Nasjonalkonservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen som taler for en selvstendig nasjonalstat, i større grad vektlegger nasjonale spørsmål, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn.[1] Nasjonalkonservative er imidlertid ikke uttalte nasjonalister eller høyreekstremister. I Europa er nasjonalkonservative gjerne sosialkonservative som er skeptiske til økt europeisk integrasjon og ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. «Nasjonalkonservatismen hyller familien som et hjem og sentrum for identitet, solidaritet og følelser,» ifølge Sieglinde Katharina Rosenberger, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Wien.[2]

Nasjonalkonservatismen er særlig et historisk begrep, og oppstod med de ideene som på 1800-tallet talte for en nasjonalistisk konservatisme, i motsetning til Klemens von Metternich' mer internasjonalistiske konservatisme. Nasjonalkonservatismen hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden, og det fantes også sterke nasjonalkonservative strømninger før første verdenskrig, men denne ble holdt tilbake av blant andre konservative i det multietniske Østerrike-Ungarn. Blant ledende nasjonalkonservative tenkere kan regnes Heinrich von Treitschke og Charles Maurras.

Nasjonalkonservatismen som begrep har vært lite utbredt i Norge, men har vært brukt i Tyskland, hvor høyrefløyen – den såkalte Stahlhelm-Fraktion – i unionspartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) gjerne har vært omtalt som nasjonalkonservativ, mer før enn nå. Tidligere har det eksistert flere partier som ble regnet som nasjonalkonservative, men begrepet er mindre brukt i dag. Tidligere ble Det Konservative Folkeparti i Danmark også gjerne omtalt som nasjonalkonservativt, noe Dansk Folkeparti iblant blir i dag, men sistnevnte er vel så mye høyrepopulistisk. Andre europeiske partier som i dag kan kalles nasjonalkonservative, er UKIP i Storbritannia, Schweizerische Volkspartei i Sveits, Lov og rettferdighet i Polen og Fidesz i Ungarn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mandal, U.C. (2008). Dictionary of Public Administration, s. 306. Ivy Publishing House (engelsk). ISBN 81-7625-784-2.
  2. ^ Rosenberger, Sieglinde Katharina (2002). Europe is swinging towards the right - What are the effects on women? (engelsk). Universität Wien.