Thorvald Stoltenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Thorvald Stoltenberg
Thorvald Stoltenberg.jpg
Thorvald Stoltenberg taler på Litteraturhuset i Oslo.
Født8. juli 1931
Oslo
Død13. juli 2018 (87 år)
Oslo
Ektefelle Karin Stoltenberg (19572012)
Partner(e) Anja Breien (20142018)
Far Emil Stoltenberg
Barn Camilla Stoltenberg, Jens Stoltenberg, Nini Stoltenberg
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, jurist
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Booth-prisen (2001), Torstein Dales minnepris (1991), Årets Peer Gynt (1990), Trestjerneordenen
Norges utenriksminister
1990–1993
RegjeringBrundtland III
ForgjengerKjell Magne Bondevik
EtterfølgerJohan Jørgen Holst
1987–1989
RegjeringBrundtland II
ForgjengerKnut Frydenlund
EtterfølgerKjell Magne Bondevik
Norges forsvarsminister
1979–1981
RegjeringNordli
Brundtland I
ForgjengerRolf Hansen
EtterfølgerAnders C. Sjaastad
Booth-prisen
2001
ForgjengerBaste Fanebust
EtterfølgerOle Fyrand

Thorvald Stoltenberg (født 8. juli 1931 i Oslo, død 13. juli 2018 samme sted[1]) var en norsk diplomat, jurist, organisasjonsarbeider og politiker for Arbeiderpartiet (Ap). Han var utenriksminister i to perioder og forsvarsminister i én periode. Etter den politiske karrieren var han blant annet president i Norges Røde Kors.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Stoltenberg som russepresident i 1950. Arnulf Øverland i slåbrok til høyre.

Stoltenberg var russepresident i Oslo i 1950 og formann i Norsk Studentunion i 1958.

Stoltenberg tok utdanning i Østerrike, Sveits, USA og Finland og tok juristeksamen i 1957. Han begynte i Utenriksdepartementet i 1958. Stoltenberg tjenestegjorde som visekonsul i San Francisco fra 1959 til 1961 og som ambassadesekretær i Beograd fra 1961 til 1964. Han arbeidet i utenriksministerens sekretariat fra 1965 til 1970 og var ambassaderåd i Lagos i 1970. Han var internasjonal sekretær i LO fra 1970 til 1973 og fra 1981 til 1983.

Han var statssekretær i flere Ap-regjeringer på 1970-tallet. Stoltenberg var forsvarsminister fra 1979 til 1981 og utenriksminister fra 1987 til 1989 og fra 1990 til 1993. Som utenriksminister tok Stoltenberg i 1992 initiativ til Barentssamarbeidet.[2][3]

I 1990 var han kortvarig FNs høykommissær for flyktninger. Han var FNs fredsmeglerBalkan fra 1993 til 1996. Han var Norges ambassadør til Danmark fra 1996 til 1999, og han satt som president i Norges Røde Kors fra 1999 til 3. oktober 2008. Han er den eneste som har sittet i tre perioder.

Thorvald Stoltenberg ledet i 2009 og 2010 Stoltenberg-utvalget, som var nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen for å vurdere tiltak for å bedre rusomsorgen for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige i Norge. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling, et tiltak Stoltenberg støttet.[4]

Stoltenberg ble i 2011 med i en internasjonal kommisjon, Global Commission on Drug Policy, som består blant annet av tidligere statsledere fra Latin-Amerika og Europa. Kommisjonen ønsker gjennom FN å fremme en ny narkotikapolitikk som i mindre grad er basert på straff, og at det som i dag er ulovlige rusmidler, skal tillates med en regulert tilgang.[5][6]

Stoltenberg var representant i Oslo bystyre 1983–1987 og 2015–2017. I førstnevnte periode var han også varaordfører fra 1985 til 1987.

Stoltenberg døde i sitt hjem 13. juli 2018, etter kort tids sykeleie.[7][8]

Familie[rediger | rediger kilde]

Thorvald Stoltenberg er sønn av Theodor Emil Stoltenberg og Ingeborg Antonie Andresen, som var søster til operasangeren Ivar F. Andresen og Thorvalds onkel.

Thorvald Stoltenberg og hans kone Karin Stoltenberg (1931–2012) fikk tre barn: Camilla Stoltenberg (1958–), Jens Stoltenberg (1959–) og Nini Stoltenberg (1963–2014).

Mot slutten av livet var Stoltenberg kjæreste med filmregissøren Anja Breien.[9]

Han var svoger til sin etterfølger Johan Jørgen Holst, ettersom Karin Stoltenberg var søster av Holsts kone Marianne Heiberg.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Stoltenberg sammen med Odvar Nordli i 2011.

Stoltenberg ble i 1989 tildelt Snill Gutt-statuetten, og han ble årets Peer Gynt i 1990. I 2003 mottok han Admiral Carl Hammerichs minnelegat for sin innsats for dansk-norsk samarbeid.[trenger referanse] I 2004 ble han utnevnt til 2. klasse, storfølgesvenn, sølv, av den sørafrikanske ordenen O. R. Tambos følgesvenner «for usedvanlig bidrag til idealene om et demokratisk, rettferdig ikke-rasistisk Sør-Afrika og for å ha fremmet internasjonal solidaritet mot undertrykkelse og kolonialisme».[10] Han mottok også den litauiske Medaljen for 13. januar.[11] Stoltenberg ble tildelt Torstein Dales minnepris (1991) og var æresmedlem av Norges Røde Kors.

Etter sin død fikk Stoltenberg oppkalt en gate etter seg i Makedonias hovedstad Skopje. Gateskiltet ble avduket av Stoltenbergs sønn Jens 6. september 2018.[12]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Thorvald Stoltenberg er død». Dagbladet.no (norsk). 13. juli 2018. Besøkt 13. juli 2018. 
  2. ^ «Barentssamarbeid» Arkivert 8. mai 2015 hos Wayback Machine., Finnmark fylkeskommune. Sitat: «Norges utenriksminister i 1992, Thorvald Stoltenberg tok initiativet til dette samarbeidet, som ble formelt etablert ved Kirkeneserklæringen i januar 1993.» Lest 16. februar 2015.
  3. ^ «Barentssamarbeidet», Utenriksdepartementet, 10. april 2006. Lest 16. februar 2015.
  4. ^ VG: «Utvalg vil gi heroin til tunge misbrukere»
  5. ^ AFP: «Ex world leaders, Branson launch drugs campaign»
  6. ^ «Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan vil legalisere narkotika». VG. 2. juni 2011. 
  7. ^ Harald Stolt-Nielsen, Henning Carr Ekroll (13. juli 2018). «Thorvald Stoltenberg er død». Aftenposten. Besøkt 13. juli 2018. 
  8. ^ Lars-Christian Andersen Lofstad (13. juli 2018). «Thorvald Stoltenberg er død: Personlige tap, enorm karriere og kamp for kjærligheten. Slik var Thorvald Stoltenbergs liv». Dagbladet. Besøkt 17. juli 2018. 
  9. ^ «Thorvald Stoltenberg – gammel, men ingen gubbe». Dagsavisen. 31. mars 2017. Besøkt 13. juli 2018. 
  10. ^ «Thorvald Stoltenberg (1931– )» Arkivert 12. november 2014 hos Wayback Machine., Sør-Afrikas presidentkontor.
  11. ^ «Apdovanotų asmenų duomenų bazė», database over tildelinger, Litauens presidentembete.
  12. ^ Aftenposten, 8. september 2018, side 16.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]