Verdikonservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Verdikonservatisme er en retning innenfor konservatismen som ønsker å bevare og forsterke en bestemt etikk, ettersom man anser den som nødvendig for et godt samfunn. Verdikonservative identifiserer vanligvis Vestens tradisjonelle kristne etikk som den etikken som bør være rettesnoren i samfunnet. En motsats til verdikonservatismen blir dermed verdirelativismen.

Begrepet «verdikonservatisme» ble opprinnelig brukt av den svenske juristen Stig Strömholm i boken Kämpande Konservatism (1971) som en måte å markere skillet mellom en ideologisk konservatisme og såkalt strukturkonservatisme. I 1975 beskrev den tyske politikeren Erhard Eppler begrepet i sin bok Ende oder Wende, hvor han definerte det som en politikk som ønsker å bevare naturen, et humant og omsorgsfullt samfunn, og individets verdi og verdighet.[1] Begrepet har siden blitt brukt som konvensjonell betegnelse på personer som forsvarer tradisjonelle standpunkter i såkalte verdispørsmål, og som internasjonalt ofte betegnes som konservative eller kristendemokratiske.

Personalismen er en retning innenfor verdikonservatismen som tar avstand fra sosialismens kollektive løsninger, såvel som mot liberalismens betoning av individualisme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Euchner, Walter Euchner; Grebing, Helga (2005). Geschichte der sozialen Ideen in Deutschland: Sozialismus - katholische Soziallehre - protestantische Sozialethik; ein Handbuch., s. 503–504. VS Verlag, Wiesbaden (tysk).