Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden, tidligere kalt «Stay Behind» med kodenavn ROC og senere kalt «Okkupasjonsberedskap» er betegnelser på det arbeide som det norske Forsvaret organiserte i etterkrigstiden fra 1948, med umiddelbar målsetting å kunne gjennomføre evakuering, sabotasje og etterretning på norsk jord under en eventuell okkupasjon. Dette var en tid da den kalde krigen var kommet i gang og frykten for Stalins kommunistiske Sovjetunionen var påtakelig. Virksomheten skulle baseres på erfaringer som var gjort under annen verdenskrig.

Virksomheten ble organisert i såkalte nett med oppgaver innenfor etterretning, evakuering av nøkkelpersoner og sabotasje. Nettene fikk senere en felles oppbygging og betegnelsen «Stay Behind».

Femmannsgruppen[rediger | rediger kilde]

Forløperne til Stay Behind-systemet var private etterretningsgrupper som drev politisk overvåkning og forberedte motstand mot eventuelle sovjetiske okkupanter. Enkelte av disse gruppene samarbeidet med myndighetene.

Femmannsgruppen som ble dannet i 1947 av sentrale personer i næringslivet med erfaring fra motstandsarbeidet under krigen var en av disse gruppene. Gruppen etablerte 20 distrikter og opererte et etterretnings- og sambandsapparat i form av et radionettverk som skulle tre ikraft etter en okkupasjon – operasjon Saturn, og et bedriftsvern – operasjon Jupiter. Gruppen startet også systematisk registrering av kommunister og -sympatisører.

Våren 1948 ble Femmannsgruppen underlagt Forsvarets etterretningstjeneste.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Ingeniør og motstandsmann Per Røed.[1]
  • Innehaver av Fortuna mekaniske Verksted, Jens Olav Lien (Oslo 1907-)
  • Adm. dir. i Frydenlunds Bryggeri, Theodor Frantz Waldemar Stoud Platou (1892-1969), hvis far, Waldemar Stoud Platou, var med på etableringen av Norsk Spisevognselskap i 1918
  • Overrettsakfører og Milorg-mann Carsten Lütken[2]
  • Teknisk direktør i Alcan International, Axel Taranger (1898-1967)
  • Generaldirektør i Norsk Philips, Rolf Fredrik Riise (1900-)

Stay Behind[rediger | rediger kilde]

Arbeidet med det offisielle Stay Behind-systemet ble initiert av forsvarsminister Jens Chr. Hauge i 1948. Grunnlaget for oppbyggingen av organisasjonen var det arbeid som var igangsatt av Femmannsgruppen i samarbeid med Etterretningstjenesten. I 1950 var organisasjon operativ under ledelse av Jens Henrik Nordlie, og bestod av tre deler:

  • Rocambole (ROC) som bestod av små grupper med hemmelige lagre av våpen og annet utstyr. Disse gruppene skulle drive sabotasje mot mål på okkupert område og sikre fasiliteter som fortsatt var under norsk kontroll.
  • Lindus som var et nettverk av etterretningsagenter, inkludert en gruppe som skulle ta seg av evakuering av visse typer norsk og alliert personell hvis landet ble angrepet.
  • Blue Mix var et nettverk som skulle berge allierte soldater som havnet bak fiendens linjer, f.eks. flyvere som måtte nødlande eller hoppe ut i fallskjerm.

Fra 1950 ble finansieringen av systemet delt mellom USA, Storbritannia og Norge, dette fortsatte frem til slutten av 1960-tallet da den utenlandske støtten falt bort og okkupasjonsberedskapen ble videreført med norske midler. Norske myndigheter la vekt på at Stay Behind-apparatet skulle være under nasjonal kontroll.

Operasjon Gladio[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Gladio

De norske «Stay Behind»-gruppene var del av et større hele. I ettertid er det særlig to begreper som er blitt stående som samlebegrep for disse hemmelige enhetene: Stay Behind eller – mer utbredt – Operasjon Gladio (etter den italienske varianten, som var den første som ble kjent i offentligheten). Slike grupper ble opprettet cirka 1948 eller senere i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn Absalon), Frankrike, Hellas, Italia (Organizzazione Gladio), Luxembourg, Nederland (I&O), Portugal (Aginter), Spania, Tyrkia (Counter-Guerrilla) og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV).

Den delen av de norske virksomheten som dreide seg om sabotasje ble besluttet nedlagt i 1983. I løpet av de nærmeste årene ble alle lagre med våpen og utstyr, som var spredt rundt i Norge, trukket inn.[trenger referanse]

Til den faste staben i «Stay Behind» ble det først rekruttert folk med erfaring fra andre verdenskrig. Etter hvert rekrutterte man erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger. Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til «Okkupasjonsberedskap». Til den landsomfattende del av beredskapsorganisasjonen har man rekruttert nordmenn med varierende bakgrunn.

Omfanget av, enkeltpersoners tilknytning til og i lang tid også selve eksistensen av «Stay Behind-gruppene» var hemmelig.

Fra 1971 ble utdanningen av feltpersonellet i stor grad knyttet til et eget utdannings- og øvingssenter hvor det har vært gjennomført en etterretningsmessig utdanning med utgangspunkt i en tenkt okkupasjonssituasjon. «Stay Behind» og senere «Okkupasjonsberedskap» har alltid vært underlagt Forsvarets etterretningstjeneste. Sjefen for Okkupasjonsberedskaporganisasjonen har rapportert om virksomheten til Sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste (SJE). SJE har igjen rapportert videre til Forsvarssjefen og Forsvarsministeren.

Hemmeligholdelsen av «Stay Behind»-gruppene ble vanskeliggjort i Norge i 1978, ettersom våpenlageret hos Hans Otto Meyer da ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning.

Eksistensen av slike grupper ellers i Europa forble hemmelig frem til 1990, da organisasjonen med kodenavnet Gladio ble avdekket i Italia. Den italienske regjering ble utsatt for skarp kritikk, og lovet å avvikle denne «hemmelige hær». Italias regjering hevdet til sitt forsvar at slike «hemmelige hærer» fantes eller hadde eksistert i alle andre vesteuropeiske land, og dermed tok det ikke lang tid før det ene etter den andre av andre lands grupper ble avslørt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]