Cinema Paradiso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Cinema Paradiso
orig. Nuovo Cinema Paradiso
Generell informasjon
Sjangerdrama - romantikk - komedie
Utgivelsesår1989
Prod.landItalia Italia
Lengde155 / 123 / 173 min.
Språkitaliensk
Bak kamera
RegissørGiuseppe Tornatore
ProdusentFranco Cristaldi og Giovanna Romagnoli
ManusforfatterGiuseppe Tornatore
MusikkAndrea og Ennio Morricone
SjeffotografBlasco Giurato
Foran kamera
MedvirkendeSalvatore Cascio, Marco Leonardi, Philippe Noiret m.fl.
Annen informasjon
Filmformatfarger (1,66:1)
Prod.selskapCristaldifilm og Les Films Ariane m.fl.
Eksterne lenker
Offisielt nettsted Redigere på wikidata

Cinema Paradiso (originaltittel: Nuovo Cinema Paradiso[1]) er en italiensk romantisk dramafilm og komedie skrevet og regissert av Giuseppe Tornatore fra 1989. Dette var Tornatores andre spillefilm.[2]

Opprinnelig var filmen 155 minutter lang. Denne versjonen gjorde det dårlig i Italia, og ble klippet ned til 123 minutter da den ble gitt ut internasjonalt. I 2002 kom en director's cut, som var på 173 minutter.[3] Den korteste versjonen vant juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 1989, og Oscar for beste fremmedspråklige film samme år.[4][5] Filmen ble digitalt restaurert 25 år etter produksjonen.[6]

Filmen er et testament og en hyllest til kinoen som møtested, den tradisjonelle filmen før fjernsynet kom og til Sicilia.[7][8]

Borgen i Castelbuono forestilte Totos skole.

Filmen er retrospektiv ved at den begynner med at hovedperson (Salvatore, «Toto») som vellykket førtiåring får beskjed om at Alfredo er død. Handlingen består for en stor del av at han tenker tilbake på livet som liten gutt og tenåring i den sicilianske landsbyen Giancaldo der han ble venn av den barnløse kinomaskinisten Alfredo. Salvatores far forsvant under krigen og han tar over som kinomaskinist da Alfredo mister synet i en brann.[7]

Musikken ble komponert av Ennio Morricone.[9] Filmen er inspirert av Francoise Truffauts På vei mot livet (1959).[7] Fra kinosalen vises klipp fra en lang rekke filmklassikere. Salvatore Cascio som fremstilte Toto som liten gutt var en amatør som Tornatore oppdaget under innspillingen på Sicilia.[10] Cascio hadde aldri vært på kino da han fikk rollen.[2] Filmen har selvbiografiske elementer fra Tornatores oppvekst.[8] Filmens Giancaldo er basert på Bagheria der Tornatore vokste opp.[11] Innspillingen skjedde hovedsakelig på Sicilia i byen Palazzo Adriano.[2] Noen scener som skulle fremstille krigsskader ble spilt inn i ruinene av Poggioreale som ble ødelagt av jordskjelvet i 1968. Utendørsvisning av film ble spilt inn i Cefalù, mens Totos skole utvendig fremstilles av borgen i Castelbuono.[11]

Roger Ebert ga filmen 3½ av 4 mulige stjerner.[8] Eberts nettside konkluderer med at den korte versjonen sluppet internasjonalt var bedre enn «director's cut» på 173 og at klippingen reddet filmen fra å bli middels eller middelmådig.[3] I 2002 ga Ebert den lengste versjon 4 stjerner.[12] The Guardian skriver at det var noe utenom det vanlige at en nostalgisk, sentimental film om det å gå på kino laget av en ukjent ung regissør skulle vinne høythengende priser og bli en kommersiell suksess internasjonalt.[4] New York Times anmelder var negativ til filmen og vurderte Tornatores regi som lite vellykket, spesielt av unge Cascio men også Philippe Noiret.[10] The Guardian mener Noiret gjorde en utmerket prestasjon («beautifully played») som kinomaskinisten Alfredo.[2] Washington Posts anmelder mente filmen var hyggelig, sentimental og drømmeaktig, og Tornatores brukte klisjeer på en vellykket måte.[13] New York Magazine beskrev filmen som behagelig, lite originale og skuffende.[14] The Observers anmelder mener Cinema Paradiso er en av de beste filmer om film og kino.[15]

SitatJust about everything you ever loved (or hated) about Italian films can be found in Giuseppe Tornatore's Cinema Paradiso, from the industry's entrenched system of postdubbing to the unofficial requirement that, somewhere in the movie, a man treat a woman's breasts the way others do the accordionSitat
Washington Post[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marcus, Millicent (2002). After Fellini: National Cinema in the Postmodern Age. Baltimore: Johns Hopkins University Press. 
  2. ^ a b c d Barnett, Laura (2. desember 2013). «Salvatore Cascio: 'Cinema Paradiso is about the power of dreams'». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 10. februar 2019. «He looked a bit taken aback, and then he laughed," says Cascio, now 34, and speaking from his home near the Sicilian town of Palazzo Adriano, where Tornatore shot much of Cinema Paradiso. "I'd never even been to the cinema before – I didn't really know what it was. So I think my answer amused him. Perhaps it's what got me the part.» 
  3. ^ a b Valero, Gerardo. «A film improved by butchering | Far Flungers | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  4. ^ a b Patterson, John (9. desember 2013). «Cinema Paradiso: the little movie that could». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. februar 2019. 
  5. ^ «NUOVO CINEMA PARADISO». Festival de Cannes (engelsk). Besøkt 10. februar 2019. 
  6. ^ «Giusseppe Tornatore Reflects on 'Cinema Paradiso' 25 Years After Its Oscar Win». The Hollywood Reporter (engelsk). 17. november 2014. Besøkt 10. februar 2019. 
  7. ^ a b c Schneider, Steven Jay (2004). 1001 filmer du må se før du dør. Oslo: Orion. s. 765. 
  8. ^ a b c Ebert, Roger. «Cinema Paradiso Movie Review & Film Summary (1990) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  9. ^ Holen, Øyvind (24. januar 2019). «Ennio Morricone til Norge: – Regissøren er filmens herre, ikke komponisten». www.dn.no (norsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  10. ^ a b Canby, Vincent (2. februar 1990). «Review/Film; 'Cinema Paradiso,' Memories of Movies in a Movie». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. februar 2019. «The film's tone is set by his direction of Salvatore Cascio, who plays Toto as an 8-year-old. The handsome little boy is a nonprofessional discovered by the director in Sicily, where the film was shot. At the director's bidding, he gives an enthusiastic but awful miniature-adult performance, the kind that one might have thought outmoded after the films of Francois Truffaut and Steven Spielberg, among others. As Alfredo, the venerable Philippe Noiret is better but not much, perhaps because he was aware that the kid was upstaging him (and, so, overacted), or maybe because of the material.» 
  11. ^ a b Smith, Oliver (20. januar 2016). «On the Cinema Paradiso trail». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 10. februar 2019. «The action in the film quickly moves to Sicily, and the fictional village of Giancaldo. The village is based on Bagheria, Giuseppe Tornatore's birthplace.» 
  12. ^ Ebert, Roger. «Cinema Paradiso: The New Version Movie Review (2002) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2019. 
  13. ^ a b «'Cinema Paradiso'». Washington Post. 16. februar 1990. Besøkt 10. februar 2019. 
  14. ^ «Paradise lost». New York Magazine. 5. februar 1990. s. 58. 
  15. ^ French, Philip (22. mars 2009). «Observer film critic Philip French's top ten films about cinema». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 10. februar 2019. «A funny, warmly sentimental celebration of moviegoing using the cinema as a metaphor for an era, a lost innocence and an irrecoverable past.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]