Populisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Populisme (latin: populus = folk) blir i dag ofte brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser som gir uttrykk for sterk mistillit til det eksisterende politiske etablissement, den politiske eliten eller det politiske system, og som derfor lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft uten å legge en bestemt helhetlig ideologi til grunn for sin politikk. Opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.[1]

Opprinnelig bruk[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen.

Populismen i Norge[rediger | rediger kilde]

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena på 1960-tallet og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim.[2] Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister. Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg.

Populisme i praksis[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Populismens politiske filosofi kan sies å være anti-platoniansk (Platon) og ha en retorisk stil som tar som gitt at interessene til «vanlige folk» blir undertrykt og oversett av samfunnets elite (politikere, økonomiske makthavere, byråkrater, grå eminenser, etc.), og at statsapparatet derfor må tas fra denne eliten og brukes til fordel for «det vanlige folk».

Populismens sekkebegrep «det vanlige folk» tar sjelden hensyn til at det såkalte vanlige folk innbyrdes har ulike interesser og behov. I motsetning til f.eks. marxister eller konservative politiske retninger – som har en langt mer nyansert oppfatning av «folk flest» – opererer gjerne populister med en forestilling der «folk flest» har felles interesser og behov. Med andre ord mener populistene at det verken finnes klasseforskjeller eller sosiale lag med ulike interesser og behov, men snarere en stor «folk flest»-gruppe som kues av en ørliten minoritet som har kapret makten i samfunnet, og som populistene vil befri «folk flest» fra.

Rent historisk kan det skilles mellom venstre- og høyrepopulister, og som regel har de forekommet som typiske motstandsbevegelser. De kritiserer den bestående politikk og kommer noen ganger med svært enkle løsninger på kompliserte problemer som krever langt mer kompliserte løsninger.

Populismen har gjerne som kjennetegn at den har utspill som tar sikte på å få oppslutning og sanke stemmer, framfor å presentere en helhetlig politikk som kanskje ikke ville gitt samme oppslutning ved valgene. Derfor prøver gjerne populistiske partier å markedsføre kun fragmenter eller deler av sin egen politikk, snarere enn å presentere sin helhetlige politikk og dermed stå i fare for å synliggjøre at fragmentene kan være uforenelige. Noen hevder at dette er et misbruk av demokratiet og setter folks umiddelbare lyst eller oppfattelse av virkeligheten framfor deres langsiktige fornuft og interesser, mens andre igjen velger å se det som å la folk selv bestemme.

Stempling[rediger | rediger kilde]

Siden populisme ofte har fått en nedsettende eller stigmatiserende betydning, tas begrepet ofte i bruk av politiske motstandere, uansett om bevegelsen eller partiet de kritiserer er populistisk eller ikke-populistisk. Det kommer blant annet til syne i hvordan media i USA fremstiller politiske endringer i Latin-Amerika som tar standpunkt mot hele eller deler av USAs utenrikspolitikk.[1].

I Norge kan samme fenomen iakttas når f.eks. politiske motstandere av Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre[3], Arbeiderpartiet[4], Senterpartiet[5] eller Rødt legger vekt på å framstille disse partiene som populistiske. Hvorvidt de er populistiske, er imidlertid et spørsmål som krever en langt mer dyptpløyende analyse. I dette tilfellet brukes derfor ovennevnte kun som eksempler på at begrepet populisme også er blitt et politisk våpen her i Norge, og at det også her tas i bruk av politiske motstandere og journalister.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kazin, Michael (1995) The Populist Persuasion: An American History. Basic Books.
  • Sloterdijk, Peter (2005) Masseforakt : kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn, Damm, ISBN 82-04-10493-6
  • Betz, Hans-Georg (1994) Radical Right-wing Populism in Western Europe. St. Martins Press
  • Conniff, Michael L. (ed.) (1999) Populism in Latin America, University of Alabama Press.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

politikkstubbDenne politikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)