Samlingspartiet (Finland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samlingspartiet
Land Finland
Erklært ideologi Liberalkonservatisme
Grunnlagt 9. desember 1918
Leder Alexander Stubb (2014)
Gruppeleder Petteri Orpo (2012)
Partisekretær Taru Tujunen (2006)
Ungdomsorg. Samlingspartiets ungdomsförbund
Hovedkontor Kansakoulukuja 3 A
FI-00100 Helsinki
Tilknytting IDU, EPP
Nettsted Nettsted
Medlemstall 40 000 (2013)[1]
Representanter:
Riksdagen
44 / 200
(2011)
Europaparlamentet
3 / 13
(2014)
Kommunestyrer
1 735 / 9 674
(2012)

Samlingspartiet (finsk Kansallinen Kokoomus, Kok.) er et liberalkonservativt politisk parti i Finland. Partiet ble dannet i 1918, og baserer sin politikk på «personlig frihet og ansvar, likeverd, vestlig demokrati og økonomisk system, humanistiske prinsipper og omsorg.» Samlingspartiet er sterkt proeuropeisk, og partiets tre representanter i Europaparlamentet er tilsluttet Det europeiske folkeparti. I 2011 ble Samlingspartiet for første gang størst i Riksdagen. Alexander Stubb har vært partileder siden 2014, mens Sauli Niinistö har vært president siden 2012.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Ifølge partiets prinsipprogram ønsker det å bygge «et samfunn der menneskets egne valg, håp og behov bestemmer retningen for nasjonens utvikling.»[2] Partiet forsvarer «personlig frihet, og fremmer menneskers muligheter til å ta egne valg, men uten å overse alles ansvar for eget liv, sine medmennesker og miljøet,» og mener at ideologien «kombinerer frihet med ansvar, demokrati og likeverd.»[2] Samlingspartiet fremhever utdannelse, toleranse, belønning og omsorg,[2] og er positive til multikulturalisme.[3]

Partiets idéutvikling har kombinert konservatisme, liberalisme og sosial reformvilje.[4] I dag omtales partiet helst som liberalkonservativt. Alexander Stubb har imidlertid hevdet at partiets politikk har vært «klart liberal» under Jyrki Katainens ledelse. I 2010 gikk partiets landsmøte inn for en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning.[5]

Utenrikspolitisk er Samlingspartiet utpreget positive til europeisk integrasjon, og ønsker å bygge en «økonomisk og politisk sterkere europeisk union» og «et EU som er mer effektivt og en mer fremtreden aktør i verdenspolitikken.»[2] Partiet ønsker også at Finland skal søke medlemskap i NATO.

Historie[rediger | rediger kilde]

Valgplakat fra 1948.
Valgplakat fra 1964.

Partiet ble stiftet som Nationella samlingspartiet (Kansallinen Kokoomuspuolue) den 9. desember 1918 etter den finske borgerkrigen av monarkister i Finska partiet (Gammalfinska partiet), Ungfinska partiet og Folkpartiet. Republikanere fra disse tre tidligere partiene startet som en motvekt Framstegspartiet. Stiftelsesmøtet erklærte at «det trengs en nasjonal samling på tvers av gamle partiskiller som har mistet mening og altfor lenge splittet likesinnede borgere. Denne samlingens hovedoppgave må være å arbeide for å styrke de samfunnsbærende kreftene i vår nasjon. Lov og rett må håndheves strengt, og revolusjonære krefter må møtes kompromissløst. Men samtidig må konstruktivt reformarbeid fremmes.» Partiet ønsket å oppnå dette gjennom konstitusjonelt monarki og senere gjennom en sterk statsmakt innenfor rammene av en republikk. Partiet gikk også inn for en rekke sosiale og økonomiske reformer, slik som obligatorisk grunnskole, skattefinansiert helsevesen, progressiv inntektsskatt og eiendomsskatt.

I slutten av 1920- og tidlig i 1930-årene fikk trusler fra Sovjetunionen stor innflytelse på finsk politikk. Kommunister i Finland, med sovjetisk støtte, økte sin aktivitet, og Samlingspartiets første president, Pehr Evind Svinhufvud spilte en nøkkelrolle i å demme opp for Lappobevegelsen. Allikevel gikk Samlingspartiet i valgforbund med Fosterländska folkrörelsen ved valgene i 1933, noe som førte til et valgnederlag for Samlingspartiet. Juho Kusti Paasikivi sørget for at partiet brøt med Fosterländska folkrörelsen. Samlingspartiet ble allikevel holdt utenfor regjeringen frem til utbruddet av vinterkrigen, og den folkelige støtten vokste sakte. Under vinterkrigen og den finske fortsettelseskrigen satt partiet i samlingsregjeringer. Etter krigen forsøkte Samlingspartiet å fremstille seg selv som forsvarere av demokratiet mot kommunistene. Juho Kusti Paasikivi satt som president fra 1946 til 1956.

I 1951 skiftet partiet navn til Samlingspartiet, og det samme tiåret var også en tid for idémessig reform i partiet. Sosialkonservatismen og sterk statsmakt med nedtonet til fordel for personlig frihet, sosial markedsøkonomi og pluralisme. I 1958 brøt en fraksjon ut og dannet Kristdemokraterna. Samlingspartiet stod igjen utenfor regjering fra 1966 til 1987 på grunn av sin kritikk mot president Urho Kekkonen og finske kommunister. En ny generasjon politikere vant makten i partiet i 1970-årene, og ønsket å forbedre forholdet til president Kekkonen. Deres arbeid lyktes delvis i slutten av 1970-årene, men partiet ble værende utenfor regjering frem til Kekkonen gikk av.

Etter et svært godt valg i 1987 ble Harri Holkeri partiets første statsminister siden Paasikivi. Av flere grunner opplevde finsk økonomi en resesjon i Holkeris tid som statsminister, og man tapte valget i 1991. Samlingspartiet ble allikevel sittende i skiftende koalisjonsregjeringer frem til 2003, og satt deretter fire år i opposisjon. I 2007 kom partiet tilbake i regjering, og ble største parti for første gang i 2011. Jyrki Katainen ble statsminister, og året etter ble Sauli Niinistö valgt til president i et valgskred. Undersøkelser viser at Samlingspartiets tilhengere bor oftere enn befolkningen i gjennomsnitt i de sørlige delene av Finland og i byene. Av de store partiene er også Samlingspartiet det som har høyest andel kvinnelige velgere, og er det største partiet blant yngre velgere. Partiet er ikke tilknyttet noen sosial gruppe, men er særlig populært blant gründere.

Ledere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Eduskuntapuolueisiin kuuluu 300 000 suomalaista – vain pikkupuolueet kasvavat». Turun Sanomat (finsk). 15. april 2013. Besøkt 15. juni 2014. 
  2. ^ a b c d «Kokoomus in Brief» (engelsk). Kokoomus. Besøkt 28. juni 2012. 
  3. ^ «Periaateohjelma» (finsk). Kokoomus. Besøkt 28. juni 2012. 
  4. ^ «Historia» (finsk). Kokoomus. Besøkt 28. juni 2012. 
  5. ^ «Kokoomus kääntyi tukemaan sukupuolineutraaleja avioliittoja». Verkkouutiset (finsk). 13. juni 2010. Besøkt 28. juni 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:National Coalition Party – bilder, video eller lyd