Det Konservative Folkeparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det Konservative Folkeparti
Det Konservative Folkeparti
Erklært ideologi Konservatisme
Grunnlagt 18. desember 1915
Politisk leder Søren Pape Poulsen (2014)
Gruppeleder Brian Mikkelsen (2012)
Generalsekretær Martin Dahl
Ungdomsorg. Konservativ Ungdom
Hovedkontor Nyhavn 4
1051 København K
Tilknytting IDU, EPP
Nettsted Nettsted
Medlemstall 11 812 (2013)[1]
Representanter:
Folketinget
8 / 179
(2011)
Europaparlamentet
1 / 13
(2014)
Borgermestre
13 / 98
(2013)
Byråd
205 / 2 444
(2013)
Regionsråd
15 / 205
(2013)

Det Konservative Folkeparti (KF), oftest bare de Konservative (K), er et konservativt politisk parti i Danmark. Partiet ble stiftet i 1915, men kan føre sin historie tilbake til etableringen av partiet Højre i 1848. De konservative hadde sin storhetstid i 1970- og 1980-årene under ledelse av Poul Schlüter, partiets eneste statsminister. Politisk ligger partiet nært sine skandinaviske søsterpartier, det norske Høyre og det svenske Moderaterna, men har en mer tradisjonsbundet innstilling til institusjoner som nasjonen, familien og kirken. Segmenter av partiet regnes som sosial- og nasjonalkonservative.

På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «C». Med 8 mandater er de konservative Folketingets minste parti, mens Bendt Bendtsen er valgt til Europaparlamentet. Mellom 2001 og 2011 var Det Konservative Folkeparti og Venstre regjeringspartnere med støtte fra Dansk Folkeparti.

Søren Pape Poulsen er politisk leder og påtroppende formann i partiorganisasjonen siden 2014, Brian Mikkelsen er formann i folketingsgruppen siden 2012, og Lene Espersen er politisk ordfører siden 2014.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Partiets formålsparagraf lyder: «Det Konservative Folkeparti har til formål at samle alle, der tilslutter sig partiets program, og at virke for udbredelsen af konservative holdninger.»[2] Partiet har også en temmelig sterk vektlegging av ideologi og fremhever selv David Hume, Edmund Burke og Karl Popper som sentrale tenkere. Idet konservatismen ikke er noe fastlagt sett av dogmer, og slik sett skiller seg ut ifra liberalismen og sosialismen, vil det være riktig å si at De Konservative heller baserer seg på et sett av holdninger og verdier.[3]

Partiet går inn for individuell frihet og ansvar, markedsøkonomi, privat eiendomsrett, fellesskapets betydning for individet, en reformering, modernisering og begrensning av offentlig sektor, desentralisering, et effektivt og tidsriktig nasjonalt totalforsvar, økt samarbeid med EU med respekt for nasjonal egenart, samt en vektleggelse av det nasjonale, historien og tradisjonen ved «å forandre for å bevare».[3] De Konservative betoner nasjonsfellesskapet og folkekirkens betydning forholdsvis sterkt, og Lene Espersen har fremhevet «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» som Danmarks viktigste samfunnsbærende institusjoner.[4]

De Konservative oppsummerer selv sitt verdigrunnlag slik:[5]

  • Fellesskapet skal ta ansvar overfor de svakeste.
  • Individet skal ha størst mulig frihet og ansvar for eget liv.
  • Man skal belønnes for å yte en ekstra innsats.
  • Man skal kunne forvalte en større del av sine egne penger.
  • Statens utgifter skal holdes nede og ikke overleveres til neste generasjon.
  • Den økonomiske politikken skal være ansvarlig og evne å prioritere.
  • Verne om dansk kultur, tradisjoner og kristne verdier.

I dag fremhever partiet spesielt følgende politiske saker:[6]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Lars Barfoed, partiformann og politisk leder 2011–2014.

De Konservative er organisert i flere nivåer, hvorav lokalforeningene («vælgerforeningerne»), én for hver kommune, danner grunnlaget for partiets virksomhet. Det er lokalforeningenes oppgave å nominere kandidater til kommunestyrer (byråd), regionråd og Folketinget, samt å fungere som samlingssted for konservative velgere.

Partiets årlige landsmøte («landsråd») om høsten er åpent for alle medlemmer. Landsmøtet er partiets øverste myndighet i alle politiske spørsmål, vedtar partiets program, og velger partiets hovedstyre. 43 personer utgjør hovedstyret, hvori partiets ministre, flere folketingsmedlemmer, endel lokalpolitikere og andre sitter. Forretningsutvalget består av 7 personer, deriblant partiets formann, organisatoriske og kommunalpolitiske nestformenn, formannen i folketingsgruppen og generalsekretær. Forretningsutvalget ivaretar partiets daglige drift sammen med folketingsgruppen og partiets administrativt ansatte.[11] Partiformannen er formelt sjef for partiets organisasjonsapparat med kontorer i Nyhavn. Rollen er i stor grad seremoniell, og generalsekretæren har vanligvis stort spillerom.[12]

Folketingsgruppen har en meget sterk posisjon i Det Konservative Folkeparti.[3][12] Folketingsgruppen velger sin egen formann og partiets politiske leder, og fordeler de politiske ordførerpostene.[3] Gruppeformannen spiller en mer sentral rolle i Det Konservative Folkeparti enn i mange andre partier, især når partiet sitter i opposisjon. Gruppeformannen kontrollerer partiets sekretariat og pressetjeneste på Christiansborg.[12] Den politiske lederen fremstår som partileder i egentlig forstand, og fungerer til enhver tid som statsministerkandidat. Den politiske ordføreren trer særlig i funksjon i overordnede debatter i Folketinget, men ellers fremmes partiets syn av ordførerne på de spesifikke saksfeltene.[13]

Det Konservative Folkepartis sideorganisasjoner er Konservativ Ungdom (KU), Konservative Studerende (KS) og Det Konservative Folkepartis Kvindeudvalg (DKFK). Disse har representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene, og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet.

Partiorganet Politisk Horisont utkommer i magasinform til partiets medlemmer fire ganger årlig.

Medlemsutvikling[rediger | rediger kilde]

De Konservative hadde i 2009 15 000–16 000 medlemmer,[14] mot toppnoteringen med 140 000 i 1967. Tradisjonelt har partiet vært mer avhengig av frivillig støtte fra næringslivet enn fra medlemskontingent, men fra 1987 har den direkte offentlige partistøtten vokst betydelig.

Historisk har partiet hatt en tilknytning til Dansk Arbejdsgiverforening og Dansk Industri. De Konservative henter storparten av sine stemmer fra selvstendige næringsdrivende, funksjonærer i privat sektor, høyere funksjonærer i offentlig sektor og faglærte arbeidere i privat sektor.[3]

Medlemsutvikling 1960–2009[1][3]

År Medlemmer
1960 108 751
1967 ca. 140 000
1974 91 382
1990 38 500
1991 35 000
1992 32 000
1993 30 000
1994 27 640
1995 27 675
1996 25 922
1997 25 699
1998 24 105
1999 22 226
 
År Medlemmer
2000 21 838
2001 22 274
2002 21 031
2003 19 901
2004 19 187
2005 19 478
2006 18 035
2007 16 707
2008 15 928
2009 15 545
2010 13 864
2011 13 148
2012 12 225

Historie[rediger | rediger kilde]

Konservativ samling i 1848[rediger | rediger kilde]

Folketinget, hvor Venstre fikk flertall, men ikke klarte å felle Estrup
Landstinget, hvor Højre beholdt sitt avgjørende flertall

Utdypende artikkel: Højre (1848–1866)

Konservative krefter i Danmark, primært bestående av helstatsmenn (forkjempere for Ejderpolitikken) og godseiere, forente seg i partigruppen Højre under den grunnlovgivende forsamlingen 1848–1849.[15] I årene frem mot 1864 var partiet en ivrig forkjemper for helstatspolitikken, selv om det aldri var organisert i noen partiorganisasjon, men omkring 1866 gikk partiet i realiteten i oppløsning.

Ved folketingsvalgene opplevde Højre sviktende oppslutning som følge av at opposisjonen var organisert i partiorganisasjonen Det forenede Venstre med velgerforeninger i valgkretsene.[16] Det konservative flertallet i Landstinget bestod allikevel; landets høyere inntektsklasser hadde nemlig privilegert valgrett til Landstinget 1866–1915. I 1870-årene fikk Højre nytt liv idet godseierne og De Nationalliberale gikk sammen mot Venstres krav om parlamentarisme, og dette initiativet fikk stor tilslutning fra borgerskapet i byene.[17]

Partiet Højre 1881–1915[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Højre og Systemskiftet

I 1881 ble den konservative statsministeren (konseilspræsidenten) J.B.S. Estrup igjen sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget. Venstre krevde Estrups avgang, men kongen og Landstinget (som utstedte en rekke midlertidige lover) lot ham fortsette. Omkring 1881 begynte man å kalle Estrup og regjeringens tilhengere Højre; samme år gikk Nationale Godsejere, De Nationalliberale og Mellempartiet sammen om å danne det nye Højre.

I 1883 ble Højres landsdekkende organisasjon stiftet. Med sine årlige delegatmøter var Højre mer demokratisk organisert enn Venstre, men partiet var allikevel et lydig verktøy for Estrup i hans 19 år lange regjeringstid.[16] Estrup var en kompromissløs motstander av almen stemmerett (spesielt for kvinner) og motstander av parlamentarismen, og han blir i dag husket som den politikeren som oftest var fiendtlig innstilt til politiske reformer. Han var også svært kontroversiell i sin samtid og ble utsatt for et mislykket attentat i 1885.[18] Estrup viste imidlertid handlekraft og innførte de første sosiallovene.[17][18][19]

Etter Estrup hadde Højre tre statsministre (konseilspræsidenter) på rad fra 1894 til 1901: Tage Reedtz-Thott, Hugo Egmont Hørring og Hannibal Sehested. I 1901 måtte Højre, som da hadde vært ved makten siden 1865, overlate styringen til Venstre som følge av systemskiftet. Selv om parlamentarismen først ble skrevet inn i grunnloven i 1953, var det parlamentariske prinsippet fra 1901 dansk statsskikk og fikk etter hvert status som en sedvanerett og ble dermed en del av forfatningen.

Det Konservative Folkeparti stiftes i 1915[rediger | rediger kilde]

Emil Piper ble valgt til partiets første formann i 1916.

I 1900 brøt De Frikonservative ut fra Højre, som ble ansett som reaksjonært. Den 8. desember 1904 ble det som skulle bli Højres ungdomsorganisasjon, Danmarks Konservative Ungdomsforeninger opprettet, uavhengig fra Højre. Senere ble organisasjonen offisielt Højres ungdomsorganisasjon under navnet Højres Ungdom. Mange her var av den oppfatning at Højre opplevde en «forgubbing». Det var i stor grad Højres Ungdom som initierte dannelsen av Det Konservative Folkeparti i 1915.

Højre gikk sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere Moderate Venstre om å danne et bredere, mer moderne konservativt parti med en sosial profil og appell overfor middelklassen. Man ønsket også å distansere seg fra Estrup.[19] Selv om partiet ville være middelklassens talerør og henvendte seg direkte til den voksende tjenestemanns- og funksjonærgruppen, representerte det fortsatt også industriens, handelsstandens og storbøndenes interesser.[3] Samlende var dog kampen mot sosialismen.[3]

Den 18. desember 1915 ble Rigsdagen varslet om stiftelsen av Det Konservative Folkeparti, som da bestod av 8 folketings- og 26 landstingsmedlemmer. Samme dato fremla Det Konservative Folkeparti et program på 12 punkter, der partiet blant annet tok til orde for å innføre beskatning av jordeiendom, allmenn verneplikt, allmenn stemmerett, rettslig likestilling mellom kjønnene og en sosiallovgivning basert på prinsippet om «hjelp til selvhjelp». Partiet ønsket også vern om eiendomsretten, sparsommelighet i offentlige budsjetter, en reform av rettsapparatet, en reduksjon av alkoholforbruket og opprettholdelse av folkekirken.[20]

På det konstituerende landsmøtet den 22. februar 1916 ble partiorganisasjonen etablert, og proprietær Emil Piper ble valgt til dennes første formann. Piper var en dreven parlamentariker som hadde stått sentralt i partidannelsen året før. I 1916 skiftet også Højres Ungdom navn til Konservativ Ungdom. De Konservative stilte for første gang til valg ved folketingsvalget 1918, hvor De Konservative gikk markant tilbake i stemmetall og fikk 18,3 % av stemmene. Det nye valgsystemet med forholdstallsvalg betydde imidlertid at partiet fikk 22 mandater i Folketinget (økning på 14) og 16 mandater i Landstinget (tilbakegang på 10) og ble en maktfaktor man måtte regne med.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Påskekrisen i 1920[rediger | rediger kilde]

Se også: Påskekrisen

Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som Påskekrisen. Kong Christian X avskjediget statsminister Carl Theodor Zahle (RV) imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert De Konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemmingen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning.

Ved nyvalget til Folketinget i april vant Venstre, De Konservative og Erhvervspartiet i et valgskred hvor de fikk over 60 % av stemmene (nærmere 20 % til De Konservative). Niels Neergaard (V) overtok som statsminister med De Konservatives støtte. På tross av de konservatives maktovertagelse ble Påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk. Senere på året var det ytterligere to nyvalg i juli og september, og De Konservative stabiliserte seg på omkring 18 % av stemmene.

Samarbeid i 1920- og 1930-årene[rediger | rediger kilde]

De Konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet
Agiterende valgplakat fra De Konservative fra 1939
John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen

Partiet støttet Neergaard frem til Thorvald Staunings (S) overtagelse i 1924. De Konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre, eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for De Konservative. Partiet støttet videre statsminister Thomas Madsen-Mygdal (V) 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot De Konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.[21]

I 1928 ble John Christmas Møller valgt til partiets første politiske leder og Charles Tvede til ny partiformann etter Emil Piper. Dette formen for delt lederskap har partiet videreført til dags dato. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av De Konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort.[21][22] Ved siden av politisk leder og gruppeformann var Christmas Møller også partiformann etter Tvede 1936–1939.

I 1939 ble De Konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet.[21] Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.

Turbulens i Konservativ Ungdom[rediger | rediger kilde]

Konservativ Ungdom hadde i mellomkrigstiden opp mot 30 000 medlemmer. I begynnelsen av 1930-årene gjennomgikk organisasjonen en ideologisk nyorientering, hvor man med utgangspunkt i radikalkonservative tanker styrket det sosiale fokuset og kritikken av liberalismen. Store deler av Konservativ Ungdom gav også uttrykk for en kritikk av parlamentarismen og de krisene som man mente den hadde medført, og de lot seg inspirere av korporativisme etter mønster fra den italienske fascismen.

De øvrige politiske ungdomsorganisasjonene opplevde også en betydelig radikalisering, og Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU) og Danmarks Kommunistiske Ungdom (DKU) ble de første som innførte uniformering. Snart fulgte kretser av Konservativ Ungdom etter med rideklær, lange støver, marsjerende stormtropper og oppstrakt høyrearm som hilsen.[23][24] Iblant oppstod det regelrette sammenstøt mellom medlemmer av Konservativ Ungdom, DSU og DKU. I 1933 innførte Folketinget forbud mot politiske uniformer. Da jødeforfølgelsene i Tyskland ble alment kjent ble det tatt avstand fra nazismen.[24]

Jack G. Westergaard satt som formann i Konservativ Ungdom 1932–1936 og var den fremste eksponenten for organisasjonens ideologiske nyorientering. I 1936 lyktes John Christmas Møller og Poul Sørensen, begge med sterkt demokratiske idealer, i å felle Jack G. Westergaard som formann og innsette Aksel Møller i hans sted. Møller sørget for at organisasjonen holdt seg til en demokratisk, moderat og konservativ linje, og den tidligere ideologiske nyorienteringen ble utsatt for kritikk. I tiden frem mot andre verdenskrig identifiserte Konservativ Ungdom nazismen og kommunismen som nasjonens hovedfiender og søkte i tale, skrift og agitasjon å bekjempe disse bevegelsene.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Tyskland besatte Danmark i 1940 hadde De Konservative gjerne sett en mer aktiv motstand som kunne ha forhindret besettelsen av Norge og som kunne ha vist klarere Danmarks motstand mot Adolf Hitler.[23] De Konservative var kritiske til Peter Rochegune Munchs (RV) innsats som utenriksminister og til den utenriks- og sikkerhetspolitikken som hadde lidd et så klart nederlag. På statsminister Thorvald Staunings (S) oppfordring deltok De Konservative allikevel i samlingsregjeringene 1940–1943. Etter tysk press trådte John Christmas Møller etter kort tid tilbake som folketingsmedlem og handelsminister.[25] I 1942 tok han seg illegalt til England, hvorfra han holdt ildfulle radiotaler til Danmark via BBC i London og ble en slags nasjonalhelt og et ikon for motstandsbevegelsen.[23][25][26]

Endel medlemmer av De Konservative, især i partiets yngre rekker, engasjerte seg i motstandsbevegelsen. 15 medlemmer av Konservativ Ungdom ble henrettet av tyskerne for sin deltagelse i motstandskampen og 28 andre døde i tyske konsentrasjonsleire eller i kamp mot Gestapo.[23] Konservativ Ungdom selv oppgir ialt 47 døde.[27]

Ved frigjøringen i 1945 ble det dannet en samlingsregjering, Regjeringen Vilhelm Buhl II, hvor De Konservative hadde tre ministre; utenriksminister John Christmas Møller, forsvarsminister Ole Bjørn Kraft og handelsminister Vilhelm Fibiger. Regjeringen satt frem til Knud Kristensen (V) dannet sin rene Venstre-regjering senere på året.

Borgerlig samling i etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Spørsmålet om Sydslesvigs eventulle gjeninnlemmelse i Danmark førte til et brudd mellom Christmas Møller og partiet i 1947 fordi han var imot en grenseendring. Christmas Møller bidro deretter til å felle statsminister Knud Kristensen (V) og stilte som uavhengig kandidat ved folketingsvalget i 1947 uten å bli valgt. Christmas Møller ble aldri med i partiet igjen før han døde av et hjerteinfarkt året etter, 54 år gammel.

Fra 1950 fikk partiet vind i seilene og begynte samme år å samarbeide med Venstre om å skape et liberalt, borgerlig alternativ til sosialdemokratiske regjeringer.[3] Sentrale personer i dette arbeidet ble brødrene Aksel Møller og Poul Møller. Poul Sørensen skulle dessuten utøve en slik makt over partiets organisasjon at han ble kalt «partieieren».[28] I oktober 1950 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjering, ledet av Erik Eriksen. Ole Bjørn Kraft ble utenriksminister. Dette var første gang at de konservative deltok i en regjering i fredstid, unntatt samlingsregjeringen like etter frigjøringen i 1945. I 1953 vedtok man den nye grunnloven som innebar blant annet kvinnelig arvefølge til tronen og avskaffelse av Landstinget. Til tross for valgseier samme år gikk regjeringen av som følge av stor motstand innad i Venstre mot regjeringssamarbeidet.

De to partiene samarbeidet imidlertid i opposisjon frem til 1965, og etter et kort avbrudd ble det gjenopptatt i regjeringssamarbeidet mellom Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre 1968–1971, ledet av den radikale Hilmar Baunsgaard. I 1968 gjorde de konservative et av sine beste folketingsvalg, fikk sin hittil største folketingsgruppe med 37 mandater, og ble største ikke-sosialistiske parti i Folketinget. I 1971 tapte man regjeringsmakten til Socialdemokratiet.

Storhetstid og Schlüter som statsminister[rediger | rediger kilde]

Poul Schlüter i 1983.

Etter at Poul Sørensen døde i 1969, ble Det Konservative Folkeparti svekket av en intern maktkamp om partiets ledelse og politikk. Som ledere for hver sin fløy stod partiformann Erik Haunstrup Clemmensen og politisk leder Erik Ninn-Hansen.[29] Ved folketingsvalgene i 1973 og 1975 gikk partiet tilbake til henholdsvis 9,2 % og 5,5 % av stemmene, et historisk bunnivå. Våren 1974 ble striden avsluttet med at hovedpersonene avtalte å forlate sine verv. Poul Schlüter overtok begge verv og forble i dem inntil 1993 (med unntak av avløsningen som partiformann ved Ib Stetter 1977–1981). De konservative var sterke tilhengere av dansk EF-medlemskap i 1973, og ble særlig opptatt av den økonomiske krisen som rammet Danmark i 1970-årene.[29]

I 1981 innkasserte de ikke-sosialistiske partiene svært oppløftende resultater, for de konservatives vedkommende med 14,5 % av stemmene og 26 mandater. Poul Schlüter, den første og hittil siste konservative statsminister, dannet regjering sammen med Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti i 1982. I 1984 gjorde partiet sitt hittil beste valg med 23,4 % av stemmene og 42 mandater. Under Schlüters regjeringstid sank arbeidsløsheten frem mot 1988, betalingsbalansen ble bedre, og inflasjonen ble brakt under kontroll.[30] I 1991 ble det også gjennomført en generell senking av inntektsskatten. Den økonomiske politikken ble dog preget av mange kompromisser ettersom Schlüter styrte gjennom en nesten sammenhengende parlamentarisk krise.[30] I ettertid blir Schlüter husket for sin pragmatiske orientering, i denne forbindelse også for uttalelsen om at «ideologi er noget bras.»[31]

Fra 1984 sank regjeringspartienes oppslutning ved hvert valg, og i 1988 fortsatte Schlüter som statsminister for en regjering utgått av Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre. I 1990 tapte Schlüter-regjeringen enda et valg, og Radikale Venstre trakk seg ut, men regjeringen fortsatte som en topartiregjering. I 1993 måtte regjeringen fratre på grunn av rapporten om tamilsaken. Schlüter var da den lengstsittende danske statsminister siden Thorvald Stauning. Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen ble i riksrett i 1995 funnet skyldig i en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler 1987–1989.[30] Den senere konservative justisministeren Hans Peter Clausen og statsminister Schlüter ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger.[30]

Lederstrid, regjeringsparti og tilbakeslag[rediger | rediger kilde]

Connie Hedegaard har vært en sentral konservativ politiker som miljøvernminister og senere EU-kommissær for klima.
Bendt Bendtsen (til venstre) avsluttet lederstriden i partiet og førte det inn i regjeringsposisjon. Brian Mikkelsen (til høyre) har vært gruppeformann siden 2012.

Etter regjeringens avgang valgte Schlüter også å trekke seg som politisk leder og partiformann for de konservative. Tidligere finansminister Henning Dyremose var på tale som statsministerkandidat i noen døgn før Radikale Venstre gjorde det klart at de ikke ville støtte en borgerlig regjering. Dyremose var politisk leder i noen måneder før han tapte maktkampen i folketingsgruppen mot gruppeformann Hans Engell samme år.[32]

Engell, generalsekretæren og pressesjefen gikk under kallenavnet «de tre kardinaler[12] Engell ønsket å ta kontroll over partiformannskapet, slik at Engell og Uffe Ellemann-Jensen kunne regnes som likeverdige statsministerkandidater for de borgerlige partiene. Engell lyktes ikke å presse Torben Rechendorff til å trekke seg før 1995.[33] Engells sentralstyring av partiet og promotering av sine tre unge støttespillere, Lene Espersen, Gitte Seeberg og Henriette Kjær, vakte misnøye i folketingsgruppen.[34] Engell med støttespillere vurderte på et tidspunkt å bryte ut og danne et nytt parti, men dette ble det ikke noe av.[35] I 1995 inngikk partiet et oppsiktsvekkende forlik med Poul Nyrup Rasmussens regjering om statsbudsjettet.[36]

I 1997 måtte Engell trekke seg etter et trafikkuhell forårsaket av fyllekjøring, men spilte en sentral rolle i den etterfølgende lederstriden mellom Per Stig Møller og Pia Christmas-Møller.[37][38] Per Stig Møller, sønn av Poul Møller, ble sittende frem til folketingsvalget i 1998, som ble nedslående for partiet med 8,9 % av stemmene. De borgerlige partiene var ett mandat unna flertall. Møller var senere utenriksminister og kulturminister i regjeringssamarbeidet med Venstre. Pia Christmas-Møller, grandniese av John Christmas Møller, samt Poul Andreassen overtok som henholdsvis politisk leder og partiformann. Lederstriden fortsatte, men Andreassens misjon som overgangsfigur ble oppfylt idet Bendt Bendtsen ble lansert som en kompromisskandidat mellom fløyene i 2000.[39]

Under Bendtsen stabiliserte Det Konservative Folkeparti seg på ca. 10 % av stemmene ved valg. Mellom 2001 og 2011 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjeringer under ledelse av Anders Fogh Rasmussen og Lars Løkke Rasmussen. De konservative hadde et ambivalent forhold til regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Regjeringene gjennomførte blant annet skattelettelser, en forvaltningsreform og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor EØS-området. Danmark deltok i de militære operasjonene i Afghanistan og Irak. I en rolig periode kunne Bendtsen tre tilbake til fordel for Lene Espersen 2008.[40] Espersen gikk etterhånden fra å være populær i pressekretser til å bli omgitt av flere skandaler. Skuffelsen med at hun ikke maktet å løfte partiets velgertilslutning, gjorde at hun til sist måtte gå av til fordel for Lars Barfoed på nyåret i 2011.[41] Henriette Kjær forsvant samtidig fra postene som gruppeformann og politisk ordfører, noe som banet vei for Brian Mikkelsen i en fremskutt posisjon.[42]

Ved folketingsvalget i 2011 ble partiets tilslutning halvert til 4,9 % av stemmene, noe som i stor grad ble årsaken til at Venstre og Det Konservative Folkeparti tapte regjeringsmakten. Etter greide Barfoed i liten grad å heve partiets velgertilslutning, men gjorde et forholdsvis sterkt valg til Europaparlamentet i mai 2014. Etter å ha håndplukket sin etterfølger, Søren Pape Poulsen, trakk Barfoed seg som politisk leder i august 2014. Poulsen var en populær borgermester i Viborg kommune, og inntok partiledelsen til tross for at han ikke var medlem av Folketinget.[43] Poulsen er ventet å overta som partiformann under et ekstraordinært landsmøte i september.[44]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Politiske ledere

 

Partiformenn

 

Gruppeformenn[45]

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Stemmesedler ved kommune- og regionsvalget 2005 i Århus.
Folketingsvalg
Valg Stemmer Mandater
#  %
1918 167 865 18,3
22 / 140
1920 201 499 19,6
28 / 140
1920 180 293 18,8
26 / 140
1920 216 733 17,9
27 / 150
1924 242 955 18,9
28 / 149
1926 275 793 20,6
30 / 149
1929 233 935 16,5
24 / 149
1932 289 531 18,7
27 / 149
1935 293 393 17,9
26 / 149
1939 301 625 17,7
26 / 149
1943 421 523 21,0
31 / 149
1945 373 688 18,2
26 / 149
1947 259 185 12,8
17 / 150
1950 365 236 17,8
27 / 151
1953 358 509 17,3
26 / 151
1953 364 960 16,8
30 / 179
1957 383 843 16,6
30 / 179
1960 435 764 17,9
32 / 179
1964 527 798 20,1
36 / 179
 
Valg Stemmer Mandater
#  %
1966 522 028 18,7
34 / 179
1968 581 051 20,4
37 / 179
1971 481 335 16,7
31 / 179
1973 279 391 9,2
16 / 179
1975 168 164 5,5
10 / 179
1977 263 262 8,5
15 / 179
1979 395 653 12,5
22 / 179
1981 451 478 14,5
26 / 179
1984 788 224 23,4
42 / 179
1987 700 886 20,8
38 / 179
1988 642 048 19,3
35 / 179
1990 517 293 16,0
30 / 179
1994 499 845 15,0
27 / 179
1998 303 665 8,9
16 / 179
2001 312 770 9,1
16 / 179
2005 344 886 10,3
18 / 179
2007 359 404 10,4
18 / 179
2011 174 962 5,0
8 / 179
Europaparlamentsvalg
Valg Stemmer Mandater
#  %
1979 245 309 13,9
2 / 15
1984 414 177 20,6
4 / 15
1989 238 760 13,3
2 / 16
1994 368 890 17,7
3 / 16
1999 166 884 8,5
1 / 16
2004 214 972 11,3
1 / 14
2009 297 199 12,6
1 / 13
2014 208 067 9,1
1 / 13

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Medlemstal» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Besøkt 15. august 2014. 
  2. ^ «Vedtægter» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  3. ^ a b c d e f g h i «Det Konservative Folkeparti». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  4. ^ Espersen, Lene (30. mars 2012). «Kronik: Regeringen nedbryder vores samfundsbærende institutioner». Kristeligt Dagblad (dansk). Besøkt 15. oktober 2012. 
  5. ^ «Konservative værdier» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  6. ^ «Politik» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  7. ^ «Lavere skat» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  8. ^ «Et sundt liv» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  9. ^ «Verdensmestre i vindmøller» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  10. ^ «Det mener vi om retspolitik» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  11. ^ «Partistruktur» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  12. ^ a b c d Rehling, David (21. mars 1998). «Konservativt rivegilde». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  13. ^ «Ordfører». Den Store Danske Encyklopædi. Besøkt 24. november 2013. 
  14. ^ Oversikt over medlemsutviklingen, fra nettsidene til partiet
  15. ^ «Det Konservative Folkeparti» (norsk). Store norske leksikon. 
  16. ^ a b «Højre». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  17. ^ a b «Danmark – fra 1849 til den første verdenskrig» (norsk). Store norske leksikon. 
  18. ^ a b «J.B.S. Estrup». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  19. ^ a b «Historie før 1915» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  20. ^ «Historie 1915–1930» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  21. ^ a b c «Historie 1931–1940» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  22. ^ «Det Konservative Folkeparti 1915–1945» (dansk). Danmarkshistorien. 
  23. ^ a b c d «Historie 1941–1960» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  24. ^ a b Bjørn Pedersen (2005). «Kampen om demokratiet 1930–45» (dansk). Befrielsen 1945. 
  25. ^ a b «John Christmas Møller». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  26. ^ «John Christmas Møller 1894–1948» (dansk). Danmarkshistorien. 
  27. ^ «Historie» (dansk). Konservativ Ungdom. 
  28. ^ Ritzau (18. juni 1999). «Et kriseplaget partis historie». Jyllands-Posten (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  29. ^ a b «Historie 1961–1980» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  30. ^ a b c d «Danmark – politisk utvikling etter 1980» (norsk). Store norske leksikon. 
  31. ^ Niels Kølle (22. juni 2009). «Er ideologi stadig noget bras» (dansk). Information. 
  32. ^ Engell, Hans (2008). Farvel til Slotsholmen (dansk). København: Gyldendal. s. 84–87. ISBN 978-87-02-07117-7. 
  33. ^ Eskholm, Birgit (2005). Engell. Et portræt (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. s. 104–107. ISBN 978-87-11-11829-0. 
  34. ^ Ritzau (17. november 2005). «Portrætbog: Hans Engell var skrupelløs». Politiken (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  35. ^ Lykkeberg, Rune (23. oktober 2009). «Som vi ikke har set hende før». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  36. ^ Eskholm, Birgit (2005). Engell. Et portræt (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. s. 121–129. ISBN 978-87-11-11829-0. 
  37. ^ Rasmussen, Søren Hein. «Konservative kvaler, liberale glæder». Den Store Danske Encyklopædi. Besøkt 7. mai 2013. 
  38. ^ Qvortrup, Mads (10. september 2008). «Kampen mellem de røde og de brune». Dagbladet Information. Besøkt 7. mai 2013. 
  39. ^ «Poul Andreassen er død, 81 år» (dansk). TV 2 Danmark. 7. august 2009. 
  40. ^ «Bendtsen stopper som K-formand» (dansk). Politiken. 9. september 2008. 
  41. ^ Engell, Hans (14. januar 2011). «Derfor gik det så galt for Lene Espersen». Ekstra Bladet (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  42. ^ Karker, Andreas og Krog, Thomas Nørmark (9. oktober 2011). «Luksusfælden klapper». Berlingske (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  43. ^ Munksgaard, Pia Glud (6. august 2014). «Viborgs borgmester bliver ny konservativ leder» (dansk). DR. Besøkt 7. august 2014. 
  44. ^ Ritzau (7. august 2014). «Sådan vælger De Konservative ny leder» (dansk). DR. Besøkt 7. august 2014. 
  45. ^ Formenn i den konservative folketingsgruppen siden innføringen av ettkammersystemet i 1953.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Faurholdt, Mikkel: Det konservative blodbad (2000).
  • Hatting, Jørgen; Olsen, Karl: Det Konservative Folkepartis historie i et halvt århundrede (1966).
  • Lembourn, Hans Jørgen: For Menneskets skyld (1962).
  • Mikkelsen, Brian (red.): Den konservative årstid – betragtninger og visioner efter 2001 (2004).
  • Møller, Poul: Fra kamp til samarbejde – en fortælling om to partier (1974).
  • Robæk, Henry A.; Gammelgaard, Lars P.: Århus-konservatismen (1973).
  • Tamm, Ditlev: Det høje C (1999).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Det Konservative Folkeparti – bilder, video eller lyd