Hopp til innhold

Jens Christian Hauge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Christian Hauge
Hauge i 1951.
Henriksen & Steen/Nasjonalbiblioteket
Født15. mai 1915[1]Rediger på Wikidata
Ljan (Akershus amt)[2]
Død30. okt. 2006[3][1][4]Rediger på Wikidata (91 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, motstandskjemper Rediger på Wikidata
EktefelleLiv Grannes
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
Medlem avHjemmefronten
Norsk Kvinnesaksforening
UtmerkelserMedaljen for borgerdåd (1995)
Norges forsvarsminister
5. november 1945–5. januar 1952
RegjeringGerhardsen II, Torp
ForgjengerOscar Torp
EtterfølgerNils Langhelle
Norges justisminister
22. januar 1955–1. november 1955
RegjeringGerhardsen III
ForgjengerGustav Sjaastad
EtterfølgerJens Haugland
Jens Christian Hauge på Commons

Jens Christian Hauge (født 15. mai 1915 på Ljan i Aker,[5] død 30. oktober 2006 i Oslo[6]) var en norsk advokat, hjemmefrontmann, statsråd i to departement i tre Arbeiderpartiregjeringer i perioden 1945–55, og industribygger.

Jens Christian Hauge er ofte omtalt som Jens Chr. Hauge, og i tillegg opererte han med en rekke dekknavn i sin tid i Milorg. I 1958 giftet han seg med Liv Grannes Sjøberg, som hadde vært britisk SOE-agent (Special Operations Executive) under krigen, og var Norges høyest dekorerte motstandskvinne.[7]

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Jens Christian ble født 15. mai 1915 på Ljan i Aker kommune som sønn av underoffiser og kontorbetjent i Storebrand Johan Marius Hauge og hans kone håndarbeidslærer Karen Johanne.[5][8] Han vokste opp på Ljan sammen med sin fire år eldre søster, Aase.[8]

Jens Christian giftet seg 2. september 1938 med Anna Sofie «Lillann» Dedekam, datter av skipsreder Peter Dedekam i Arendal.[8][9][10] Ekteskapet ble oppløst i 1958 og han giftet seg samme år med Liv Elisabeth Sjøberg (født Grannes), enke etter Nils Berdahl.

Utdannelse og tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Jens Christian Hauge tok juridisk embetseksamen høsten 1937.[5] Etter avlagt eksamen var han i et års tid vitenskapelig assistent for professor Ragnar Knoph og manuduktør (privatforeleser) for jusstudenter i Oslo.[5] Hauge markerte seg offentlig og politisk første gang i april 1936, da han stod som undertegner av et opprop om å tegne medlemskap i Norsk Kvinnesaksforening.[11]

Hauge startet i november 1938 sin juridiske plikttjeneste som dommerfullmektig i Kragerø.[5] Hauge med familie returnerte til Oslo i januar 1940 og gjenopptok arbeidet som manuduktør.[5]

12. april 1940 søkte Hauge jobb ved Oslo Politikammer og startet å arbeide der allerede neste dag som konstituert hjelpepolitifullmektig ved Møllergata 19. Han arbeidet som aktor i Oslo byrett på mindre straffesaker.[12]

I juni 1940 ble Oslo Politikammers priskontor opprettet og Hauge søkte seg dit og ble på grunn av sine kvalifikasjoner utnevnt til dets leder.[12]

Hauge fortsatte som manuduktør ved Universitetet i Oslo ved siden av stillingen i Prispolitiet, og det var hans forelesninger som resulterte i ransakingen hos Prispolitiet og hans private bolig den 12. august 1941 med etterfølgende arrest på ordre fra NS-justisministeren Sverre Riisnæs på grunn av hans harselas med og opposisjon mot Nasjonal Samling.[13][14]

Hauge satt i varetekt på Bayer'n og Bredtvedt frem til retten ble satt den 17. oktober kl. 10.[15][16][17] Det var satt av én dag til rettssaken, og Hauge fikk tillatelse til å reise hjem i påvente av domsavsigelsen neste dag, 18. oktober kl. 13.[18][19] Han ble idømt fengselsstraff på 100 dager med fradrag av 66 dagers varetekt. Hauge aksepterte fengslingsvilkårene i dommen (vann og brød) for å tidligst mulig å kunne avslutte fengselsoppholdet.[19]

Fengselsoppholdet endret Hauge fra å være en utpreget sivilist som delvis tok avstand fra militæret, til å gå inn i motstandsbevegelsen.[20]

Motstandsmannen

[rediger | rediger kilde]

Jens Chr. Hauge slapp ut av Bredtvet fengsel 30. oktober 1941 kl. 18 etter å ha sonet totalt 80 av idømte 100 dager.[21] Etter frigivelsen kontaktet han bestekameraten Helge Sivertsen og sammen diskuterte de hva de skulle gjøre. De så en militær motstandsbevegelse i Norge som det beste alternativet. Problemet deres var at de ikke engang visste om en slik organisasjon eksisterte. Hvis den eksisterte var det også et annet problem: Hvem kunne man spørre om å bli medlem? Sivertsen foreslo at de kontaktet Knut Møyen som før krigen hadde ledet Studentenes frivillige militæropplæring, og som de begge kjente igjennom Studenterhytta i Nordmarka.[22]

Møyens «skygge»

[rediger | rediger kilde]

Hauge og Sivertsen hadde sitt første møte i romjulen 1941 med Møyen i dennes leilighet i Kirkeveien 69. De hadde virkelig klart å kontakte den rette personen da Møyen var leder for det «første milorg». Møyen ønsket Hauge som sin anonyme «skygge», viselederen som skulle ta over organisasjonen i tilfelle Møyen ble tatt eller måtte reise.[22] Hauge måtte vite alt som Møyen visste, men ingen andre fikk vite hvem han var, bare at han eksistere og ville kontakte dem hvis Møyen ikke lenger kunne.[23]

Møyen ønsket å få utarbeidet et «forsiktighetsdirektiv» for kampgruppene på Østlandet, og muligens hele landet. Utarbeidelsen av dette direktiv ble en av Hauges første oppgaver.[24] Hauge fylte senere flere viktige stabsfunksjoner for Møyen.[23]

«Skyggen» aktiveres

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1942 ble en rekke av lederne på Østlandet rullet opp av Gestapo. Møyen gikk i dekning på Grünerløkka før han reiste til Sverige og så videre til England. Over en periode på to uker introduserte Møyen Hauge personlig for flere av regionlederne samt tre representanter for Sentralledelsen. Hauge passet på at ingen fikk vite hans virkelige identitet og presenterte seg med et nytt dekknavn overfor hver av kontaktene han møtte.[25]

Jens Christian Hauge ble utnevnt til inspektør for Østlandet i juli 1942. Han fungerte også som regionssjef i en seks måneders periode inntil han i januar 1943 ble forfremmet til generalinspektør for all Milorg-virksomhet i Norge.[26]

Organisasjonen som Hauge overtok etter Møyen var ikke særlig stor. Det var vanskelig å finne folk som ville påta seg oppdrag, og vanskelig å kontakte nye. Han benyttet først sitt private kontaktnett og sin vennekrets. Hans personlige sekretær med dekknavnet «Minnie», Mai Eitrem, var en av hans kones venninner. Aasmund Espeland, Sigurd Lorentzen og Rolv Ryssdal var også nære venner som han rekrutterte. Helge Sivertsen ble vervet for å bygge opp Milorgs informasjonstjeneste personlig av Hauge.[27]

«Bittern»-ekspedisjonen høsten 1942 droppet fire SOE-agenter («Lingekarer») i Nordmarka. De skulle lære opp Milorgs personell i likvidering. De hadde også med seg en liste på 62 navn som SOE ønsket ekspedert. Hauge konfiskerte denne listen da den inneholdt for mange høyt profilerte nazister. Hauge så for seg store problemer og mange represalier hvis hele listen ble likvidert. Hauge skal ha uttalt: «Vi har mottatt dere for at dere skal trene opp våre folk, og det skal dere gjøre. Men det blir ikke utført noen likvideringer her uten samtykke fra meg.» «Bittern»-ekspedisjonens fadese førte til et bedre samarbeid mellom Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet i London og Milorg i Norge.[28]

SOE-agenten «Store-Tor» (Torbjørn Gützler Gulbrandsen)[29] ble sluppet av Gestapo-sjefen Fehmer i en arrangert rømning den 29. september 1942. Han tok kontakt med «Nr. 24» (Gunnar Sønsteby) som igjen ordnet med et møte med Hauge under dekknavnet «Sam». Hauge gjennomskuet ikke at rømningen var arrangert, men han avgjorde at en så ettersøkt person ikke kunne operere i Norge veldig lenge. Hauge så til at han kom seg tilbake til England. Hadde Fehmer gjort en «bedre» jobb med å skygge «Store-Tor» ville han høyst trolig ha tatt både Hauge og Sønsteby i oktober 1942.[30]

I oktober 1942 ble Hauge hastig innkalt til Rådet. Møtet ble kalt inn på grunn av represaliene etter «Majavatnaffæren» hvor to tyske soldater ble skutt. Rådet forfattet den famøse meldingen om at tyskere ikke under noen omstendighet måtte drepes, ikke engang i selvforsvar, som gikk til Stockholm for viderebefordring til London hadde en ordlyd som Hauge syntes var vel restriktiv. Meldingen ble mer eller mindre ignorert i London.[31]

Hauge blir «Stor I»

[rediger | rediger kilde]

Ved Sentralledelsens reorganisering i januar-februar 1943 (på grunn av blant annet opprullinger) ble Hauge forfremmet til «Stor I», generalsekretær for Rådet.[32]

Etter at sambandssjef Jacob Strømme ble arrestert i oktober 1942 lå milorg og sentralledelsen lavt på sambandsfronten på grunn av faren for at Strømme skulle snakke, noe han trolig ikke gjorde og som førte til hans henrettelse på Trandum etter en personlig ordre fra general Falkenhorst i mars 1944. Hauge var en nøkkelperson i Sentralledelsens verving av disponent Salve Staubo som ny sambandssjef i januar 1943.[33]

Hauge fulgte tett med på hva som skjedde på sambandssiden i sin rolle som «Stor-I». Han hadde faste fredagsmøter med Staubo og spionsjefen kaptein Kåre Vennerød. Disse møtene ble utført med påtatte masker, av sikkerhetsgrunner, som fungerte så bra at ikke engang Staubo og Vennerød gjenkjente hverandre (de var tidligere skolekamerater).[34]

Hauge vervet også våpensjefen Bror With som var Staubos svoger, kjent som «Granat-Larsen». With produserte granater og «stenguns». Et av krigens stolteste øyeblikk for Hauge var de norskproduserte «stenguns».[35]

Dobbeltliv

[rediger | rediger kilde]

Hauge måtte av sikkerhetsgrunner opprettholde et sivilt liv ved siden av det illegale arbeidet. Det viktigste skalkeskjulet var hans forskningsarbeid. Hauge hadde forbud mot å undervise og mottok ingen lønn eller stipend som forsker. Han måtte utad opprettholde aktiviteter slik at det så ut som om han tjente til livsoppholdet. Som en del av dette skalkeskjulet var han nesten daglig på Deichmanske bibliotek, Universitetsbiblioteket eller Det juridiske fakultets bibliotek hvor han i det minste leste det som fantes av internasjonale aviser.[36]

Den tyske okkupasjonsmakten og statspolitiet sjekket systematisk alle brev til utlandet. Hauge sendte derfor et brev til Berlingske Tidende hvor han ba om et gratisabonnement.[36]

Trolig inngikk også de nesten daglige møtene med Johs. Andenæs som en del av hans dekke da han aldri vervet Andenæs inn i Milorg. Det var mulig at Hauge så på Andenæs som for risikabel da han aprildagene 1940 ble såret på Skarnes, samt at han hadde forarget Riisnæs ved å ikke takke ja til stillingen som riksadvokatfullmektig, men det kan også være at Hauge så på han som viktig for sitt alibi.[36]

Et annet alibi var matproduksjonen i morens have i Furubakken. Poteter og grønnsaker ble dyrket mellom frukttrærne. Storesøster Aases dukkestue ble til hønsegård, samt han bygget kaninbur.[36]

13. november 1942 kom Statspolitiet på besøk på Ljan hvor de spurte etter Hauge. Han ble neste dag innkalt til avhør hos Statspolitiet i deres kontorer i Kirkeveien 23. De hadde bemerket seg at han hadde hatt mye kontakt med Johs. Andenæs. Justisdepartementet hadde beordret etterforskning av de to for å ha gitt ulovlig manuduksjon «et sted i Valdres». Hauge klarte i løpet av få minutter å få misforståelsen oppklart og han klarte i løpet av avhøret å få Statspolitiet til å journalføre det bildet av hans livssituasjon og økonomiske situasjon som han ønsket de skulle ha. Hauge svarte så godt for seg at Statspolitiet henla saken uten tiltak.[36]

Milorgs første aksjon

[rediger | rediger kilde]

Milorg var ikke en sabotasjeorganisasjon i stort format fra starten av, noe som var en klar føring fra rådet. I april 1943 fikk Hauge og Kai Holst Rådet med på en dristig, men ikke særlig effektiv aksjon mot registerkortarkivet til Oslo kommunes arbeidskontor i Pilestredet 31. Milorgs sentralledelse så på arbeidsmobiliseringen som en stor fare. Holst hadde fått forespørsel fra «Osvald» (Asbjørn Sunde) om han kunne være til hjelp angående arbeidsmobiliseringen. Hauge godkjente at Holst fikk lov til å få Sunde til å legge en plan for en mulig aksjon som han så kunne legge frem for Rådet. Hauge hadde med Sunde i mars 1943 slik at han kunne forsikre seg at Sunde var den rette personen til aksjonen. Sunde hadde ingen anelse om hvem han møtte.[37]

Hauge fremla planen for Rådet noen dager senere og Rådet ga godkjenning for aksjonen. Vedtaket avsluttet passivitetslinjen til Rådet, etablert ett år tidligere. Hauge så på aksjonen som et steg i riktig retning for Milorg.[37]

Hauge satt i en av sine dekkleiligheter og ventet på rapport fra «Kaka» (Holst) på aksjonsdagen 20. april 1943 (dagen Hitler ble 54). «Kakas» to timer sene ankomst tilsa at det ikke hadde gått som det skulle, men isolert sett var den vellykket. Kontoret i Pilestredet 31 ble helt ødelagt.[37]

Til Sverige

[rediger | rediger kilde]

Hauge foretok sin første utenlandsreise i mai 1943 sammen med Wladimir Hansson til Sverige for å møte Forsvarets Overkommandos representanter. Den første runden med møter foregikk 7.-9. mai i Köpmannebro i Dalsland. Etter en kort tur til Oslo for å informere Rådet reiste han tilbake et par uker senere, denne gang til Stockholm.[38]

Han var Milorgs representant i hjemmefrontens ledelse fra høsten 1944, og beordret flere likvidasjoner av nazister.[39] Jens Chr. Hauge var sentral i arbeidet med å bilegge motsetningene mellom de sivile og de militære delene av motstandsarbeidet, og fikk gjennomført linjen at den væpnede motstanden skulle innordnes regjeringen i London og Forsvarets Overkommando. Under krigen startet Hauge prosessen med å få forsvaret under sivil kontroll, et arbeid han fortsatte med etter krigen mens han var forsvarsminister. Denne prosessen møtte til dels sterk motstand.

Forsvarsminister

[rediger | rediger kilde]

Hauge var den eneste av de sentrale hjemmefrontlederne uten politisk bakgrunn fra før krigen, og begynte sin politiske karriere i 1945, takket være sin motstandslederstatus.[trenger referanse] Etter å ha arbeidet noen få uker som direktør i Erstatningsdirektoratet, var planen at Hauge skulle være sekretær for hjemmefrontlederen Paal Berg som først fikk i oppdrag å danne en samlingsregjering. Da denne ga opp, arvet Einar Gerhardsen ham som sekretær i sin første regjering fra juni 1945.

I 1945 var det ingen som visste helt sikkert hvilket parti Hauge sympatiserte med, og han ble derfor tilbudt førsteplassen på Oslo Venstres stortingsliste samme høst av prisdirektør Wilhelm Thagaard. Hauge takket nei, og valgte i stedet å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Til å begynne med var det flere sentrale arbeiderpartiledere som så med forakt på den såkalte «14-dagerssosialisten», blant annet LO-leder Konrad Nordahl og redaktør i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl.

Etter stortingsvalget ble Hauge – 30 år gammel – utnevnt til forsvarsminister i Einar Gerhardsens andre regjering og Oscar Torps regjering fra 5. november 1945 til 6. januar 1952. Under hans tid som forsvarsminister for Norge i etterkrigsårene satte han igang en rekke endringer i forsvaret, både den synlige og den hemmelige delen. Stalins maktovertakelser i Tsjekkoslovakia og pakt-tilbud til Finland skremte den norske regjeringen, som tok sine videre steg for å sikre hjemlandet. Deriblant ble den såkalte Stay Behind-organisasjonen opprettet av Hauge. I tillegg satte han igang en styrking av «radiokontroll-tjenesten» samt utenlands informasjonstjenester via Handelsflåten og andre metoder. Flyrekognosering og agenter ble også satt inn for å skaffe etterretning om situasjonen på Svalbard.

Hauge la vekt på at Forsvaret skulle være under styring av politiske myndigheter, noe som bragte ham i konflikt med de norske generalene; etter tur gikk Otto Ruge, Halvor Hansson og Olaf Helset av, mens Hauge ble sittende med Gerhardsens fulle tillit.[trenger referanse]

Ved Stortingsproposisjon nr. 1 (1945–46) (Forsvarsbudsjettet) ble Forsvarets forskningsinstitutt foreslått opprettet av Hauge våren 1946 for å ta over kunnskapen fra Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU) som ble opprettet i 1942.

Hauge fikk også planene om en atomreaktor i Norge behandlet i Stortinget på rekordtid etter å ha blitt overbevist av Gunnar Randers og Odd Dahl om viktigheten av et slikt program. Forskningsreaktoren JEEP ble deretter konstruert på Kjeller i fellesskap med Nederland.

Under sin periode som forsvarsminister var han med på å forberede Norges tilslutning til NATO i 1949.

Etter Gerhardsens overraskende avgang i november 1951 og en kort periode i Oscar Torps regjering, fulgte Hauge med over til Arbeiderpartiets partikontor på Youngstorget, der han gikk inn i en nyopprettet stilling. Her dannet han sammen med Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie et ideologisk-organisatorisk maktsentrum som befestet grunnprinsippene som har styrt utviklingen i mye av etterkrigstiden. En aktiv industripolitikk, korporativt samvirke, demokrati og en vestlig orientering (USA).

Advokat og justisminister

[rediger | rediger kilde]

Hauge gikk videre som privatpraktiserende høyesterettsadvokat fra 1954, men fortsatte å ha sitt kontor på Youngstorget, i kontorfellesskap med Arbeiderpartiet. Han ble utnevnt til justisminister i Einar Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955 mot sin egen vilje. Hauge ville helst fortsette advokatpraksisen sin og mente det ikke passet så godt for ham å gå inn i regjeringen. Da Gerhardsen påpekte at ingen hadde spurt ham om det passet heller, skjønte Hauge at han ikke hadde noe annet valg enn å gjøre sin venn en tjeneste. Han gikk overraskende ut av regjeringen 1. november 1955, da han ikke fikk medhold i Stortinget i at embets- og tjenestemenn som var suspendert som følge av landssvik, men som ikke var medlem av Nasjonal Samling etter 24. november 1944, hadde krav på lønn i suspensjonstiden. Hauge mente man burde bøye seg for Høyesteretts tolkning, men stortingsflertallet mente at foreldelsen ga grunnlag for at man ikke trengte å betale ut lønn til embets- og tjenestemennene.

I 1958 var Jens Christian Hauge involvert i salg av norskprodusert tungtvann, tidligere eksportert til Storbritannia. Israel fikk kjøpe tungtvannet, mot at det ikke skulle brukes til militære formål, og at Norge hadde rett til å inspisere at så ikke skjedde. Etter oppslag i britiske og amerikanske medier i 1960 om utvikling av en israelsk atombombe, ble Hauge av den norske stat sendt til Israel for å inspisere bruken av tungtvannet. I sin rapport til det norske utenriksdepartementet skrev Hauge at tungtvannet hverken var brukt, eller planlagt brukt, for produksjon av atomvåpen.[40] Forfatteren og journalisten Odd Karsten Tveit omtaler det som en løgn fra Hauge.[41]

Styreverv

[rediger | rediger kilde]

Gjennom sitt politiske virke og sin advokatvirksomhet hadde Hauge diverse styreverv. Her kan nevnes:

Annen aktivitet

[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I 1995 ble han tildelt Norges høyeste sivile utmerkelse, Medaljen for borgerdåd i gull.

Hauge ble bisatt fra Ris kirke i Oslo 7. november 2006. Regjeringen besluttet at hans gravferd skulle foregå på statens bekostning.[42][43]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Jens_Chr_Hauge, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk krigsleksikon 1940–45[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12480510g[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Njølstad, s. 17
  6. ^ [1] Jens Christian Hauge er død - Aftenposten 30. oktober 2006
  7. ^ «Norske kvinner under andre verdenskrig kommer frem i lyset». www.aftenposten.no. 8. mars 2021. Besøkt 2. oktober 2023. «Hvem: Liv Elisabeth Grannes (gift Hauge) (1918–2004). Fra Mosjøen i Vefsn kommune i Nordland. | Hva: Var britisk SOE-agent (Special Operations Executive) under krigen. Hjalp til med smugling av britiske våpen til Nord-Norge. Grannes ble i 1946 dekorert med George-medaljen, for sitt arbeid i hjemmefronten. Hun virket i distriktet rundt Mosjøen og senere i London, hvor hun arbeidet i Forsvarets overkommando, de hemmelige tjenestene.» 
  8. ^ a b c Njølstad, s. 25
  9. ^ Njølstad, s. 27
  10. ^ Njølstad, s. 53
  11. ^ «Upprop». Norsk Tidend. 5. mai 1936. 
  12. ^ a b Njølstad, s. 18
  13. ^ Njølstad, s. 19–21
  14. ^ Njølstad, s. 36–49
  15. ^ Njølstad, s. 22–24
  16. ^ Njølstad, s. 77–78
  17. ^ Njølstad, s. 79–83
  18. ^ Njølstad, s. 83
  19. ^ a b Njølstad, s. 84
  20. ^ Njølstad, s. 21
  21. ^ Njølstad, s. 87
  22. ^ a b Njølstad, s. 89–95
  23. ^ a b Njølstad, s. 95
  24. ^ Njølstad, s. 101
  25. ^ Njølstad, s. 113
  26. ^ Njølstad, s. 111
  27. ^ Njølstad, s. 112–116
  28. ^ Njølstad, s. 116–119
  29. ^ Njølstad, s. 119
  30. ^ Njølstad, s. 120
  31. ^ Njølstad, s. 122
  32. ^ Njølstad, s. 123–124
  33. ^ Njølstad, s. 126–127
  34. ^ Njølstad, s. 127
  35. ^ Njølstad, s. 129
  36. ^ a b c d e Njølstad, s. 132–135
  37. ^ a b c Njølstad, s. 142–145
  38. ^ Njølstad, s. 145–148
  39. ^ «Maktbruk for sin tid». bt.no. 16. oktober 2008. Besøkt 22. april 2012. 
  40. ^ Finn Erhard Johannessen (12. juni 2017). «Norsk eksport av tungtvann». Norgeshistorie. Besøkt 29. august 2023. «Avtalen som ble inngått mellom Noratom og det israelske atomenergibyrået, ble derfor forsynt med et avsnitt om at tungtvannet bare skulle brukes til sivile formål, og at Norge skulle ha rett til å kontrollere dette.» 
  41. ^ Nils Anker (25. august 2023). «Sannhetenes øyeblikk». Dagens Næringsliv. Besøkt 29. august 2023. «Helt fra da Norge, ad omveier, solgte 20 tonn tungtvann til Israel i 1959 – og den fallerte motstandshelten Jens Chr. Hauge løy om sine funn ved en etterfølgende inspeksjon hos det som da ble en atommakt – til Oslo-avtalens mange feller.» 
  42. ^ Jens Christian Hauge er død - Aftenposten 30. oktober 2006.
  43. ^ «Pressemelding: Hauge bisettes 7. november». Statsministerens kontor. 1. november 2006. Besøkt 22. april 2012. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Norsk Krigsleksikon: Hauge, Jens Christian
  • Njølstad, Olav (2008). Jens Chr. Hauge: Fullt og helt. Oslo: H. Aschehaug & Co. (W. Nygaard). ISBN 9788203229886. 
  • Jens Chr. Hauge: Frigjøringen - Gyldendal 1970, 4. opplag 1994
  • Einar Gerhardsen: I medgang og motgang – erindringer 1955–65, Oslo 1972
  • Svein Andreassen /Bernt Bull: Jens Chr. Hauge. 25 år etter. Dialog mellom to generasjoner - Arbeiderbladet 8. mai 1970/«Krigsinvaliden - Nr. 2-1970. s. 219-231.
  • Jens Chr. Hauge: Mennesker, Oslo 1989
  • Ask, Alf Ole og Bjørn Westlie: Maktens ansikt: et portrett av Jens Chr. Hauge, Oslo 1991

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jens_Christian_Hauge&oldid=24548004»