Svetlana Aleksijevitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svetlana Aleksijevitsj
Светлана Алексиевич
Swetlana Alexijewitsch 2013 cropped.jpg
Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (2013)
Født31. mai 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (74 år)
Stanyslaviv
Beskjeftigelse Skribent[5][6][7], journalist[5][6][8]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Faculty of Journalism of the Belarusian State University (–1972)[5][6][7][8]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Belarus (1991–), Sovjetunionen (–1991)Rediger på Wikidata
MorsmålRussisk[9][10]
SpråkRussisk,[11][12] belarusisk
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen (1976–), Belarusian PEN Centre (1989–), Koordineringsrådet for maktoverføringenRediger på Wikidata
Utmerkelser
23 oppføringer
Herder-prisen (1999)[13], De tyske bokhandlernes fredspris (2013)[14][15], Ærestegnets orden[13], Lenin Komsomol-prisen (1986)[5][6][13], Litteraturprisen for Sentral-Europa (2011)[16], Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris til minne om Nikolaj Ostrovskij (1984)[13], Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris på vegne av Konstantin Fedin (1985)[13], Tucholskyprisen[13], Andrej Sinjavskij-prisen[13], Triumf-prisen[13], Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (1998)[13], Den politiske bok-prisen[13], Oxfam Novib/PEN Award (2007)[17], Ryszard Kapuściński-prisen for litterær reportasje (2011)[18][19], Nobelprisen i litteratur (2015)[20][21][22], offiser av Ordre des Arts et des Lettres (2014), Prix Médicis essai (2013)[23], Den demokratiske republikk Hviterusslands 100 årsmedalje, æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (2021)[24], stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2021)[25][26], Anna Politkovskaja-prisen (2018), æresdoktor ved Universitetet i Genève (2017)[27], æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (2022)[28]Rediger på Wikidata
SjangerSakprosa, kortroman
Nettstedhttp://alexievich.info/
IMDbIMDb
Signatur
Svetlana Aleksijevitsjs signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
2015

Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (russisk: Светла́на Алекса́ндровна Алексие́вич; hviterussisk: Святлана Аляксандраўна Алексіевіч – Svjatlana Aljaksandrawna Aljeksijevitsj; født 31. mai 1948 i Stanyslaviv i Sovjetunionen, dagens Ivano-Frankivsk i Ukraina[29]) er en hviterussisk journalist og forfatter som skriver på russisk. I 2015 mottok hun Nobelprisen i litteratur «för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid».[30][31][32] Hun er den første hviterusseren som har vunnet en Nobelpris i litteratur.[33][34]

Hennes sakprosa har blitt oversatt til mer enn 30 språk[35] og er opphav til en rekke filmer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moren hennes var ukrainer, og faren hviterussisk soldat, som etter at hæren demobiliserte store kull soldater tok med seg sin familie tilbake til Kapatkevij, en landsby i Hviterussland. Etter krigen fantes det knapt menn igjen i landsbyen.[36]

Aleksijevitsj vokste opp i en lærerfamilie.[35] Etter å ha studert journalistikk ved det hviterussiske statsuniversitet i Minsk arbeidet hun som journalist og lærer. Hun arbeidet for en rekke aviser, også som korrespondent for det litterære magasin Neman.[37]

I 2000 forlot hun Hviterussland.[38] ICORN ga henne et sted å bo etter at hun ble forfulgt i hjemlandet, hun har som et resultat av dette bodd i Paris, Göteborg og Berlin. I 2011 flyttet hun tilbake til Minsk.[39][40]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Aleksijevitsj valgte å prøve seg som forfatter etter å ha blitt kjent med den hviterussiske forfatteren Ales Adamovitsj' arbeider. Gjennom Adamovitsj fant hun en arbeidsmetode og betraktelsesmåte som stemte med hennes ambisjoner om å gi «vanlige» mennesker en stemme i litteraturen. Ales Adamovitsj kalte de kollektivromaner han var medforfatter til for «roman-oratorier», «vitnesmålsromaner» og «episke kor». Ut fra disse idéene skulle Aleksijevitsj forut for hver bok og hvert emne ha samtalt med hundrevis av personer og samlet stemmer og vitnesbyrd om mennesket i Sovjetunionen.[41][42] Hennes stil har blitt kalt polyfon, eller flerstemmig, ettersom det virker som om kildene og intervjuobjektene som snakker direkte til leserne i en muntlig form.[43] Aleksijevitsj selv begrenser seg til å komme med kommentarer som er absolutt nødvendige for at leseren skal forstå sammenhengen. Disse passasjene er imidlertid, ifølge Badische Zeitung, mesterlig fortellerkunst der litteratur og kvalitetsjournalistikk møtes.[44]

Hennes debutbok var Krigen har intet kvinnelig ansikt fra 1985.[45] Den bygger på hundrevis dybdeintervjuer av kvinner som kjempet i eller for Den røde armé under andre verdenskrig.[45] Boka møtte motbør i den sovjetiske sensuren fordi den utfordret offisielle krigsheltemyter og kom derfor først ut i sensurert og omarbeidet utgave i 1980-årene. I 2014 ble den oversatt til norsk.[46][47]

Aleksijevitsjs mest suksessrike bok er Bønn for Tsjernobyl.[48] Den skildrer ettervirkningene av Tsjernobyl-ulykken i 1986 basert på nærmere tusen intervjuer med vitenskapsmenn, enker, soldater, brannmenn, evakuerte, mødre og tilbakeflyttere som var rammet av kjernekraftulykken. En femdel av intervjuene inngår i boka. Men boka er også en skildring av «sovjetmennesket» og begynnelsen på det sovjetiske imperiets undergang.[49]

Etter at president Lukasjenko kom til makten i Hviterussland i 1994, ble hun undertrykt av regimet i landet[50][51], som et resultat av dette er bøkene hennes forbudt i landet.[52] Før bøkene ble forbudt var de ikke spesielt populære, mest på grunn av at flere private forlag ikke ønsket å publisere dem. Kun to av bøkene hennes har blitt gitt ut i Hviterussland, Bønn for Tsjernobyl og Slutten for det røde mennesket.[53] Dermed er hun mer kjent i resten av verden enn i Hviterussland.[54]

Aleksijevitsj har vunnet en rekke priser, blant annet Tucholskyprisen i 1996[52] og i 2013 De tyske bokhandlernes fredspris.[55] Hun gjestet litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2014.

Bøker på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Svetlana Alexievich, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Svetlana-Alexievich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Swetlana Alexijewitsch, Munzinger IBA 00000022920, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Swetlana Alexijewitsch, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id alexijewitsch-swetlana, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ FemBio, oppført som Swetlana Alexijewitsch, FemBio-ID 553, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Entsiklopedija istorii Belarusi v 6 tomakh. Tom 1 (izdanije 1), side(r) 100, kapittel Алексіевіч Святлана Аляксандраўна[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Беларуская энцыклапедыя: У 18 т. Т. 1: А — Аршын, side(r) 243, kapittel Алексіевіч Святлана Аляксандраўна[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Беларусь: ні Эўропа, ні Расея. Меркаваньні беларускіх эліт, side(r) 249, kapittel Аб аўтарах[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Kto jest kim w Białorusi, side(r) 14[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ (på be) Энцыклапедыя гісторыі Беларусі ў 6 тамах. Том 6 Кніга І, fra Wikidata 
  10. ^ Цяжкі час — Працяг. Канцэпцыя новага Беларускага Адраджэньня, кн. 3, артыкулы і матэр’ялы (2003−2010) (russisk). Warszawa, New York, Vilnius: Bjelaruskia vjedamastsi. 2010. ISBN 978-9955-578-12-3. fra Wikidata. 
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb121882342; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 121882342.
  12. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator js20020204022, fra Wikidata, http://autority.nkp.cz/ 
  13. ^ a b c d e f g h i j Kto jest kim w Białorusi, side(r) 15[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ alexievich.info[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Białoruska pisarka zdobyła nagrodę Angelusa»[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Oxfam Novib/PEN Award for Freedom of Expression»[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «Trzeci komunikat Jury Nagrody im. Ryszarda Kapuścińskiego za Reportaż Literacki»[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «Nagroda im. Kapuścińskiego dla Aleksijewicz i Czecha»[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ masterdataapi.nobelprize.org, besøkt 12. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ «Czasy Secondhand»[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ www.differenceday.com[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ www.bundespraesident.de[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ www.dw.com[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ www.unige.ch[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ www.ucm.es[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ «Aleksijevitj: ”Svårt vara en ärlig människa i vår tid” | SvD». SvD.se. Besøkt 10. oktober 2015. 
  30. ^ nobelprize.org Nobelpriset i litteratur år 2015 08.10.2015
  31. ^ «Svetlana Alexievich wins Nobel Literature prize - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  32. ^ «Belarussian writer wins Nobel prize, denounces Russia over Ukraine». 8. oktober 2015. Arkivert fra originalen 8. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  33. ^ «Svetlana Alexievich, investigative journalist from Belarus, wins Nobel Prize in Literature». PBS NewsHour (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  34. ^ «Belarusian Journalist Svetlana Alexievich Wins Literature Nobel». NPR.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  35. ^ a b dradio.de lest 8. oktober 2013
  36. ^ «Im Reich des roten Menschen». Tagesspiegel. 12. oktober 2013. Besøkt 30. juli 2016. 
  37. ^ «Кто есть кто в Республике Беларусь : Who is who in Belarus». who.bdg.by. Arkivert fra originalen 12. oktober 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  38. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 19. september 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  39. ^ «Svetlana Alexievich». PEN-Zentrum Deutschland (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  40. ^ «friedenspreis - home». www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de. Arkivert fra originalen 13. oktober 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  41. ^ alexievich.info Biografi på Aleksijevitjs hjemmeside Arkivert 11. oktober 2015 hos Wayback Machine.
  42. ^ «The Peace Prize of the German Book Trade». Arkivert fra originalen 13. oktober 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  43. ^ prosa.no Sakprosaens muligheter Arkivert 11. januar 2016 hos Wayback Machine. av Sindre Hovdenakk
  44. ^ «Swetlana Alexejewitsch: Das moralische Gedächtnis». Badische Zeitung. 21. juni 2013. 
  45. ^ a b «True Stories | Arts and Ideas». The Moscow Times. Besøkt 10. oktober 2015. 
  46. ^ vagant.no I krig og kjærlighet Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Olaf Haagensen 26-01-2015
  47. ^ vg.no Krig med nye øyne Bokanmeldelse av Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Sten Inge Jørgensen 14.07.2014
  48. ^ «Voices From Chernobyl». Fairewinds Energy Education. Besøkt 10. oktober 2015. 
  49. ^ prosa.no Stor litteratur om det lille mennesket bokessay om Bønn for Tsjernobyl av Erika Fatland
  50. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 19. september 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  51. ^ Diaz, Alex. «Svetlana Alexievich - Lannan Foundation». www.lannan.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  52. ^ a b P.E.N.zentrum Deutschland (engelsk) lest 8. oktober 2013
  53. ^ «Госиздательства Беларуси не выпускали книги Алексиевич больше 20 лет». TUT.BY (russisk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  54. ^ ««Впервые за долгое время премия вручается автору в жанре нон-фикшн»». 10. august 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  55. ^ Internettsiden til tyske bokhandleres fredspris. Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. lest 8. oktober 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]