Fastlege
Fastlegeordningen er en ordning som ble innført i Norge 1. juni 2001. Kommunene og legene inngikk avtaler som sikret pasientene en fast lege å forholde seg til.[1]
Innbyggerne fikk anledning til å velge seg sin lege ved innføringen av ordningen.
Det er HELFO som administrativt forvalter ordningen, men ansvaret for å inngå avtaler med legene påhviler den enkelte kommune.
Innbyggerne har anledning til å bytte lege to ganger pr år. Man får imidlertid ett ekstra bytte dersom man flytter eller blir tvunget til å bytte som følge av at legen slutter eller reduserer listen sin. Det er anledning til å ha lege i en annen kommune enn den man er bosatt i.
Legene mottar betaling per innbygger på listen (percapitatilskudd) fra kommunen. I 2019 utgjorde dette tilskuddet 499 kroner per pasient per år. I tillegg mottar legene egenbetaling fra pasienter og honorarer fra HELFO etter bestemte satser beskrevet i normaltariffen. Maksimalt antall innbyggere per lege er 2 500. Gjennomsnittlig listelengde er fallende og var i 2017 på 1 106 pasienter.[2] Når listene er fulle, stenges de for nye pasienter, og åpnes først når det er 10 ledige plasser. Om man flytter tilbake til en kommune innenfor en tidsperiode på 3 år, har man likevel rett til å komme inn på en leges liste selv om den er full. Barn under 16 har også krav på å komme inn på samme liste som sine foresatte.
Legene kan be om å få endret sin listelengde for å tilpasse den til arbeidsbelastning, ventetid og andre legeoppgaver. Vedtak om endring gjøres i allmennlegeutvalget (som består av legene i kommunen) og i samarbeidsutvalget (som er et organ, opprettet med fastlegeordningen, med representanter fra legene og kommuneledelsen).
Ifølge rammeavtalen mellom KS og Legeforeningen må en kommune som ønsker å opprette en ny fastlegehjemmel, få dette vedtatt i allmennlegeutvalget, samarbeidsutvalget, kommunestyrets helse- og sosialutvalget og kommunestyret.[3]
Legeforeningens anbefaling[rediger | rediger kilde]
Prosjektleder for Fastlegeprosjektet, Tom Christiansen, opplyste i 2002 at forsøksordningen viste at leger som arbeidet full tid, ikke burde ha mer enn 1 500 pasienter. Legeforeningen støttet anbefalingen om 1 500 pasienter som øvre grense, men tillater at leger har opp til 2 500. En gjennomgang Dagbladet foretok av alle leger i Oslo, Bergen og Stavanger, viste at over hundre leger hadde fler. 30 leger hadde over 2 000 pasienter, og et titall leger nærmere 2 500 pasienter på listen.[4]
Juridisk regulering[rediger | rediger kilde]
Fastlegeordningen er regulert gjennom Forskrift om fastlegeordning i kommunene.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Statistikk fra SSB
- ^ Artikkel fra SSB
- ^ «Rammeavtale mellom KS og Den norske legeforening om allmennlegepraksis i fastlegeordningen i kommunene (gyldig 2008-)» (PDF). 15. august 2012. Arkivert fra originalen (PDF) 27. oktober 2020. Besøkt 23. oktober 2020.
- ^ Sonja Holterman og Kristoffer Egeberg: Om lange fastlegelister, Dagbladet 12. september 2002
- ^ Forskrift om fastlegeordning i kommunene av 29. august 2012 (Lovdata)