Torbjørn Gützler Gulbrandsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Torbjørn Gützler Gulbrandsen
Født26. april 1918
Død4. juni 1980 (62 år)
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Norge
Medlem av Kompani Linge
Utmerkelser Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje, 1939–1945 Star, Defence Medal

Torbjørn Gützler Gulbrandsen (født 26. april 1918 i Drammen, død 4. juni 1980 i Horten) var en norsk offiser og motstandsmann. Gulbrandsen tjenestegjorde i Kompani Linge. Under et oppdrag i det okkuperte Norge i 1942 ble Gulbrandsen tatt av Gestapo, og i avhør ga han mye informasjon til tyskerne, som de brukte til å ødelegge deler av Milorgs nettverk på Østlandet. Etter andre verdenskrig var Gulbrandsen offiser i forsvaret, til sist med kommandørs grad, og tjenestegjorde ved Forsvarets Overkommando.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Torbjørn Gützler Gulbrandsen ble født 26. april 1918 i Drammen,[1] sønn av Sigurd Gulbrandsen og Marie Thorbjørnsen. Han tok eksamen artium i 1937, Befalsskolen for Kystartilleriet i 1938, og Statens gymnastikkskole i 1940.[2] I desember 1940 forlot Gulbrandsen Drammen, dro til Bergen, og kom seg i april 1941 med en skøyte til Shetland.[3] I Storbritannia ble Gulbrandsen innrullert i Kompani Linge. Der var han instruktør og hadde også lederfunksjoner.[4] Han var også kjent som Store-Tor.[5]

Gulbrandsen tok, som agent for Special Operations Executive (SOE), del i operasjonen «Anchor» og kom til Vestlandet 22. februar 1942, TelavågSotra.[6] Han skulle organisere og instruere grupper uavhengig av Milorg. Dette lot seg ikke gjøre, og han kom etter en stund i kontakt med Milorg. Han ble brukt som instruktør for Milorgfolk, og man var svært fornøyd med ham. Han fikk etterhvert et stort kontaktnett over store deler av Østlandet.[7]

I følge historikeren Tore Pryser synes Gulbrandsen å ha tatt stor risiko etter ankomsten til det okkuperte Norge, han oppsøkte både sin forlovede i Bergen, og reiste sammen med henne til sine foreldre i Drammen. I tillegg skrev han ned navn på kontakter i en notisbok, noe han hevdet var trygt, da han brukte kode.[6] I april 1942 sendte Gulbrandsen, via en kodet melding i Aftenposten, beskjed til norske agenter i Storbritannia at de skulle komme til Telavåg, hvor han skulle møte de. Gulbrandsen kom ikke, det gjorde imidlertid Gestapo i et raid den 26. april, noe som resulterte i det som senere ble kjent som tragedien i Telavåg. Hva som førte til tragedien er ikke fullstendig avklart, men Pryser finner det påfallende at Gulbrandsen ikke stilte for å møte de norske agentene som kom fra Storbritannia i Telavåg, slik det var avtalt.[8]

Arrestasjon og samarbeid med Gestapo[rediger | rediger kilde]

Gulbrandsen ble tatt av Gestapo den 3. mai, hos sine foreldre i Drammen. I følge øyenvitner var det skuddveksling, Gulbrandsen ble truffet og ble lagt inn på Drammen sykehus. Etter sykehus ble Gulbrandsen overført til Møllergata 19, datidens hovedpolitistasjon i Oslo.[9] Han inngikk en avtale med Siegfried Wolfgang Fehmer, og begynte å samarbeide med Sipo. Ifølge Fehmer var han «den første som ga en utførlig forklaring om hvorledes agentene i U.K ble utdannet [...] GULBRANDSEN oppga riktig navn på agentene, dekknavn, hjemsted og signalement. Han la 100% godviljen til for å hjelpe Sipo og viste seg å ha en fantastisk hukommelse» [5] Gestapo satte ut et rykte om at Gulbrandsen var død, det førte i følge Pryser til at motstandsmennene han hadde hatt kontakt med ble beroliget. Etter tre måneder slo Gestapo til, med arrestasjoner i Drammen, Horten, Kongsberg, Notodden og Oslo. Over femti motstandsfolk ble arrestert, fire av de døde senere i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Milorglederen Knut Møyen holdt på å bli tatt, men unnslapp og flyktet til Storbritannia. Møyen var skeptisk til Gulbrandsen og skrev i en rapport etter å ha kommet til Storbritannia følgende om hva han oppfattet som manglende sikkerhet ved Gulbrandsens opphold i hjembyen Drammen: «galskap å la en mann som politiet var på jakt etter oppholde seg i en by, hvor han med all sannsynlighet, vil bli gjenkjent».[10]

Gulbrandsen kom seg tilbake til Storbritannia høsten 1942, i de første forhørene med britene påsto Gulbrandsen at han ved å lure tyskerne hadde klart å unnslippe sine fangevoktere, for deretter å flykte over grensen til det nøytrale Sverige. Han påsto også at han hadde klart å ødelegge det meste av informasjon om kontakter, og til tross for betydelig tysk press, hadde oppgitt få fakta om andre motstandsfolk. Mens ledelsen i SOE godtok Gulbrandsens versjon, var den britiske sikkerhetstjenesten MI5 skeptisk. Britene fikk etterhvert mer informasjon fra Ernst Kirkeby Jacobsen, en annen SOE-agent, som også ble tatt av tyskerne, samarbeidet, klarte å flykte til Sverige, og deretter ble sendt til Storbritannia. Kirkeby Jacobsen kunne fortelle at den tyske Gestapo-offiseren Fehmer sa at Gulbrandsen arbeidet for Gestapo, og at flukten var arrangert.[11]

I januar 1943 innkalte britene Gulbrandsen til et nytt forhør, de stilte med to mann fra MI5, og den norske offiseren og kjemiprofessoren Leif Tronstad. Under forhøret får Gulbrandsen forklart at britene har informasjon som viser at hans første forklaring var falsk, og han blir bedt om å forklare seg sannferdig. Gulbrandsen sa da at han hadde blitt brutt ned psykisk av tysk press, særlig trusler mot familien. Han hadde derfor gått med på å samarbeide med tyskerne, mot at foreldrene og forloveden ikke skulle bli stilt for en tysk domstol, noe som kunne ha gitt de dødsstraff. Fra Storbritannia skulle han sende meldinger i kode til tyskerne, via brev til familie og venner i Norge. Til tross for det som hadde skjedd fikk Gulbrandsen en mild behandling av SOE og fikk fortsette som instruktør i Storbritannia resten av krigen. Etter krigen var over ble Fehmer forhørt om Gulbrandsen, han bekreftet i store trekk britenes historie, og i følge han ble Gulbrandsen ikke torturert, men samarbeidet. I følge Fehmer hadde Gestapo fått rundt 100 navn av Gulbrandsen, blant de 20–30 i Norge.[12]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Politiinspektør Asbjørn Bryhn undersøkte Gulbrandsens sak i 1946, i forbindelse med etterforskning for landssvik, og sendte da et brev med ønske om opplysninger til britenes sikkerhetstjeneste MI5. Bryhn skrev blant annet følgende til Captain Sichel i MI5: «Han ble forhørt av Fehmer, ga ifølge vår informasjon her villig all kunnskap om hans hemmelige arbeid til Fehmer og Fink, som har gitt oss alle detaljer, og til sist uten noe press aksepterte han å dra til England som tysk agent.» Britene var uvillig til å oversende rapporten fra forhøret i 1943, og den ble først sendt til det norske forsvarets overkommando, på betingelse at den ikke ble brukt som bevismateriale i en rettssak mot Gulbrandsen. Det ble aldri reist noen landssviksak mot Gulbrandsen, noe historikeren Tore Pryser finner påfallende, da flere andre nordmenn som ble presset til å samarbeide med tyskerne på tilsvarende vis, fikk harde straffer etter andre verdenskrig. Pryser tror at hensynet til det norske forsvarets prestisje førte til at det ikke ble noen sak mot Gulbrandsen.[13][5]

Gulbrandsen ble gift i 1946 med Målfrid (f. Hagen i 1915).[2] Han hadde en lang utdannelse og karrière i det norske forsvaret etter andre verdenskrig. Han gjennomførte Long Gunnery Staff Course England 1947-1948, Ordnance officer Course, Aberdeen, USA 1952-1953, Forsvarets Høyskole 1964. Karrièren startet som sjef for Skole- og øvelsesavdelingen Oscarsborg 1946. Videre var han hovedlærer Kystartilleriets skyteskole 1948, sjef 1952, nestkommanderende Oslofjord festning 1958, kommandant Harstad festning 1960, sjef Harstad Sjøforsvarsdistrikt 1962, nestkommanderende Sjøforsvarskommando Østlandet 1967, sjef Sjøforsvarets kommando Trøndelag siden 1972. Formann i Festningsartillerioffiserenes forening 1951, medlem av Forsvarets artillerinemnd 1952-1958.[2] Gulbrandsens siste tjenestested var Forsvarets Overkommando, hvor han var til sin død i 1980.[14]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Gulbrandsen ble hedret med Deltagermedaljen med rosett, Haakon VIIs 70-årsmedalje, Storbritannias 1939–1945 Star og Defence Medal.

Utmerkelser
Deltagermedaljen med rosett stripe.svg
Deltagermedaljen med rosett
Haakon VIIs 70-årsmedalje stripe.svg
Haakon VIIs 70-årsmedalje
39-45 Star BAR.svg
1939–1945 Star

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fødselsregister for Bragernes 1918 på Digitalarkivet
  2. ^ a b c Hvem er Hvem? 1973, s. 194
  3. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Oslo: Spartacus. s. 130. ISBN 9788243005075. 
  4. ^ Aftenposten morgen - Dagens navn. 60 år (26.4.1978, s.10)
  5. ^ a b c Moland, Arnfinn: Gunnar Sønsteby 24 kapitler i Kjakans liv, Orion, 2004, s. 78 - 80
  6. ^ a b Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 131. 
  7. ^ Hauge, Jens Chr.: rapport om mitt arbeide under okkupasjonen, Gyldendahl Forlag, Oslo, 1995, s. 15 - 16
  8. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 132–135. 
  9. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 135–136. 
  10. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 136–137. 
  11. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 140–142. 
  12. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 145–148. 
  13. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 149–153. 
  14. ^ Pryser, Tore (2010). Svik og gråsoner. Spartacus Forlag. s. 154–155. 

Kilder[rediger | rediger kilde]