Advokat med møterett for Høyesterett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Høyesterettsadvokat)
Hopp til navigering Hopp til søk

Advokat med møterett for Høyesterett er en benevnelse som brukes for å beskrive advokater som har fått tillatelse til å føre saker for Norges Høyesterett.

For at en advokat skal få tillatelse til å føre saker for Høyesterett må advokaten bestå en prøve som består i føre to muntlige saker for Høyesterett.[1]

Denne ordningen finnes for å forsikre Høyesterett om at prosessfullmektigene er kompetente, siden Høyesterett behandler prinsipielt viktige saker, hvor avgjørelsene vil kunne få betydning langt utover den konkrete saken.

De som ikke har slik møterett, kan etter særskilt søknad likevel få tillatelse til å møte som prosessfullmektig for Høyesterett.

De som har fått slik møterett benevner ofte seg selv som «advokat med møterett for Høyesterett», eller «advokat (H)».

Av Norges ca. 7000 advokater er det ca. 500 som har møterett (omtrent 7 prosent).[trenger referanse]

Høyesterettsadvokat[rediger | rediger kilde]

Frem til 1978 kunne en advokat som hadde møterett for Høyesterett kalle seg høyesterettsadvokat (forkortet h.r.advokat).[2]

Frem til en lovendring i 1857 var det kun advokater som ble tilkalt av regjeringen som kunne føre en prøvesak for Høyesterett.[3] Frem til de siste årene av 1800-tallet fantes det ganske få høyesterettsadvokater. F.eks. ble det mellom opprettelsen av Norges Høyesterett i 1815 og 1850 kun utnevnt 25 høyesterettsadvokater; ved utgangen av 1800-tallet hadde det totale antallet høyesterettsadvokater i hele århundret passert 200, hvorav over halvparten hadde bestått prøven («advokaturen») i løpet av 1880- og 1890-årene.[4]

I 1985 ba Den norske advokatforenings representantskap sine medlemmer om ikke å bruke tittelen høyesterettsadvokat.[5]

Kvinnelige høyesterettsadvokater[rediger | rediger kilde]

Den første kvinnen som ble høyesterettsadvokat var Elise Sem i 1912[6]:11, den andre var Sigrid Stray i 1929 og den tredje var Signe Marie Stray Ryssdal i 1960[7].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Domstolloven § 221
  2. ^ Før lovendringen i 1978 sa domstolloven § 220 første ledd at den som hadde tillatelse til å være advokat ved Høyesterett kunne «kalle seg høyesterettsadvokat». Forarbeider til lovendringen (lov 31. mars 1978 nr. 8 om endringer i rettergangslovgivningen (endring i advokatlovgivningen m.m.): stortinget.no
  3. ^ Steinar Tjomsland (2002). ««Til prøve»». Rettsteori og rettsliv. Festskrift til Carsten Smith: 882. 
  4. ^ Guthorm Hallager: Norges høiesteret 1815–1915, bind 2 (1864–1915)[hvor?], Christiania, Aschehoug, 1916
  5. ^ Steinar Tjomsland (2002). ««Til prøve»». Rettsteori og rettsliv. Festskrift til Carsten Smith: 884. 
  6. ^ Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462. 
  7. ^ Halvorsen, Marit (28. september 2014). «Signe Marie Stray Ryssdal». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 8. august 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]