Svetlana Aleksijevitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Svetlana Aleksijevitsj
Святлана Аляксандраўна Алексіевіч
Swetlana Alexijewitsch 2013 cropped.jpg
Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (2013)
Født 31. mai 1948 (69 år)
Stanyslaviv
Utdannet ved Statsuniversitetet i Hviterussland
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Hviterussland, Sovjetunionen
Språk russisk
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen
Utmerkelser
17 oppføringer
Herder-prisen, De tyske bokhandlernes fredspris, Ærestegnets orden, Lenin Komsomol-prisen, Litteraturprisen for Sentral-Europa, Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris til minne om Nikolaj Ostrovskij, Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris på vegne av Konstantin Fedin, Tucholskyprisen, Andrej Sinjavskij-prisen, Triumf-prisen, Leipzigs bokpris for europeisk forståelse, Den politiske bok-prisen, Oxfam Novib/PEN Award, Ryszard Kapuściński-prisen for litterær reportasje, Nobelprisen i litteratur, offiser av Ordre des Arts et des Lettres, Prix Médicis essai
Sjanger Sakprosa
Nettsted http://alexievich.info/
Signatur
s signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
2015

Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (hviterussisk: Святлана Аляксандраўна Алексіевіч, russisk: Светла́на Алекса́ндровна Алексие́вич, Svjatlana Aljaksandrawna Aljeksijevitsj (født 31. mai 1948 i Stanyslaviv i Sovjetunionen, dagens Ivano-Frankivsk i Ukraina[1]) er en hviterussisk journalist og forfatter som skriver på russisk. I 2015 mottok hun Nobelprisen i litteratur «för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid».[2][3][4] Hun er den første hviterusseren som har vunnet en Nobelpris i litteratur.[5][6]

Hennes sakprosa har blitt oversatt til mer enn 30 språk,[7] og er opphav til en rekke filmer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moren hennes var ukrainer, og faren en hviterussisk soldat, som etter at hæren demobiliserte store kull soldater tok med seg sin familie tilbake til Kapatkevij, en landsby i Hviterussland. Etter krigen fantes det knapt menn igjen i landsbyen.[8]

Aleksijevitsj vokste opp i en lærerfamilie.[7] Etter å ha studert journalistikk ved det hviterussiske statsuniversitet i Minsk arbeidet hun som journalist og lærer. Hun arbeidet for en rekke aviser, også som korrespondent for det litterære magasin Neman.[9]

I 2000 forlot hun Hviterussland.[10] ICORN ga henne et sted å bo etter at hun ble forfulgt i hjemlandet, hun har som et resultat av dette bodd i Paris, Göteborg og Berlin. I 2011 flyttet hun tilbake til Minsk.[11][12]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Aleksijevitsj valgte å prøve seg som forfatter etter å ha blitt kjent med den hviterussiske forfatteren Ales Adamovitsj' arbeider. Gjennom Adamovitsj fant hun en arbeidsmetode og betraktelsesmåte som stemte med hennes ambisjoner om å gi «vanlige» mennesker en stemme i litteraturen. Ales Adamovitsj kalte de kollektivromaner han var medforfatter til for «roman-oratorier», «vitnesmålsromaner» og «episke kor». Ut fra disse idéene skulle Aleksijevitsj forut for hver bok og hvert emne ha samtalt med hundrevis av personer og samlet stemmer og vitnesbyrd om mennesket i Sovjetunionen.[13][14] Hennes stil har blitt kalt polyfon, eller flerstemmig, ettersom det virker som om kildene og intervjuobjektene som snakker direkte til leserne i en muntlig form.[15] Aleksijevitsj selv begrenser seg til å komme med kommentarer som er absolutt nødvendige for at leseren skal forstå sammenhengen. Disse passasjene er imidlertid, ifølge Badische Zeitung, mesterlig fortellerkunst der litteratur og kvalitetsjournalistikk møtes.[16]

Hennes debutbok var Krigen har intet kvinnelig ansikt fra 1985.[17] Den bygger på hundrevis dybdeintervjuer av kvinner som kjempet i eller for Den røde armé under andre verdenskrig.[17] Boka møtte motbør i den sovjetiske sensuren fordi den utfordret offisielle krigsheltemyter og kom derfor først ut i sensurert og omarbeidet utgave i 1980-årene. I 2014 ble den oversatt til norsk.[18][19]

Aleksijevitsj mest suksessrike bok er Bønn for Tsjernobyl.[20] Den skildrer ettervirkningene av Tsjernobyl-ulykken i 1986 basert på nærmere tusen intervjuer med vitenskapsmenn, enker, soldater, brannmenn, evakuerte, mødre og tilbakeflyttere som var rammet av kjernekraftulykken. En femdel av intervjuene inngår i boka. Men boka er også en skildring av «sovjetmennesket» og begynnelsen på det sovjetiske imperiets undergang.[21]

Etter at president Lukasjenko kom til makten i Hviterussland i 1994, ble hun undertrykt av regimet i landet[22][23], som et resultat av dette er bøkene hennes forbudt i landet.[24] Før bøkene ble forbudt var de ikke spesielt populære, mest på grunn av at flere private forlag ikke ønsket å publisere de. Kun to av bøkene hennes har blitt gitt ut i Hviterussland, Bønn for Tsjernobyl og Slutten for det røde mennesket.[25] Dermed er hun mye mer kjent i resten av verden enn i Hviterussland.[26]

Aleksijevitsj har vunnet en rekke priser, blant annet Tucholskyprisen i 1996[24] og i 2013 De tyske bokhandlernes fredspris.[27] Hun gjestet litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2014.

Bøker på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aleksijevitj: ”Svårt vara en ärlig människa i vår tid” | SvD». SvD.se. Besøkt 10. oktober 2015. 
  2. ^ nobelprize.org Nobelpriset i litteratur år 2015 08.10.2015
  3. ^ «Svetlana Alexievich wins Nobel Literature prize - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  4. ^ «Belarussian writer wins Nobel prize, denounces Russia over Ukraine». 8. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  5. ^ «Svetlana Alexievich, investigative journalist from Belarus, wins Nobel Prize in Literature». PBS NewsHour (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  6. ^ «Belarusian Journalist Svetlana Alexievich Wins Literature Nobel». NPR.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  7. ^ a b dradio.de lest 8. oktober 2013
  8. ^ «Im Reich des roten Menschen». Tagesspiegel. 12. oktober 2013. Besøkt 30. juli 2016. 
  9. ^ «Кто есть кто в Республике Беларусь : Who is who in Belarus». who.bdg.by. Arkivert fra originalen 2015-10-12. Besøkt 8. oktober 2015. 
  10. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 2015-09-19. Besøkt 8. oktober 2015. 
  11. ^ «Svetlana Alexievich». PEN-Zentrum Deutschland (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  12. ^ «friedenspreis - home». www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de. Besøkt 8. oktober 2015. 
  13. ^ alexievich.info Biografi på Aleksijevitjs hjemmeside
  14. ^ The Peace Prize of the German Book Trade
  15. ^ prosa.no Sakprosaens muligheter av Sindre Hovdenakk
  16. ^ «Swetlana Alexejewitsch: Das moralische Gedächtnis». Badische Zeitung. 21. juni 2013. 
  17. ^ a b «True Stories | Arts and Ideas». The Moscow Times. Besøkt 10. oktober 2015. 
  18. ^ vagant.no I krig og kjærlighet Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Olaf Haagensen 26-01-2015
  19. ^ vg.no Krig med nye øyne Bokanmeldelse av Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Sten Inge Jørgensen 14.07.2014
  20. ^ «Voices From Chernobyl». Fairewinds Energy Education. Besøkt 10. oktober 2015. 
  21. ^ prosa.no Stor litteratur om det lille mennesket bokessay om Bønn for Tsjernobyl av Erika Fatland
  22. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 2015-09-19. Besøkt 8. oktober 2015. 
  23. ^ Diaz, Alex. «Svetlana Alexievich - Lannan Foundation». www.lannan.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  24. ^ a b P.E.N.zentrum Deutschland (engelsk) lest 8. oktober 2013
  25. ^ «Госиздательства Беларуси не выпускали книги Алексиевич больше 20 лет». TUT.BY (russisk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  26. ^ ««Впервые за долгое время премия вручается автору в жанре нон-фикшн»». 10. august 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  27. ^ Internettsiden til tyske bokhandleres fredspris. lest 8. oktober 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]