Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiet (FrP eller Frp) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977.

Siv Jensen fra Oslo har siden høsten 2005 vært partiets parlamentariske leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann (fra 2009 kalt leder), etter at Carl I. Hagen hadde innehatt vervet i 28 år. Per Sandberg fra Levanger er 1. nestleder og Per Arne Olsen fra Tønsberg er 2. nestleder. FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom. Partiets stortingsgruppe består av 41 representanter etter stortingsvalget 2009, da partiet oppnådde sin høyeste oppslutning noensinne med 22,9 %. FrP er dermed det største opposisjonspartiet på Stortinget. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk.

Historie [rediger]

1973: Anders Lange [rediger]

Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på Saga kino den 8. april 1973. Partiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på dette møtet, og over 1000 av de nesten 3000 tilstedeværende tegnet seg som medlemmer.^[2]^[3] På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.^[4] Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var tilstede på stiftelsesmøtet, og var blant de første, kjente personene som knyttet seg til partiet.^[2] Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter.

Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere.^[5]^[6] Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet,^[2] og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet fikk overraskende hele 5,1 % oppslutning. «Anders Langes skattenekterparti har slått seg inn i det politiske barometer med et brak», skrev VG på forsiden.^[7] Under valgkampen frem mot Stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel).^[4] Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 % i valget og fire stortingsmandater.

Det har vært framsatt påstander fra blant annet fra Antirasistisk Senter om at Anders Lange mottok støtte fra et sør-afrikansk fond. Fremskrittspartiet har avvist påstandene.^[8]

1974: Carl I. Hagen entrer [rediger]

Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og 90 % (ifølge FrPs egen historie) av Reformparti-medlemmene vendte tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet Fremskrittspartiet i 1977.

Ved Stortingsvalget 1985 kom FrP inn på Stortinget med to mandater, mens sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget. I mai 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt.

1987: Mustafa-brevet [rediger]

FrP var fra begynnelsen av et lite parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune- og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det omtalte mustafa-brevet. I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt.^[9]^[10] Men effekten av brevet ble stor, og FrP gjorde sitt til da beste valg med over 12 % oppslutning. Det er mer en tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen virkelig tok tak i denne saken. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl i FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet.

Fremskrittspartiets oppslutning sank kraftig etter suksessvalget i 1989 og opplevde intern uro, men var tilbake igjen på omkring 1989-nivå ved valget i 1995.

1994: Bolkesjø-landsmøtet [rediger]

I 1993 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun.^[11] FpU vedtok nedleggelse få måneder etter, men gjenoppstod ikke altfor lenge etterpå.^{[trenger referanse]} Dette landsmøtet blir i blant kalt «Dolkesjø», oppkalt etter uenighetene.^[12]^[13]

2001: Demokratene [rediger]

Utdypende artikkel: Demokratene i Norge

I 2001 var det igjen uenigheter, som denne gangen førte til at en av partiets mest profilerte representanter, Jan Simonsen, ble ekskludert. Simonsens nære kollega Vidar Kleppe ble suspendert fra partiet i tolv måneder, men valgte selv å melde seg ut av partiet og startet høsten 2002 det nye partiet Demokratene.^{[trenger referanse]} Simonsen gikk inn i Demokratene, som også samlet folk fra andre, norske partier på begge sider av høyre-venstre-aksen.

2006: Siv Jensen [rediger]

Fremskrittspartiet var ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti med 22,1 prosents oppslutning. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5. – 7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder (istedenfor formann).

Ved valget i 2009 fikk FrP en liten framgang til 22,9 % og beholdt posisjonen som nest største parti. Partiet var da størst i Vest-Agder og Rogaland. Flere saker i 2011 gjorde at oppmerksomheten ble rettet mot partiets styring framfor politikken, og ved valget i 2011 fikk FrP bare 11,4 % av stemmene på landsbasis – det svakeste siden 1991. Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde framgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som tredje største parti fra forrige kommunevalg.

På grunn av vekting ble spriket mellom FrPs råtall og barometertall veldig stort på meningsmålingene. Under intervju ville bare 10-12 % oppgi at de stemte FrP i 2009, enda valgresultatet da var 22,9 %. Å ha et barometertall mer enn dobbelt så stort som råtallet innebærer så mye usikkerhet at Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) etter valget la om til å vekte råtall mot valget i 2011 istedenfor siste stortingsvalg i 2009. Dette har ført til avstand mellom målingene fra «2011-byråene» og «2009-byråene», og det er høyst uvisst hvor stor støtte partiet egentlig har for tida.

Politisk plattform [rediger]

Siv Jensen leder partiet i dag.

Foto: FrpMedia

Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsetninger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at de er et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn».

Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. På nittitallet fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende.^[14] På 2000-tallet har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av enkelte også karakterisert som høyrepopulisme.^[15]^[16]

Friheter [rediger]

Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; FrP mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som FrP anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.^[17]

FrP trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener partiet at dets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.^[17]

Modell for statsstyringen [rediger]

FrP er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. FrP ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av tiltredelsesvotering. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.^[17]

Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.^[17]

Økonomisk politikk [rediger]

Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedideen i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.^[17]

Som en konsekvens av dette ser FrP det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.^[18]

Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.^[18]

Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. FrP ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.^[18]

FrP ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer.^[18]

Helse- og sosialpolitikk [rediger]

FrP mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. FrP mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan FrP tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.^[19]

Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er FrP motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.^[19]

I narkotikapolitikken mener FrP at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. FrP støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.^[19]

Innvandrings- og flyktningspolitikk [rediger]

FrP ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.^[20]

FrP mener at asylordningen slik den er nå må begrenses fordi den «vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge»^{[trenger referanse]}. FrP har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.^[20] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.^[21]

FrP har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i Uganda og Tanzania for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge^[22]. Denne modellen er blitt negativt mottatt blant organisasjoner som jobber for flyktningers sikkerhet^{[trenger referanse]}. FrP ønsker ellers at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.^[20]

Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.^[20]

Politiske motstandere mener FrPs programfestede politikk strider med flere punkter i FNs flyktningkonvensjon^{[trenger referanse]}.

Ordførere [rediger]

Utdypende artikkel: Ordførere fra Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiets første ordfører var Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland fylke.

Ved kommunevalgene i 1999, 2003, 2007 og 2011 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os kommune i Hordaland. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, ble i 1999 Fremskrittspartiets første ordfører i kommunen (og den fjerde i landet).

Etter kommunevalget 2003 fikk Fremskrittspartiet 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).

Etter kommunevalget 2007 fikk Fremskrittspartiet 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa).

I tillegg fikk Fremskrittspartiet en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann i Enebakk.

Etter kommunevalget 2011 fikk Fremskrittspartiet 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø).