan stemme, som Bhutan og Saudi-Arabia.

Se også:

Rett til arbeid og utdanning[rediger | rediger kilde]

Lik lønn for likt arbeid[rediger | rediger kilde]

Fra og med den industrielle revolusjonen var en stor del av folket, både kvinner, menn og barn, gått ut i betalt arbeid. Det var selvsagt at kvinner skulle ha mindre betalt enn menn. En regnet gjerne med at de gjorde mindre arbeid, og selv om de jobbet like mye, var det mannen som var hovedforsørgeren.

Påvirket av kvinnestemmer, blant andre Clara Zetkin, gikk den andre internasjonalen inn for at menn og kvinner skulle få lik lønn for likt arbeid. Siden fikk arbeiderbevegelsen en egen kvinnebevegelse, noe de fleste sosialistpartier har hatt siden.

Rett til utdanning[rediger | rediger kilde]

Nonner ved mikroskopene. Kloster var lenge eneste stedet kvinner kunne få utdanning.

Utdanning hadde lenge vært skeivt fordelt, slik at gutter fikk mer og bedre utdanning enn jenter. Mange skoler tok ikke inn jenter, og det var mange fag, for eksempel naturvitskapene, en mente de ikke trengte eller kunne lære. De fleste jenter var utestengte fra universitetene.

I USA blei den første kvinnelige legen utdannet i 1850, og den første kvinnen tok doktorgrad i 1877. Norge fikk sin første kvinnelige universitetsstudent, Cecilie Thoresen, i 1882.

Rett til arbeid[rediger | rediger kilde]

Mens kvinnearbeid var verdsatt i krisetider, som her under den første verdenskrigen, ble de lett undervurderte og tilsidesatte i arbeidslivet.

I nedgangstider kunne kvinner oppleve å bli utestengte fra arbeidsmarkedet, enten uformelt eller ved hjelp av lover. Men også i tider der de kunne få jobber hadde kvinner større problemer enn menn med å arbeide, ettersom de i tillegg hadde i oppgave å passe barn og hus.

Kamp for barnehageplasser til alle som ønsket det, rett til betalt fødselspermisjon uten å miste stillingen sin, og forbud mot kjønnsdiskrimingering ved ansettelser er lover som har kommet til etter påtrykk fra kvinnebevegelsen.

Like retter i lovverket[rediger | rediger kilde]

I mange lovverk var kvinner regnet som underordnet menn, og de måtte formyndes. Som unge var de underordnet faren sin, og som gifte var de eiendommen til ektemannen. Som uselvstendige vesener hadde de selvsagt avgrenset eiendomsrett.

Eiendomsrett og arverett[rediger | rediger kilde]

I store deler av europeisk historie har kvinner arvet mindre enn menn, eller ikke hatt arverett i det hele tatt. Under den romerske loven lex boconia kunne ingen av de rike romerske borgerne gjøre en kvinne til arving, selv om de bare hadde døtre. Variasjoner over slike regler fortsatte gjennom den europeiske mellomalderen og renessansen. En kunne testamentere eiendeler til kvinner, men som hovedregel hadde menn større arverett, og ofte tok ektemenn over eiendomsretten til alt konen hans arvet og ervervet seg.

Lovverket ble gradvis endret i løpet av 1800-talet, og kvinner fikk stort sett same rett som menn til å eie og arve. Likevel skulle det gå lang tid før for eksempel Norge gikk vekk fra den agnatiske arveretten og tillot kvinner å arve tronen på lik linje med menn. Det skjedde i 1990. Mange steder går adelstitler og herregårder fremdeles i arv bare til mannlige arvinger.

Skilsmisse[rediger | rediger kilde]

I det før-industrielle samfunnet var det gjerne slik at en mann lett kunne få skilsmisse fra konen sin, mens hun vanskelig eller ikke kunne få det. Dersom en kvinne trass hindringene klarte å gå fra mannen sin, satt han gjerne igjen med ungene og eiendommen deres, mens alt hun hadde var skam.

I 1909 fikk Norge en ny skilsmisselov som styrket kvinnenes rettigheter, og gav de to ektefellene lik rett til å ta ut skilsmisse.

Voldtekt[rediger | rediger kilde]

Voldtekt, særlig innenfor ekteskapet, var lenge sett på som en nokså uviktig forbrytelse. En kone hadde plikt til å tilfredsstille mannen sin. En kvinne som ble voldtatt kunne oppleve å bli sett på som en fristerinne, eller en som hadde tapt dyden sin for all tid. Dette synet på voldtekt finnes fremdeles i noen kulturer.

Trolig på grunn av kvinnebevegelsens arbeid med saken, er etterforsking av voldtekt blitt en viktig politioppgave, og straffen for lovbruddet er streng. Det er likevel enda mange voldtekter som ikke blir meldt til politiet, mange forbrytere slipper unna, og mange mener de som blir dømt ofte får uforholdsmessig korte straffer. Dette er derfor fremdeles en kampsak for kvinnebevegelsen.

Utenomekteskapelig sex[rediger | rediger kilde]

Utstøtelse og nød møtte den som ble gravid uten å være gift. Advarende tegning og dikt fra 1804.

Mens det gjerne var som ventet av menn at de skulle følge driftene sine og ha sex med mange kvinner, slo samfunnet hardt ned på kvinner som hadde sex uten å være gifte. Gifte kvinner som opplevde at ektemennene deres hadde andre kvinner, var ventet å finne seg i det, mens de selv ofte ble hardt straffet for sine forhold. Ugifte mødre ble straffet med gapestokk, og kunne bli henrettet som mordere dersom de fødte et barn i hemmelighet som så døde. Levde ungene deres derimot opp, måtte både mor og barn leve med skammen, mens faren stort sett gikk fri.

I 1763 fikk menn i Danmark-Norge økonomisk ansvar for barn de var far til fram til ungene var ti år.

Sex og barnefødsler utenfor ekteskapet er nå blitt lovlig, vanlig og for det meste akseptert i landene der kvinnebevegelsen har vært aktiv. Det er dermed slutt på dobbeltmoralen, og kvinner blir ikke lenger straffet for noe menn går fri for. På den andre siden skylder mange moralister kvinnebevegelsen for å ha gjort samfunnet mer umoralsk.

Kvinnekroppen[rediger | rediger kilde]

En viktig sak for kvinnebevegelsen var å vinne respekt for kvinnens egen kropp. Hun og ingen andre hadde rett til å bestemme over den, mente de. Dette gjaldt særlig saker som hadde med seksualitet og barnefødsel å gjøre. Mens det mannsdominerte samfunnet lenge hadde krevd at kvinner skulle være tilgjengelige sex- og fødemaskiner, kom det nå flere motkrav.

Medisin[rediger | rediger kilde]

En viktig forbedring som måtte til var forbedring av selve legevitskapen. Tidlig medisinsk forsking hadde konsentrert seg om menn, både fordi en ikke visste bedre, men mente at sykdommer og medisiner ville virke likt på begge kjønn, og av praktiske grunner, som at forskerne var menn som enten ikke brydde seg om eller forstod kvinnesykdommer.

Økt kvinneverd og flere kvinnelige leger førte til mer forsking på kvinnehelse og utbedring av gynekologifaget.

Prevensjon[rediger | rediger kilde]

Et brett P-piller, en rimelig trygg og sikker prevensjonsform for kvinner.

Et svangerskap og en fødsel kan være farlig for en kvinne, og hyppige svangerskap kan føre til utmatting og tidlig død. Å kunne verge seg mot dette var en viktig rett for kvinnebevegelsen, som arbeidet for seksualopplysning og tilgang til prevensjon for kvinner. Legevitenskapen hjalp til og utviklet prevensjonsmidler som var sikrere og tryggere, og i dag ser kvinner i Vesten det som selvsagt at de kan kontrollere fruktbarheten sin.

Abort[rediger | rediger kilde]

At kvinner skulle ha rett til å avslutte svangerskap de ikke ønsket, har også vært en viktig sak for kvinnebevegelsen. Abortsaken er fremdeles et kontroversielt tema, og er en viktig grunn til at mange verdikonservative mennesker ser skeivt til bevegelsen.

Pornografi[rediger | rediger kilde]

I hovedsak ser kvinnebevegelsen på pornografi som nedverdigende og objektifisering av kvinner, og som framkommet av et dårlig kvinnesyn. Mange innen kvinnebevegelsen ønsker å helt forby pornografi, eller i det minste få det vekk fra offentlige områder.

I Norge har kvinnegrupper aksjonert blant annet mot kiosker som solgte pornografi ved å brenne bål utenfor dem, noe som førte til stor oppmerksomhet i media. I dag skjuler norske kiosker pornoblad på øverste hylle, bak en mørk sperre, slik at de som ikke vil se bladene skal slippe det.

Prostitusjon[rediger | rediger kilde]

Det finnes ulike syn på prostitusjon i kvinnebevegelsen. Mange ser på det som nok en utnytting av kvinner. Andre hevder at kvinner har rett til å bruke seksualiteten sin som de vil, og vil ha lover som verner de prostituerte.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]