Svetlana Aleksijevitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svetlana Aleksijevitsj
Святлана Аляксандраўна Алексіевіч
Світлана Алексієвич (Київ, 2016) 08 (cropped).JPG
Født31. mai 1948[1][2][3][4] (71 år)
Ivano-Frankivsk[3][4][5]
Utdannet ved Q56314886 (–1972)[3][4][6][5]
Beskjeftigelse Forfatter
Nasjonalitet Hviterussland (1991–), Sovjetunionen (–1991)
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen (1976–), Belarussian PEN Centre (1989–)
Utmerkelser
18 oppføringer
Herder-prisen (1999)[7], De tyske bokhandlernes fredspris (2013)[8], Ærestegnets orden[7], Lenin Komsomol-prisen (1986)[3][4][7], Litteraturprisen for Sentral-Europa (2011)[9], Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris til minne om Nikolaj Ostrovskij (1984)[7], Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris på vegne av Konstantin Fedin (1985)[7], Tucholskyprisen[7], Andrej Sinjavskij-prisen[7], Triumf-prisen[7], Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (1998)[7], Den politiske bok-prisen[7], Oxfam Novib/PEN Award (2007)[10], Ryszard Kapuściński-prisen for litterær reportasje (2011)[11][12], Nobelprisen i litteratur (2015)[13][14][15], offiser av Ordre des Arts et des Lettres (2014), Prix Médicis essai (2013)[16], Belarusian Democratic Republic 100th Jubilee Medal
Periodesakprosa
SjangerSakprosa
Nettstedhttp://alexievich.info/
IMDbIMDbRedigere på wikidata
Signatur
Svetlana Aleksijevitsjs signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
2015

Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (hviterussisk: Святлана Аляксандраўна Алексіевіч, russisk: Светла́на Алекса́ндровна Алексие́вич, Svjatlana Aljaksandrawna Aljeksijevitsj (født 31. mai 1948 i Stanyslaviv i Sovjetunionen, dagens Ivano-Frankivsk i Ukraina[17]) er en hviterussisk journalist og forfatter som skriver på russisk. I 2015 mottok hun Nobelprisen i litteratur «för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid».[18][19][20] Hun er den første hviterusseren som har vunnet en Nobelpris i litteratur.[21][22]

Hennes sakprosa har blitt oversatt til mer enn 30 språk[23] og er opphav til en rekke filmer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moren hennes var ukrainer, og faren hviterussisk soldat, som etter at hæren demobiliserte store kull soldater tok med seg sin familie tilbake til Kapatkevij, en landsby i Hviterussland. Etter krigen fantes det knapt menn igjen i landsbyen.[24]

Aleksijevitsj vokste opp i en lærerfamilie.[23] Etter å ha studert journalistikk ved det hviterussiske statsuniversitet i Minsk arbeidet hun som journalist og lærer. Hun arbeidet for en rekke aviser, også som korrespondent for det litterære magasin Neman.[25]

I 2000 forlot hun Hviterussland.[26] ICORN ga henne et sted å bo etter at hun ble forfulgt i hjemlandet, hun har som et resultat av dette bodd i Paris, Göteborg og Berlin. I 2011 flyttet hun tilbake til Minsk.[27][28]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Aleksijevitsj valgte å prøve seg som forfatter etter å ha blitt kjent med den hviterussiske forfatteren Ales Adamovitsj' arbeider. Gjennom Adamovitsj fant hun en arbeidsmetode og betraktelsesmåte som stemte med hennes ambisjoner om å gi «vanlige» mennesker en stemme i litteraturen. Ales Adamovitsj kalte de kollektivromaner han var medforfatter til for «roman-oratorier», «vitnesmålsromaner» og «episke kor». Ut fra disse idéene skulle Aleksijevitsj forut for hver bok og hvert emne ha samtalt med hundrevis av personer og samlet stemmer og vitnesbyrd om mennesket i Sovjetunionen.[29][30] Hennes stil har blitt kalt polyfon, eller flerstemmig, ettersom det virker som om kildene og intervjuobjektene som snakker direkte til leserne i en muntlig form.[31] Aleksijevitsj selv begrenser seg til å komme med kommentarer som er absolutt nødvendige for at leseren skal forstå sammenhengen. Disse passasjene er imidlertid, ifølge Badische Zeitung, mesterlig fortellerkunst der litteratur og kvalitetsjournalistikk møtes.[32]

Hennes debutbok var Krigen har intet kvinnelig ansikt fra 1985.[33] Den bygger på hundrevis dybdeintervjuer av kvinner som kjempet i eller for Den røde armé under andre verdenskrig.[33] Boka møtte motbør i den sovjetiske sensuren fordi den utfordret offisielle krigsheltemyter og kom derfor først ut i sensurert og omarbeidet utgave i 1980-årene. I 2014 ble den oversatt til norsk.[34][35]

Aleksijevitsjs mest suksessrike bok er Bønn for Tsjernobyl.[36] Den skildrer ettervirkningene av Tsjernobyl-ulykken i 1986 basert på nærmere tusen intervjuer med vitenskapsmenn, enker, soldater, brannmenn, evakuerte, mødre og tilbakeflyttere som var rammet av kjernekraftulykken. En femdel av intervjuene inngår i boka. Men boka er også en skildring av «sovjetmennesket» og begynnelsen på det sovjetiske imperiets undergang.[37]

Etter at president Lukasjenko kom til makten i Hviterussland i 1994, ble hun undertrykt av regimet i landet[38][39], som et resultat av dette er bøkene hennes forbudt i landet.[40] Før bøkene ble forbudt var de ikke spesielt populære, mest på grunn av at flere private forlag ikke ønsket å publisere dem. Kun to av bøkene hennes har blitt gitt ut i Hviterussland, Bønn for Tsjernobyl og Slutten for det røde mennesket.[41] Dermed er hun mer kjent i resten av verden enn i Hviterussland.[42]

Aleksijevitsj har vunnet en rekke priser, blant annet Tucholskyprisen i 1996[40] og i 2013 De tyske bokhandlernes fredspris.[43] Hun gjestet litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2014.

Bøker på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Svetlana Alexievich, biography/Svetlana-Alexievich
  2. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Swetlana Alexijewitsch, 553
  3. ^ a b c d e f Q14271884, 100, Алексіевіч Святлана Аляксандраўна
  4. ^ a b c d e f Беларуская энцыклапедыя: У 18 т. Т. 1: А — Аршын, 243, Алексіевіч Святлана Аляксандраўна
  5. ^ a b c Kto jest kim w Białorusi, 14
  6. ^ a b Беларусь: ні Эўропа, ні Расея. Меркаваньні беларускіх эліт, 249, Аб аўтарах
  7. ^ a b c d e f g h i j Kto jest kim w Białorusi, 15
  8. ^ http://alexievich.info/premiiRu.html
  9. ^ Białoruska pisarka zdobyła nagrodę Angelusa, http://www.polskieradio.pl/75/921/Artykul/492445,Bialoruska-pisarka-zdobyla-nagrode-Angelusa
  10. ^ Oxfam Novib/PEN Award for Freedom of Expression, http://www.pen-international.org/oxfam-novibpen-award-for-freedom-of-expression/
  11. ^ Trzeci komunikat Jury Nagrody im. Ryszarda Kapuścińskiego za Reportaż Literacki, http://www.kulturalna.warszawa.pl/kapuscinski,1,6168.html?locale=pl_PL
  12. ^ Nagroda im. Kapuścińskiego dla Aleksijewicz i Czecha, http://wyborcza.pl/1,75475,9595562,Nagroda_Kapuscinskiego_dla_Aleksijewicz_i_Czecha.html
  13. ^ http://masterdataapi.nobelprize.org/2.0/laureate/924, 12. okt. 2019
  14. ^ https://www.nobelprize.org/nobel_prizes/about/amounts/
  15. ^ http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/literature/laureates/2015/
  16. ^ Czasy Secondhand, https://czarne.com.pl/katalog/ksiazki/czasy-secondhand
  17. ^ «Aleksijevitj: ”Svårt vara en ärlig människa i vår tid” | SvD». SvD.se. Besøkt 10. oktober 2015. 
  18. ^ nobelprize.org Nobelpriset i litteratur år 2015 08.10.2015
  19. ^ «Svetlana Alexievich wins Nobel Literature prize - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  20. ^ «Belarussian writer wins Nobel prize, denounces Russia over Ukraine». 8. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  21. ^ «Svetlana Alexievich, investigative journalist from Belarus, wins Nobel Prize in Literature». PBS NewsHour (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  22. ^ «Belarusian Journalist Svetlana Alexievich Wins Literature Nobel». NPR.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  23. ^ a b dradio.de lest 8. oktober 2013
  24. ^ «Im Reich des roten Menschen». Tagesspiegel. 12. oktober 2013. Besøkt 30. juli 2016. 
  25. ^ «Кто есть кто в Республике Беларусь : Who is who in Belarus». who.bdg.by. Arkivert fra originalen 12. oktober 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  26. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 19. september 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  27. ^ «Svetlana Alexievich». PEN-Zentrum Deutschland (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  28. ^ «friedenspreis - home». www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de. Besøkt 8. oktober 2015. 
  29. ^ alexievich.info Biografi på Aleksijevitjs hjemmeside
  30. ^ The Peace Prize of the German Book Trade
  31. ^ prosa.no Sakprosaens muligheter av Sindre Hovdenakk
  32. ^ «Swetlana Alexejewitsch: Das moralische Gedächtnis». Badische Zeitung. 21. juni 2013. 
  33. ^ a b «True Stories | Arts and Ideas». The Moscow Times. Besøkt 10. oktober 2015. 
  34. ^ vagant.no I krig og kjærlighet Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Olaf Haagensen 26-01-2015
  35. ^ vg.no Krig med nye øyne Bokanmeldelse av Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Sten Inge Jørgensen 14.07.2014
  36. ^ «Voices From Chernobyl». Fairewinds Energy Education. Besøkt 10. oktober 2015. 
  37. ^ prosa.no Stor litteratur om det lille mennesket bokessay om Bønn for Tsjernobyl av Erika Fatland
  38. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 19. september 2015. Besøkt 8. oktober 2015. 
  39. ^ Diaz, Alex. «Svetlana Alexievich - Lannan Foundation». www.lannan.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  40. ^ a b P.E.N.zentrum Deutschland (engelsk) lest 8. oktober 2013
  41. ^ «Госиздательства Беларуси не выпускали книги Алексиевич больше 20 лет». TUT.BY (russisk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  42. ^ ««Впервые за долгое время премия вручается автору в жанре нон-фикшн»». 10. august 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  43. ^ Internettsiden til tyske bokhandleres fredspris. lest 8. oktober 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]