Presten i Vejlbye

Presten i Vejlbye (dansk: Præsten i Vejlbye) er en novelle fra 1829 av den danske forfatteren Steen Steensen Blicher, med handling basert på virkelige begivenheter rundt presten Søren Quist fra Vejlby på Mors ved Grenå. De sentrale delene av handlingen fortelles av herredsfogd Erik Sørensen i dagboksform, men kriminalhistoriens endelige oppklaring finner sted gjennom tvende Optegnelser af Præsten i Aalsø.

Novellen er bygget opp som en kriminalhistorie, selv om den er skrevet lenge før denne sjangerens regler ble fastlagt, flere år før Poes kriminalromaner. Komposisjonen omfatter en forbrytelse, en oppklaringsfase, noen tvetydige spor, en domfellelse og et overraskende poeng, jfr. krim av Arthur Conan Doyle og Agatha Christie. Blichers novelle er blitt filmatisert tre ganger, blant annet som Danmarks første lydfilm, Presten i Vejlby fra 1931.

Innhold

Erik Sørensen er forelsket i prestens datter, jomfru Mette, og svever i en rus av lykke da han oppnår å bli forlovet med henne.

Den Dag igaar har været den allerglædeligste i mit Liv; da stod mit Jagilde i Vejlbye Præstegaard. Min tilkommende Svigerfader talte over de Ord: «Jeg har givet min Pige i din Barm.» 1ste Mos. Bog 16,5. Han lagde det ret bevægeligt ud, hvorlunde han nu vilde overdrage mig sin kjereste Skat her paa Jorden, og at jeg for alle Ting maatte være god imod hende (Det vil jeg, saa sandt hjælpe mig Gud!)

Fra dette øyeblikket av går tingene imidlertid galt for herredsfogden. Han er tvunget til å etterforske om hans kommende svigerfar har drept en mann, Morten Bruus. En stor del av handlingen er heretter konsentrert om hvordan Erik Sørensen forsøker å løse sitt dilemma.

Novellen benytter en teknikk med en jeg-forteller, så det mangler avgjørende informasjoner på viktige tidspunkter i forløpet. Dette fremstår delvis som utroverdig. Denne teknikken benyttet Blicher i flere tidligere noveller, blant annet i Brudstykker af en Landsbydegns Dagbog og Sildig Opvaagnen. På denne måten overlates mer til leserens fantasi enn vanlig på Blichers tid. Etter Søren Baggesens avhandling om Blicher er denne – og en rekke andre noveller av Blicher analysert som en forløper eller til og med en del av det moderne gjennombrudd.

Historisk bakgrunn

Presten Søren Jensen Quist var sønn av presten i Ålsø, Jens Andersen, og begynte på universitetet i 1597. Men bare et par år senere tok han over som prest i Vejlby, da embetet ble ledig. I 1607, da han trolig var 32-33 år gammel, dro hans kone Elle til Grenå til mikkelsmessemarkedet der. Husmannen Jesper Nielsen Hovgaard var kusk for henne, mens tjenestekaren Jep Rasmussen Skade trakk to stuter til markedet. Da prestekonen tenkte seg hjemover, var husmannen borte, og ble angivelig aldri sett igjen. I stedet kjørte en mann fra Vejlby henne hjem, men så skjedde det merkelige at presten ikke etterlyste husmannen som var forsvunnet. Og etter en stund gikk det rykter om at husmannen var drept i prestegården, og at prestekonen stod bak.

Vejlby kirke ved Grenå i Djursland, Jylland. I kirken ses fortsatt altertavlen fra 1558 som ble malt opp i 1609, to år etter at husmannen forsvant.

Dommeren Anders Peter Larsen (1871-1958) utga i 1951 et grundig arbeid med oversikt over kilder til saken i Vejlby, og hva han fikk ut av dem. Saken var mer enn 300 år gammel, og originaldokumentene gikk tapt, trolig under svenskekrigene. Blicher har bygget sin novelle på stoff lånt fra Erik Pontoppidan, som skrev om saken to ganger, i sine kirkehistoriske årbøker fra 1747, og nok en gang i Danske Atlas bind 2 fra 1768; men problemet er at Pontoppidan ga to helt ulike versjoner. I årbøkene skrev Pontoppidan at «Severinus Jani Quist» ble uskyldig dømt og henrettet, etter en trette med forvalteren på et adelig gods. Angivelig tjente forvalterens bror hos presten, og dro nå til Sverige. Forvalteren grov opp et ugjenkjennelig lik, kledde det i sin brors klær, og anklaget presten for å være drapsmann. Falske vitner støttet forvalterens anklage; presten ble henrettet, og først mange år senere ble saken oppklart da prestens sønn traff på det lyslevende «drapsofferet» i Sverige. Forvalteren og de falske vitnene ble deretter dømt og henrettet. - Men i Danske Atlas skrev Pontoppidan at presten ble uskyldig dømt og halshogd før det ble avslørt at det var prestefruen som hadde drept tjeneren - med et nøkkelknippe. Blicher gjorde bruk av den første versjonen.

Husmannen Hovgaard forsvant virkelig i 1607. Etter noen måneder ble han etterlyst på tinget av slektninger, og i 1608 ble en del lokale bønder utspurt på tinget med presten til stedet. De forklarte at de så Hovgaard dagen etter at han skulle vært forsvunnet. I 1622 ble det funnet et skjelett i en savgrav like utenfor kirkegården, men presten fylte igjen hullet med grus så ikke «folks kveg» risikerte å falle i det. I 1625 var ryktene vokst til en konkret anklage mot presten, og lensmannen, riksmarsk Jørgen Skeel (1578-1631) på Kalø, søstersønn av astronomen Tycho Brahe, ble nødt til å ta opp saken. Nå het det at presten tok livet av Hovgaard ved å slå ham i hodet med en tinnkanne. Jep Skade hevdet å ha vært til stede ved drapet og hjulpet til med å grave ned liket. Gjeteren Peder Hansen Vorm hevdet at han hadde sett husmannen gå inn til presten drapskvelden, men ikke komme ut igjen.

Prestens bror skulle også være involvert. Men flere vitner stod ved at de hadde sett offeret dagen etter hans angivelige forsvinning. Retten ble satt på Koldinghus. Presten tilstod ingenting, men forsvarte seg påfallende svakt, og ble funnet skyldig. Dommen 20. juli 1626 slo fast at han skulle halshugges med sverd, fradømt «liv, ære og formue», for det var funnet bevist at han «samme Drab i sin egen Hus haver beganget, som han òg haver været berygtet for i langsommelig Tid». Tid og sted for henrettelsen er ukjent, men lensregnskapet fra Kalø oppgir at skarpretteren fra Århus fikk åtte rigsdaler for henrettelsen av herr Søren Quist.

I 1627 ble Skeel avløst fra lensmannsposten da Christen Thomesen Sehested (1590-1657), senere Danmarks kansler, tok over Kalø. Han fikk gjenopptatt saken i 1634, da begge hovedvitnene stod siktet for falsk forklaring, Jep Skade anklaget av lensmannen, Peder Vorm av prestens sønn, Peder Sørensen Quist, som ønsket oppreisning for sin far vel også fordi han ønsket å overta farens embete. De anklagede sverget begge på at de faktisk hadde forklart seg falsk, men at de ble tvunget til dette av Jens Mikkelsen i Mårup, Rasmus Nielsen Bund i Vejlby og Mikkel Ibsen i Hammelev, med trusler om «fengsel, jern, hogg og trusler». Dette fantes det verken beviser eller motiv for, og Skade og Vorm ble henrettet.

Henrettelse med sverd var en «ærlig» henrettelse, og den døde kunne få begravelse, men med hodet lagt mellom beina. Ryktene sa at prestens sønn hadde hentet sin far på retterstedet og gravlagt ham ved Ålsø kirke, med eller uten tillatelse. Gravsteinen som sies å være Quists, er romansk, men kan ha blitt lagt på graven hans. Og på 1800-tallet ble det funnet et skjelett foran kirkedøren, med hodet mellom beina. A.P. Larsen skrev i 1951 at tross all forvirring i saken er det ikke sannsynlig at de to hovedvitnene skulle avlegge ed på å ha vitnet falskt, med mindre det var tilfellet; for slik tilståelse ville helt sikkert gi dem dødsdom.

Kulturkanonen

I 2006 ble Presten i Vejlbye en del av Kulturkanonen.

Blicher er ikke bare den første af den danske litteraturs store fortællere, han er en af de få tragiske digtere, den danske litteratur overhovedet har.

Søren Baggesen

Filmatiseringer

Novellen er i tidens løp blitt filmatisert tre ganger:

• Presten i Vejlby – stumfilm av August Blom. Regnes som mest tro mot originalversjonen.
• Presten i Vejlby – av George Schnéevoigt. Regnes som Danmarks første lydfilm.
• Presten i Vejlby – av Claus Ørsted.

Litteratur

• Baggesen, Søren: Den blicherske novelle, Odense Universitetsforlag 1965

Eksterne lenker

• Arkiv for Dansk Litteratur

Autoritetsdata