Populisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Populisme (latin: populus = folk) blir ofte brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser som gir uttrykk for sterk mistillit til det eksisterende politiske etablissement, den politiske eliten eller det politiske system, og som derfor lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft uten å legge en bestemt helhetlig ideologi til grunn for sin politikk.
Innhold |
[rediger] Populisme i praksis
Populismens politiske filosofi kan sies å være anti-platoniansk (Platon) og ha en retorisk stil som tar som gitt at interessene til «vanlige folk» blir undertrykt og oversett av samfunnets elite (politikere, økonomiske makthavere, byråkrater, grå eminenser, etc.), og at statsapparatet derfor må tas fra denne eliten og brukes til fordel for «det vanlige folk».
Populismens sekkebegrep «det vanlige folk» tar sjeldent hensyn til at det såkalte vanlige folk innbyrdes har ulike interesser og behov. I motsetning til f.eks. marxister eller konservative politiske retninger - som har en langt mer nyansert oppfatning av «folk flest» - opererer gjerne populister med en forestilling der «folk flest» har felles interesser og behov. Med andre ord mener populistene at det verken finnes klasseforskjeller eller sosiale lag med ulike interesser og behov, men snarere en stor «folk flest»-gruppe som kues av en ørliten minoritet som har kapret makten i samfunnet, og som populistene vil befri «folk flest» fra.
Rent historisk kan det skilles mellom venstre- og høyrepopulister, og som regel har de forekommet som typiske motstandsbevegelser. De kritiserer den bestående politikk og kommer noen ganger med svært enkle løsninger på kompliserte problemer som krever langt mer kompliserte løsninger.
Populismen har gjerne som kjennetegn at den har utspill som tar sikte på å få oppslutning og sanke stemmer, framfor å presentere en helhetlig politikk som kanskje ikke ville gitt samme oppslutning ved valgene. Derfor prøver gjerne populistiske partier å markedsføre kun fragmenter eller deler av sin egen politikk, snarere enn å presentere sin helhetlige politikk og dermed stå i fare for å synliggjøre at fragmentene kan være uforenelige. Noen hevder at dette er et misbruk av demokratiet og spiller folks umiddelbare lyst eller oppfattelse av virkeligheten framfor folks langsiktige fornuft og interesser, mens andre igjen velger å se det som å la folk selv bestemme.
[rediger] Stempling
Siden populisme ofte har fått en nedsettende eller stigmatiserende betydning, tas begrepet ofte i bruk av politiske motstandere, uansett om bevegelsen eller partiet de kritiserer er populistisk eller ikke-populistisk. Det kommer blant annet til syne i hvordan media i USA fremstiller politiske endringer i Latin-Amerika som tar standpunkt mot hele eller deler av USAs utenrikspolitikk.[1].
I Norge kan samme fenomen iakttas når f.eks. politiske motstandere av Fremskrittspartiet eller Sosialistisk Venstreparti legger vekt på å framstille disse partiene som populistiske partier. Hvorvidt de er populistiske, er imidlertid et spørsmål som krever en langt mer dyptpløyende analyse. I dette tilfellet brukes derfor de to partiene kun som eksempler på at begrepet populisme også er blitt et politisk våpen her i Norge, og at det også her tas i bruk av politiske motstandere og journalister.
[rediger] Litteratur
- Kazin, Michael (1995) The Populist Persuasion: An American History. Basic Books.
- Sloterdijk, Peter (2005) Masseforakt : kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn, Damm, ISBN 82-04-10493-6
- Betz, Hans-Georg (1994) Radical Right-wing Populism in Western Europe. St. Martins Press
- Conniff, Michael L. (ed.) (1999) Populism in Latin America, University of Alabama Press.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
Denne politikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)
