Populisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Il Quarto Stato (1901) av Giuseppe Pellizza da Volpedo.

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform»[1] som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket.[2] Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft. Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være moralistiske fremfor doktrinære, basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, antiintellektuelle og antielitistiske.[3]

Populistiske bevegelser bruker sjeldent betegnelsen om seg selv.[4] På 2000-tallet har «populisme» ofte blitt brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser, men har tidligere hatt en mer nøytral eller positiv klang.[5] Den europeiske populismen har vært sterkest knyttet til høyresiden, kalt høyrepopulisme, mens populismen i Latin-Amerika[6][7] og tradisjonelt USA[8] har vært sterkest knyttet til venstresiden.

Historie[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen.

Norge[rediger | rediger kilde]

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena på 1960-tallet og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim.[9] Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister. Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jupskås, Anders Ravik. «Populisme». Store norske leksikon. Besøkt 19. mai 2014. 
  2. ^ Albertazzi, Daniele og McDonnell, Duncan (2008). Twenty-First Century Populism: The Spectre of Western European Democracy (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 3. ISBN 0-230-01349-X. 
  3. ^ Hermet, Guy (2011). «Populist Movements». I Badie, Bertrand; Berg-Schlosser, Dirk og Morlino, Leonardo. International Encyclopedia of Political Science. Los Angeles: Sage Publications. s. 2076–2079. ISBN 978-1-4129-5963-6. 
  4. ^ Canovan, Margaret (1981). Populism (engelsk). Harcourt Brace Jovanovich. s. 5. ISBN 0-15-173078-4. 
  5. ^ Hegtun, Halvor (16. oktober 2011). «Hedersordet som ble skjellsord». Aftenposten. Besøkt 19. mai 2014. 
  6. ^ «The return of populism». The Economist (engelsk). 12. april 2006. Besøkt 19. mai 2014. 
  7. ^ Conniff, Michael L. (red.) (1999). Populism in Latin America (engelsk). University of Alabama Press. 
  8. ^ Formisano, Robert P. (2008). For the People: American Populist Movements from the Revolution to the 1850s (engelsk). University of North Carolina Press. 
  9. ^ http://www.fagerhus.no/a_Norge/2000_spirer.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Betz, Hans-Georg (1994). Radical Right-wing Populism in Western Europe (engelsk). St. Martins Press. 
  • Conniff, Michael L. (red.) (1999). Populism in Latin America (engelsk). University of Alabama Press. 
  • Kazin, Michael (1995). The Populist Persuasion: An American History (engelsk). Basic Books. 
  • Sloterdijk, Peter (2005). Masseforakt. Kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn (norsk). Damm. ISBN 82-04-10493-6.