Svetlana Aleksijevitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svetlana Aleksijevitsj
Святлана Аляксандраўна Алексіевіч
Swetlana Alexijewitsch 2013 cropped.jpg
Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (2013)
Født31. mai 1948 (70 år)
Stanyslaviv
Utdannet ved Statsuniversitetet i Hviterussland (1972–)
Beskjeftigelse Forfatter
Nasjonalitet Hviterussland (1991–), Sovjetunionen (–1991)
Språk Russisk
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen (1976–)
Utmerkelser
18 oppføringer
Herder-prisen (1999), De tyske bokhandlernes fredspris (2013), Ærestegnets orden, Lenin Komsomol-prisen (1986), Litteraturprisen for Sentral-Europa (2011), Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris til minne om Nikolaj Ostrovskij (1984), Sovjetunionens forfatterforenings litteraturpris på vegne av Konstantin Fedin (1985), Tucholskyprisen, Andrej Sinjavskij-prisen, Triumf-prisen, Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (1998), Den politiske bok-prisen, Oxfam Novib/PEN Award (2007), Ryszard Kapuściński-prisen for litterær reportasje (2011), Nobelprisen i litteratur (2015), offiser av Ordre des Arts et des Lettres (2014), Prix Médicis essai (2013), Ordre des Arts et des Lettres
SjangerSakprosa
Nettstedhttp://alexievich.info/
Signatur
s signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
2015

Svetlana Aleksandrovna Aleksijevitsj (hviterussisk: Святлана Аляксандраўна Алексіевіч, russisk: Светла́на Алекса́ндровна Алексие́вич, Svjatlana Aljaksandrawna Aljeksijevitsj (født 31. mai 1948 i Stanyslaviv i Sovjetunionen, dagens Ivano-Frankivsk i Ukraina[1]) er en hviterussisk journalist og forfatter som skriver på russisk. I 2015 mottok hun Nobelprisen i litteratur «för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid».[2][3][4] Hun er den første hviterusseren som har vunnet en Nobelpris i litteratur.[5][6]

Hennes sakprosa har blitt oversatt til mer enn 30 språk,[7] og er opphav til en rekke filmer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moren hennes var ukrainer, og faren en hviterussisk soldat, som etter at hæren demobiliserte store kull soldater tok med seg sin familie tilbake til Kapatkevij, en landsby i Hviterussland. Etter krigen fantes det knapt menn igjen i landsbyen.[8]

Aleksijevitsj vokste opp i en lærerfamilie.[7] Etter å ha studert journalistikk ved det hviterussiske statsuniversitet i Minsk arbeidet hun som journalist og lærer. Hun arbeidet for en rekke aviser, også som korrespondent for det litterære magasin Neman.[9]

I 2000 forlot hun Hviterussland.[10] ICORN ga henne et sted å bo etter at hun ble forfulgt i hjemlandet, hun har som et resultat av dette bodd i Paris, Göteborg og Berlin. I 2011 flyttet hun tilbake til Minsk.[11][12]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Aleksijevitsj valgte å prøve seg som forfatter etter å ha blitt kjent med den hviterussiske forfatteren Ales Adamovitsj' arbeider. Gjennom Adamovitsj fant hun en arbeidsmetode og betraktelsesmåte som stemte med hennes ambisjoner om å gi «vanlige» mennesker en stemme i litteraturen. Ales Adamovitsj kalte de kollektivromaner han var medforfatter til for «roman-oratorier», «vitnesmålsromaner» og «episke kor». Ut fra disse idéene skulle Aleksijevitsj forut for hver bok og hvert emne ha samtalt med hundrevis av personer og samlet stemmer og vitnesbyrd om mennesket i Sovjetunionen.[13][14] Hennes stil har blitt kalt polyfon, eller flerstemmig, ettersom det virker som om kildene og intervjuobjektene som snakker direkte til leserne i en muntlig form.[15] Aleksijevitsj selv begrenser seg til å komme med kommentarer som er absolutt nødvendige for at leseren skal forstå sammenhengen. Disse passasjene er imidlertid, ifølge Badische Zeitung, mesterlig fortellerkunst der litteratur og kvalitetsjournalistikk møtes.[16]

Hennes debutbok var Krigen har intet kvinnelig ansikt fra 1985.[17] Den bygger på hundrevis dybdeintervjuer av kvinner som kjempet i eller for Den røde armé under andre verdenskrig.[17] Boka møtte motbør i den sovjetiske sensuren fordi den utfordret offisielle krigsheltemyter og kom derfor først ut i sensurert og omarbeidet utgave i 1980-årene. I 2014 ble den oversatt til norsk.[18][19]

Aleksijevitsj mest suksessrike bok er Bønn for Tsjernobyl.[20] Den skildrer ettervirkningene av Tsjernobyl-ulykken i 1986 basert på nærmere tusen intervjuer med vitenskapsmenn, enker, soldater, brannmenn, evakuerte, mødre og tilbakeflyttere som var rammet av kjernekraftulykken. En femdel av intervjuene inngår i boka. Men boka er også en skildring av «sovjetmennesket» og begynnelsen på det sovjetiske imperiets undergang.[21]

Etter at president Lukasjenko kom til makten i Hviterussland i 1994, ble hun undertrykt av regimet i landet[22][23], som et resultat av dette er bøkene hennes forbudt i landet.[24] Før bøkene ble forbudt var de ikke spesielt populære, mest på grunn av at flere private forlag ikke ønsket å publisere de. Kun to av bøkene hennes har blitt gitt ut i Hviterussland, Bønn for Tsjernobyl og Slutten for det røde mennesket.[25] Dermed er hun mye mer kjent i resten av verden enn i Hviterussland.[26]

Aleksijevitsj har vunnet en rekke priser, blant annet Tucholskyprisen i 1996[24] og i 2013 De tyske bokhandlernes fredspris.[27] Hun gjestet litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2014.

Bøker på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aleksijevitj: ”Svårt vara en ärlig människa i vår tid” | SvD». SvD.se. Besøkt 10. oktober 2015. 
  2. ^ nobelprize.org Nobelpriset i litteratur år 2015 08.10.2015
  3. ^ «Svetlana Alexievich wins Nobel Literature prize - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  4. ^ «Belarussian writer wins Nobel prize, denounces Russia over Ukraine». 8. oktober 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  5. ^ «Svetlana Alexievich, investigative journalist from Belarus, wins Nobel Prize in Literature». PBS NewsHour (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  6. ^ «Belarusian Journalist Svetlana Alexievich Wins Literature Nobel». NPR.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  7. ^ a b dradio.de lest 8. oktober 2013
  8. ^ «Im Reich des roten Menschen». Tagesspiegel. 12. oktober 2013. Besøkt 30. juli 2016. 
  9. ^ «Кто есть кто в Республике Беларусь : Who is who in Belarus». who.bdg.by. Arkivert fra originalen 2015-10-12. Besøkt 8. oktober 2015. 
  10. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 2015-09-19. Besøkt 8. oktober 2015. 
  11. ^ «Svetlana Alexievich». PEN-Zentrum Deutschland (engelsk). Besøkt 8. oktober 2015. 
  12. ^ «friedenspreis - home». www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de. Besøkt 8. oktober 2015. 
  13. ^ alexievich.info Biografi på Aleksijevitjs hjemmeside
  14. ^ The Peace Prize of the German Book Trade
  15. ^ prosa.no Sakprosaens muligheter av Sindre Hovdenakk
  16. ^ «Swetlana Alexejewitsch: Das moralische Gedächtnis». Badische Zeitung. 21. juni 2013. 
  17. ^ a b «True Stories | Arts and Ideas». The Moscow Times. Besøkt 10. oktober 2015. 
  18. ^ vagant.no I krig og kjærlighet Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Olaf Haagensen 26-01-2015
  19. ^ vg.no Krig med nye øyne Bokanmeldelse av Krigen har intet kvinnelig ansikt anmeldt av Sten Inge Jørgensen 14.07.2014
  20. ^ «Voices From Chernobyl». Fairewinds Energy Education. Besøkt 10. oktober 2015. 
  21. ^ prosa.no Stor litteratur om det lille mennesket bokessay om Bønn for Tsjernobyl av Erika Fatland
  22. ^ «Svetlana Alexievich: The Empire Will Not Pass Away Without Bloodshed». belarusians.co.uk | Беларусы ў Вялікабрытаніі. Arkivert fra originalen 2015-09-19. Besøkt 8. oktober 2015. 
  23. ^ Diaz, Alex. «Svetlana Alexievich - Lannan Foundation». www.lannan.org. Besøkt 8. oktober 2015. 
  24. ^ a b P.E.N.zentrum Deutschland (engelsk) lest 8. oktober 2013
  25. ^ «Госиздательства Беларуси не выпускали книги Алексиевич больше 20 лет». TUT.BY (russisk). Besøkt 10. oktober 2015. 
  26. ^ ««Впервые за долгое время премия вручается автору в жанре нон-фикшн»». 10. august 2015. Besøkt 10. oktober 2015. 
  27. ^ Internettsiden til tyske bokhandleres fredspris. lest 8. oktober 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]