Det Konservative Folkeparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det Konservative Folkeparti
Det Konservative Folkeparti
Erklært ideologi Konservatisme
Grunnlagt 18. desember 1915
Leder Lars Barfoed (2011)
Gruppeleder Brian Mikkelsen (2012)
Generalsekretær Martin Dahl
Ungdomsorg. Konservativ Ungdom
Hovedkontor Nyhavn 4
1051 København K
Tilknytting IDU, EPP
Nettsted Nettsted
Medlemstall 15 545 (2009)[1]
Representanter:
Folketinget
8 / 179
(2011)
Europaparlamentet
1 / 13
(2014)
Borgermestre
13 / 98
(2013)
Byråd
205 / 2 468
(2013)
Regionsråd
15 / 205
(2013)

Det Konservative Folkeparti (KF), oftest bare de Konservative (K), er et konservativt politisk parti i Danmark. Partiet ble stiftet i 1915, men kan føre sin historie tilbake til etableringen av partiet Højre i 1848. De Konservative hadde sin storhetstid i 1970- og 1980-årene under ledelse av Poul Schlüter, partiets eneste statsminister. Partiet kan i dag defineres som liberalkonservativt med innslag av nasjonalkonservatisme. Politisk ligger partiet nært sine skandinaviske søsterpartier, det norske Høyre og det svenske Moderaterna, men er særlig mer konservativt i synet på nasjonen og folkekirkens rolle. Prioriterte saker for partiet er reduserte skatter, styrket folkehelse, klimapolitikk og trygghet i hverdagen.[2]

På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «C», hvilket gjenspeiles i partiets logo. De Konservative har 8 mandater i Folketinget og ett mandat i Europaparlamentet og deltok i årene 2001–2011 i en regjeringskoalisjon med Venstre. Lars Barfoed er formann og politisk leder fra 2011, mens Brian Mikkelsen er parlamentarisk leder fra 2012.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Partiets formålsparagraf lyder: «Det Konservative Folkeparti har til formål at samle alle, der tilslutter sig partiets program, og at virke for udbredelsen af konservative holdninger.»[3] Partiet har også en temmelig sterk vektlegging av ideologi og fremhever selv David Hume, Edmund Burke og Karl Popper som sentrale tenkere. Idet konservatismen ikke er noe fastlagt sett av dogmer, og slik sett skiller seg ut ifra liberalismen og sosialismen, vil det være riktig å si at De Konservative heller baserer seg på et sett av holdninger og verdier.[4]

Partiet går inn for individuell frihet og ansvar, markedsøkonomi, privat eiendomsrett, fellesskapets betydning for individet, en reformering, modernisering og begrensning av offentlig sektor, desentralisering, et effektivt og tidsriktig nasjonalt totalforsvar, økt samarbeid med EU med respekt for nasjonal egenart, samt en vektleggelse av det nasjonale, historien og tradisjonen ved «å forandre for å bevare».[4] De Konservative betoner nasjonsfellesskapet og folkekirkens betydning forholdsvis sterkt, og Lene Espersen har fremhevet «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» som Danmarks viktigste samfunnsbærende institusjoner.[5]

De Konservative oppsummerer selv sitt verdigrunnlag slik:[6]

  • Fellesskapet skal ta ansvar overfor de svakeste.
  • Individet skal ha størst mulig frihet og ansvar for eget liv.
  • Man skal belønnes for å yte en ekstra innsats.
  • Man skal kunne forvalte en større del av sine egne penger.
  • Statens utgifter skal holdes nede og ikke overleveres til neste generasjon.
  • Den økonomiske politikken skal være ansvarlig og evne å prioritere.
  • Verne om dansk kultur, tradisjoner og kristne verdier.

I dag fremhever partiet spesielt følgende politiske saker:[2]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Lars Barfoed, formann og politisk leder fra 2011.

De Konservative er organisert i flere nivåer, hvorav lokalforeningene («vælgerforeningerne»), én for hver kommune, danner grunnlaget for partiets virksomhet. Det er lokalforeningenes oppgave å stille kandidater i byråd og kommunestyrer, regionråd og Folketinget samt å fungere som samlingssted for konservative velgere.

Partiets årlige landsmøte («landsråd») om høsten er åpent for alle medlemmer. Landsmøtet er partiets øverste myndighet i alle politiske spørsmål, vedtar partiets program og velger partiets hovedstyre.[11] 43 personer utgjør hovedstyret, hvori partiets ministre, flere folketingsmedlemmer, endel lokalpolitikere og andre sitter. Forretningsutvalget består av 7 personer, deriblant partiets formann, organisatoriske og kommunalpolitiske nestformenn, parlamentariske leder og generalsekretær. Forretningsutvalget ivaretar partiets daglige drift sammen med folketingsgruppen og partiets administrativt ansatte.

Det er folketingsgruppen som velger partiets politiske leder, som ikke nødvendigvis er partiformann eller parlamentarisk leder, og denne innehar rollen som De Konservatives statsministerkandidat. Denne todelingen i partiets lederskap har De Konservative praktisert uavbrutt siden 1928. Siden midten av 1990-årene har imidlertid partiets formann og politisk leder vært stort sett den samme personen. Det er vanlig å si at den politiske lederen leder det politiske arbeidet, mens partiformannen leder det organisatoriske. De Konservatives folketingsgruppe har alltid hatt en fremskutt rolle i partiet, hvilket viser seg gjennom blant annet ansvaret med å velge politisk leder og parlamentarisk leder.[4] Lars Barfoed fra Rødovre ble politisk leder i 2011, og ble også valgt til formann ved et ekstraordinært landsmøte samme år. Brian Mikkelsen fra København er parlamentarisk leder fra 2012.

De Konservatives sideorganisasjoner er Konservativ Ungdom (KU), Konservative Studerende (KS) og Det Konservative Folkepartis Kvindeudvalg (DKFK). Disse har representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet. Kristoffer Beck fra Gladsaxe og Maria Svejdal fra Odense er formenn i henholdsvis Konservativ Ungdom og Konservative Studerende.

Partiorganet Politisk Horisont utkommer i magasinform til partiets medlemmer fire ganger årlig.

Medlemsutvikling[rediger | rediger kilde]

De Konservative hadde i 2009 15 000–16 000 medlemmer,[12] mot toppnoteringen med 140 000 i 1967. Tradisjonelt har partiet vært mer avhengig av frivillig støtte fra næringslivet enn fra medlemskontingent, men fra 1987 har den direkte offentlige partistøtten vokst betydelig.

Historisk har partiet hatt en tilknytning til Dansk Arbejdsgiverforening og Dansk Industri. De Konservative henter storparten av sine stemmer fra selvstendige næringsdrivende, funksjonærer i privat sektor, høyere funksjonærer i offentlig sektor og faglærte arbeidere i privat sektor.[4]

Medlemsutvikling 1960–2009[1][4]

År Medlemmer
1960 108 751
1967 ca. 140 000
1974 91 382
1990 38 500
1991 35 000
1992 32 000
1993 30 000
1994 27 640
1995 27 675
1996 25 922
1997 25 699
1998 24 105
1999 22 226
 
År Medlemmer
2000 21 838
2001 22 274
2002 21 031
2003 19 901
2004 19 187
2005 19 478
2006 18 035
2007 16 707
2008 15 928
2009 15 545
2010 13 864
2011 13 148
2012 12 225

Historie[rediger | rediger kilde]

Konservativ samling i 1848[rediger | rediger kilde]

Folketinget, hvor Venstre fikk flertall, men ikke klarte å felle Estrup
Landstinget, hvor Højre beholdt sitt avgjørende flertall

Utdypende artikkel: Højre (1848–1866)

Konservative krefter i Danmark, primært bestående av helstatsmenn (forkjempere for Ejderpolitikken) og godseiere, forente seg i partigruppen Højre under den grunnlovgivende forsamlingen 1848–1849.[13] I årene frem mot 1864 var partiet en ivrig forkjemper for helstatspolitikken, selv om det aldri var organisert i noen partiorganisasjon, men omkring 1866 gikk partiet i realiteten i oppløsning.

Ved folketingsvalgene opplevde Højre sviktende oppslutning som følge av at opposisjonen var organisert i partiorganisasjonen Det forenede Venstre med velgerforeninger i valgkretsene.[14] Det konservative flertallet i Landstinget bestod allikevel; landets høyere inntektsklasser hadde nemlig privilegert valgrett til Landstinget 1866–1915. I 1870-årene fikk Højre nytt liv idet godseierne og De Nationalliberale gikk sammen mot Venstres krav om parlamentarisme, og dette initiativet fikk stor tilslutning fra borgerskapet i byene.[15]

Partiet Højre 1881–1915[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Højre og Systemskiftet

I 1881 ble den konservative statsministeren (konseilspræsidenten) J.B.S. Estrup igjen sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget. Venstre krevde Estrups avgang, men kongen og Landstinget (som utstedte en rekke midlertidige lover) lot ham fortsette. Omkring 1881 begynte man å kalle Estrup og regjeringens tilhengere Højre; samme år gikk Nationale Godsejere, De Nationalliberale og Mellempartiet sammen om å danne det nye Højre.

I 1883 ble Højres landsdekkende organisasjon stiftet. Med sine årlige delegatmøter var Højre mer demokratisk organisert enn Venstre, men partiet var allikevel et lydig verktøy for Estrup i hans 19 år lange regjeringstid.[14] Estrup var en kompromissløs motstander av almen stemmerett (spesielt for kvinner) og motstander av parlamentarismen, og han blir i dag husket som den politikeren som oftest var fiendtlig innstilt til politiske reformer. Han var også svært kontroversiell i sin samtid og ble utsatt for et mislykket attentat i 1885.[16] Estrup viste imidlertid handlekraft og innførte de første sosiallovene.[15][16][17]

Etter Estrup hadde Højre tre statsministre (konseilspræsidenter) på rad fra 1894 til 1901: Tage Reedtz-Thott, Hugo Egmont Hørring og Hannibal Sehested. I 1901 måtte Højre, som da hadde vært ved makten siden 1865, overlate styringen til Venstre som følge av systemskiftet. Selv om parlamentarismen først ble skrevet inn i grunnloven i 1953, var det parlamentariske prinsippet fra 1901 dansk statsskikk og fikk etter hvert status som en sedvanerett og ble dermed en del av forfatningen.

Det Konservative Folkeparti stiftes i 1915[rediger | rediger kilde]

Emil Piper, De Konservatives første formann fra 1916

I 1900 brøt De Frikonservative ut fra Højre, som da ble ansett som reaksjonært. Den 8. desember 1904 ble det som skulle bli Højres ungdomsorganisasjon, Danmarks Konservative Ungdomsforeninger opprettet, uavhengig av Højre. Senere ble organisasjonen offisielt Højres ungdomsorganisasjon under navnet Højres Ungdom. Mange her var av den oppfatning at Højre opplevde en forgubbing. Det var i stor grad Højres Ungdom som initierte stiftelsen av dagens parti, Det Konservative Folkeparti, i 1915.

Højre gikk sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere Moderate Venstre om å danne et bredere, mer moderne konservativt parti med en sosial profil og appell overfor middelklassen. Man ønsket også å kvitte seg med stempelet som Estrups parti.[17] Selv om partiet ville være middelklassens talerør og henvendte seg direkte til den voksende tjenestemanns- og funksjonærgruppen, representerte det fortsatt også industriens, handelsnæringens og storbøndenes interesser.[4] Samlende var dog blant annet kampen mot sosialismen.[4]

Den 18. desember 1915 ble Rigsdagen varslet om stiftelsen av Det Konservative Folkeparti, som da bestod av 8 folketings- og 26 landstingsmedlemmer. Samme dato fremla Det Konservative Folkeparti et forholdsvis kort og ganske presist program på 12 punkter:[18]

  • Gjennomføring av almen verneplikt og et styrket forsvar.
  • Styrking av den private eiendomsretten og mulighetene for å starte egen virksomhet.
  • Innføring av eiendomsbeskatning på bakgrunn av jordeierskap.
  • En sosiallovgivning basert på prinsippet «hjelp til selvhjelp».
  • Begrensning av folkets alkoholforbruk.
  • Offentlig sparepolitikk.
 
  • Avgrensning av hva som er statlige og kommunale oppgaver.
  • Opprettholdelse av Folkekirken.
  • Høyere nivå i grunnskolen og i videregående utdannelse.
  • Fullstendig reform av rettsapparatet.
  • Gjennomføring av almen stemmerett.
  • Gjennomføring av kvinners rettslige likestilling med mannen.

På det stiftende landsmøtet den 22. februar 1916 ble partiorganisasjonen etablert, og proprietær Emil Piper ble valgt til dennes første formann. Piper var en dreven parlamentariker som hadde stått sentralt i partidannelsen året før. I 1916 skiftet også Højres Ungdom navn til Konservativ Ungdom. De Konservative stilte for første gang til valg ved folketingsvalget 1918, hvor De Konservative gikk markant tilbake i stemmetall og fikk 18,3 % av stemmene. Det nye valgsystemet med forholdstallsvalg betydde imidlertid at partiet fikk 22 mandater i Folketinget (økning på 14) og 16 mandater i Landstinget (tilbakegang på 10) og ble en maktfaktor man måtte regne med.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Påskekrisen i 1920[rediger | rediger kilde]

Se også: Påskekrisen

Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som Påskekrisen. Kong Christian X avskjediget statsminister Carl Theodor Zahle (RV) imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert De Konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemmingen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning.

Ved nyvalget til Folketinget i april vant Venstre, De Konservative og Erhvervspartiet i et valgskred hvor de fikk over 60 % av stemmene (nærmere 20 % til De Konservative). Niels Neergaard (V) overtok som statsminister med De Konservatives støtte. På tross av de konservatives maktovertagelse ble Påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk. Senere på året var det ytterligere to nyvalg i juli og september, og De Konservative stabiliserte seg på omkring 18 % av stemmene.

Samarbeid i 1920- og 1930-årene[rediger | rediger kilde]

De Konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet
Agiterende valgplakat fra De Konservative fra 1939
John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen

Partiet støttet Neergaard frem til Thorvald Staunings (S) overtagelse i 1924. De Konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre, eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for De Konservative. Partiet støttet videre statsminister Thomas Madsen-Mygdal (V) 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot De Konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.[19]

I 1928 ble John Christmas Møller valgt til partiets første politiske leder og Charles Tvede til ny partiformann etter Emil Piper. Dette formen for delt lederskap har partiet videreført til dags dato. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av De Konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort.[19][20] Ved siden av politisk leder og parlamentarisk leder var Christmas Møller også partiformann etter Tvede 1936–1939.

I 1939 ble De Konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet.[19] Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.

Turbulens i Konservativ Ungdom[rediger | rediger kilde]

Konservativ Ungdom hadde i mellomkrigstiden opp mot 30 000 medlemmer. I begynnelsen av 1930-årene gjennomgikk organisasjonen en ideologisk nyorientering, hvor man med utgangspunkt i radikalkonservative tanker styrket det sosiale fokuset og kritikken av liberalismen. Store deler av Konservativ Ungdom gav også uttrykk for en kritikk av parlamentarismen og de krisene som man mente den hadde medført, og de lot seg inspirere av korporativisme etter mønster fra den italienske fascismen.

De øvrige politiske ungdomsorganisasjonene opplevde også en betydelig radikalisering, og Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU) og Danmarks Kommunistiske Ungdom (DKU) ble de første som innførte uniformering. Snart fulgte kretser av Konservativ Ungdom etter med rideklær, lange støver, marsjerende stormtropper og oppstrakt høyrearm som hilsen.[21][22] Iblant oppstod det regelrette sammenstøt mellom medlemmer av Konservativ Ungdom, DSU og DKU. I 1933 innførte Folketinget forbud mot politiske uniformer. Da jødeforfølgelsene i Tyskland ble alment kjent ble det tatt avstand fra nazismen.[22]

Jack G. Westergaard satt som formann i Konservativ Ungdom 1932–1936 og var den fremste eksponenten for organisasjonens ideologiske nyorientering. I 1936 lyktes John Christmas Møller og Poul Sørensen, begge med sterkt demokratiske idealer, i å felle Jack G. Westergaard som formann og innsette Aksel Møller i hans sted. Møller sørget for at organisasjonen holdt seg til en demokratisk, moderat og konservativ linje, og den tidligere ideologiske nyorienteringen ble utsatt for kritikk. I tiden frem mot andre verdenskrig identifiserte Konservativ Ungdom nazismen og kommunismen som nasjonens hovedfiender og søkte i tale, skrift og agitasjon å bekjempe disse bevegelsene.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Tyskland besatte Danmark i 1940 hadde De Konservative gjerne sett en mer aktiv motstand som kunne ha forhindret besettelsen av Norge og som kunne ha vist klarere Danmarks motstand mot Adolf Hitler.[21] De Konservative var kritiske til Peter Rochegune Munchs (RV) innsats som utenriksminister og til den utenriks- og sikkerhetspolitikken som hadde lidd et så klart nederlag. På statsminister Thorvald Staunings (S) oppfordring deltok De Konservative allikevel i samlingsregjeringene 1940–1943. Etter tysk press trådte John Christmas Møller etter kort tid tilbake som folketingsmedlem og handelsminister.[23] I 1942 tok han seg illegalt til England, hvorfra han holdt ildfulle radiotaler til Danmark via BBC i London og ble en slags nasjonalhelt og et ikon for motstandsbevegelsen.[21][23][24]

Endel medlemmer av De Konservative, især i partiets yngre rekker, engasjerte seg i motstandsbevegelsen. 15 medlemmer av Konservativ Ungdom ble henrettet av tyskerne for sin deltagelse i motstandskampen og 28 andre døde i tyske konsentrasjonsleire eller i kamp mot Gestapo.[21] Konservativ Ungdom selv oppgir ialt 47 døde.[25]

Ved frigjøringen i 1945 ble det dannet en samlingsregjering, Regjeringen Vilhelm Buhl II, hvor De Konservative hadde tre ministre; utenriksminister John Christmas Møller, forsvarsminister Ole Bjørn Kraft og handelsminister Vilhelm Fibiger. Regjeringen satt frem til Knud Kristensen (V) dannet sin rene Venstre-regjering senere på året.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Spørsmålet om Sydslesvigs eventulle gjeninnlemmelse i Danmark førte til et brudd mellom Christmas Møller og partiet i 1947 fordi han var imot en grenseendring. Christmas Møller bidro deretter til å felle statsminister Knud Kristensen (V) og stilte som uavhengig kandidat ved folketingsvalget 1947 uten å bli valgt. Christmas Møller ble aldri med i partiet igjen før han døde av et hjerteinfarkt året etter, 54 år gammel.

Fra 1950 fikk partiet vind i seilene og begynte samme år å samarbeide med Venstre om å skape et liberalt, borgerlig alternativ til sosialdemokratiske regjeringer.[4] Sentrale personer i dette arbeidet ble brødrene Aksel Møller og Poul Møller. I oktober 1950 dannet Venstre og De Konservative regjering sammen med Erik Eriksen (V) som statsminister og Ole Bjørn Kraft (K) som utenriksminister. Dette var første gang De Konservative deltok i en regjering i fredstid (med unntak av samlingsregjeringen like etter frigjøringen i 1945). I 1953 vedtok man den nye grunnloven som innebar blant annet kvinnelig arvefølge til tronen og avskaffelse av Landstinget. Til tross for valgseier samme år gikk regjeringen av som følge av stor motstand mot videre regjeringssamarbeid med De Konservative innad i Venstre. De to partiene samarbeidet dog videre i opposisjon frem til 1965 og etter et kort avbrudd ble det gjenopptatt i regjeringssamarbeidet 1968–1971, hvor Hilmar Baunsgaard (RV) var statsminister og Radikale Venstre, Venstre og De Konservative deltok. I 1968 gjorde De Konservative et av sine beste folketingsvalg, fikk sin største folketingsgruppe til da med 37 mandater og ble største ikke-sosialistiske parti i Folketinget. I 1971 tapte man regjeringsmakten til Socialdemokratiet.

Schlüter som statsminister[rediger | rediger kilde]

Statsminister Poul Schlüter i 1983.

I begynnelsen av 1970-årene ble De Konservative svekket av en intern maktkamp om partiets ledelse og politikk; fremst i spliden stod formann Erik Haunstrup Clemmensen og politisk leder Erik Ninn-Hansen.[26] Ved folketingsvalgene i 1973 og 1975 gikk partiet tilbake med henholdsvis 15 og 6 mandater (til henholdsvis 16 og 10 mandater) og nådde et historisk bunnivå med 5,5 % av stemmene i 1975. Våren 1974 ble striden avsluttet med at hovedpersonene avtalte å forlate sine verv. Poul Schlüter overtok begge verv og forble i dem inntil 1993 (med unntak av avløsningen som partiformann ved Ib Stetter 1977–1981). De Konservative var sterke tilhengere av dansk EF-medlemskap i 1973 og var særlig opptatt av den økonomiske krisen som rammet Danmark i 1970-årene.[26]

I 1981 innkasserte de ikke-sosialistiske partiene svært oppløftende resultater, for De Konservatives vedkommende med 14,5 % av stemmene og 26 mandater. Poul Schlüter, De Konservatives første og hittil siste statsminister, dannet regjering sammen med Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti i 1982. I 1984 gjorde partiet sitt hittil beste valg med 23,4 % av stemmene og 42 mandater. Under Schlüters regjeringstid sank arbeidsløsheten frem mot 1988, betalingsbalansen ble bedre, inflasjonen ble brakt under kontroll og økonomien ble generelt bedre.[27] I 1991 ble det også gjennomført en generell senking av inntektsskatten. Den økonomiske politikken ble dog preget av mange kompromisser ettersom Schlüter styrte gjennom en nesten sammenhengende parlamentarisk krise.[27] I ettertid blir Schlüter husket for sin pragmatiske orientering, i denne forbindelse også for uttalelsen om at «ideologi er noget bras.»[28] Fra 1984 sank regjeringspartienes oppslutning ved hvert valg, og i 1988 fortsatte Schlüter som statsminister for en regjering utgått av De Konservative, Venstre og Radikale Venstre.

I 1990 tapte Schlüter-regjeringen enda et valg og Radikale Venstre trakk seg ut, men regjeringen fortsatte som en topartiregjering frem til den gikk av i 1993 på grunn av høyesterettsdommer Mogens Hornslets rapport om Tamilsaken. Schlüter var da den lengstsittende danske statsminister siden Thorvald Stauning (S). Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen (K) ble i riksrett i 1995 funnet skyldig i en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler 1987–1989.[27] Også senere justisminister Hans Peter Clausen (K) og statsminister Schlüter ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger.[27]

Lederstrid og regjeringsparti[rediger | rediger kilde]

Per Stig Møller, politisk leder og formann 1997–1998

Etter regjeringens avgang valgte Schlüter også å trekke seg som politisk leder og formann i De Konservative. Tidligere finansminister Henning Dyremose var på tale som statsministerkandidat i noen døgn før Radikale Venstre gjorde det klart at de ikke ville støtte en borgerlig regjering. Dyremose var politisk leder i noen måneder før han tapte maktkampen i folketingsgruppen mot Hans Engell samme år. Torben Rechendorff var partiets formann 1995–1997 og ble også avløst av Engell. I 1997 trakk Engell seg etter et trafikkuhell forårsaket av fyllekjøring, og Per Stig Møller – sønn av Poul Møller – overtok begge verv.

I 1998 gjorde De Konservative et svært dårlig valg med 8,9 % av stemmene og Møller trakk seg. Møller var senere utenriksminister 2001–2010 og er kulturminister fra 2010. Pia Christmas-Møller, grandniese av John Christmas Møller, var politisk leder frem til 1999, mens Poul Andreassen var partiformann frem til 2000.

Kompromisskandidaten Bendt Bendtsen skapte ro i konflikten som felte Christmas-Møller og innehadde begge vervene frem til 2008, da han ble etterfulgt av Lene Espersen. Som deltager i regjeringer bestående av Venstre og De Konservative, under ledelse av Anders Fogh Rasmussen (V) 2001–2009 og Lars Løkke Rasmussen (V) fra 2009, oppnådde De Konservative gradvis bedre valgresultater. De Konservative har dog hatt et ambivalent forhold til regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Espersen gikk etterhånden fra å være medienes yndling til å bli omgitt av flere politiske skandaler. Særlig prioriteringer knyttet til hennes embede som utenriksminister fra 2010 gjorde at partiet tapte så stor oppslutning at hun så seg nødt til å trekke seg i januar 2011. Folketingsgruppen valgte justisminister Lars Barfoed til ny politisk leder, og i mars 2011 ble han også valgt til partiformann ved et ekstraordinært landsmøte. I slutten av januar 2011 gikk Henriette Kjær av som parlamentarisk leder og politisk ordfører og ble etterfulgt av henholdsvis Tom Behnke og Carina Christensen.[29]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Politiske ledere

 

Formenn

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Stemmesedler ved kommune- og regionsvalget 2005 i Århus.


Folketingsvalg 1918–2007
Valg Stemmer Mandater
#  % # ±
1918 167 865 18,3 22 +14
1920 201 499 19,6 28 +6
1920 180 293 18,8 26 −2
1920 216 733 17,9 27 +1
1924 242 955 18,9 28 +1
1926 275 793 20,6 30 +2
1929 233 935 16,5 24 −6
1932 289 531 18,7 27 +3
1935 293 393 17,9 26 −1
1939 301 625 17,7 26 0
1943 421 523 21,0 31 +5
1945 373 688 18,2 26 −5
1947 259 185 12,8 17 −9
1950 365 236 17,8 27 +10
1953 358 509 17.3 26 −1
1953 364 960 16,8 30 +4
1957 383 843 16,6 30 0
1960 435 764 17,9 32 +2
1964 527 798 20,1 36 +4
 


Valg Stemmer Mandater
#  % # ±
1966 522 028 18,7 34 −2
1968 581 051 20,4 37 +3
1971 481 335 16,7 31 −6
1973 279 391 9,2 16 −15
1975 168 164 5,5 10 −6
1977 263 262 8,5 15 +5
1979 395 653 12,5 22 +7
1981 451 478 14,5 26 +4
1984 788 224 23,4 42 +16
1987 700 886 20,8 38 −4
1988 642 048 19,3 35 −3
1990 517 293 16,0 30 −5
1994 499 845 15,0 27 −3
1998 303 665 8,9 16 −11
2001 312 770 9,1 16 0
2005 344 886 10,3 18 +2
2007 359 404 10,4 18 0
2011 174 962 5,0 8 −10
Europaparlamentsvalg 1979–2009
Valg Stemmer Mandater
#  % # ±
1979 245 309 13,9 2 +2
1984 414 177 20,6 4 +2
1989 238 760 13,3 2 −2
1994 368 890 17,7 3 +1
1999 166 884 8,5 1 −2
2004 214 972 11,3 1 0
2009 297 199 12,6 1 0
2014 208 067 9,1 1 0

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Medlemstal» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  2. ^ a b «Politik» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  3. ^ «Vedtægter» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  4. ^ a b c d e f g h «Det Konservative Folkeparti» (dansk). Den Store Danske Encyklopædi. 
  5. ^ Espersen, Lene (30. mars 2012). «Kronik: Regeringen nedbryder vores samfundsbærende institutioner». Kristeligt Dagblad (dansk). Besøkt 15. oktober 2012. 
  6. ^ «Konservative værdier» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  7. ^ «Lavere skat» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  8. ^ «Et sundt liv» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  9. ^ «Verdensmestre i vindmøller» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  10. ^ «Det mener vi om retspolitik» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  11. ^ «Partistruktur» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  12. ^ Oversikt over medlemsutviklingen, fra nettsidene til partiet
  13. ^ «Det Konservative Folkeparti» (norsk). Store norske leksikon. 
  14. ^ a b «Højre» (dansk). Den Store Danske Encyklopædi. 
  15. ^ a b «Danmark – fra 1849 til den første verdenskrig» (norsk). Store norske leksikon. 
  16. ^ a b «J.B.S. Estrup» (dansk). Den Store Danske Encyklopædi. 
  17. ^ a b «Historie før 1915» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  18. ^ «Historie 1915–1930» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  19. ^ a b c «Historie 1931–1940» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  20. ^ «Det Konservative Folkeparti 1915–1945» (dansk). Danmarkshistorien. 
  21. ^ a b c d «Historie 1941–1960» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  22. ^ a b Bjørn Pedersen (2005). «Kampen om demokratiet 1930–45» (dansk). Befrielsen 1945. 
  23. ^ a b «John Christmas Møller» (dansk). Den Store Danske Encyklopædi. 
  24. ^ «John Christmas Møller 1894–1948» (dansk). Danmarkshistorien. 
  25. ^ «Historie» (dansk). Konservativ Ungdom. 
  26. ^ a b «Historie 1961–1980» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 
  27. ^ a b c d «Danmark – politisk utvikling etter 1980» (norsk). Store norske leksikon. 
  28. ^ Niels Kølle (22. juni 2009). «Er ideologi stadig noget bras» (dansk). Information. 
  29. ^ «Her er de konservatives nye topfolk» (dansk). Berlingske Tidende. 26. januar 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Faurholdt, Mikkel: Det konservative blodbad (2000).
  • Hatting, Jørgen; Olsen, Karl: Det Konservative Folkepartis historie i et halvt århundrede (1966).
  • Lembourn, Hans Jørgen: For Menneskets skyld (1962).
  • Mikkelsen, Brian (red.): Den konservative årstid – betragtninger og visioner efter 2001 (2004).
  • Møller, Poul: Fra kamp til samarbejde – en fortælling om to partier (1974).
  • Robæk, Henry A.; Gammelgaard, Lars P.: Århus-konservatismen (1973).
  • Tamm, Ditlev: Det høje C (1999).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Det Konservative Folkeparti – bilder, video eller lyd