Vinland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et frimerke fra 1992, var en islandsk-norsk-færøysk fellesutgivelse som markerte ca. 1000 års-jubileet for Vinlandsferden og 500-årsjubileet for Christofer Columbus.

Vinland er det navnet Leiv Eiriksson ga landet han fant i dagens Canada om lag 9. oktober år 1000. Østkysten av Canada ble fra da av besøkt fram til 1300-tallet.

Arkeologene Anne Stine Ingstad og Patricia D. Sutherland har funnet spor av norrøn bosetting på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland og på Baffinøya i Canada.

Vin-ordet[rediger | rediger kilde]

Gullrips med vinfargede blader og bær.

Det har gjennom årene vært diskutert om ordet vin viser til vindruer, enger eller lykke.

Det norrøne ordet «vin» betyr «naturlige åpne gressmarker». Vi finner også ordet "vin" i tysk og det utdødde språket gotisk. Ordet forekommer i en rekke norske stedsnavn. Stedsnavn på vin har ofte endret seg til endinger med "-e" eller "-n".[1] For eksempel kan ordet Sandvin ha blitt til Sandve, Sandum, Sande eller Sander. Problemet med tolkningen av Vinland som eng-land, er at ordet vin i hovedsak er knyttet til gårdsnavn som kan føres tilbake til eldre jernalder, og at ordet var gått ut av bruk i vikingtiden.[2] Vin-navn ble blant annet ikke brukt i de norrøne bosetningene på Island.

Om den andre tolkningen med vindruer er rett, tyder det på at Vinland var sør for Canada. Det kan også ha vært andre bær enn vindruer en har vist til, som gullrips, en hardfør type ripsbær som finnes i nordøst Canada.

Den norske historikeren Claus Krag mener at vinrankene er en idyllisk referanse til det nyoppdagede «lykkelandet» - det gode Vinland.[trenger referanse] Tilsvarende mente språkprofessoren Bill Schipper[3] at navnet kan forklares ved å gå veien om det gammel-engelske ordet wyn. Det har med lykke eller glede å gjøre, og gjenfinnes i et dikt fra 900-tallet der det beskriver et land uten sorger og bekymringer, der maten er rikelig og været behagelig.[4]

Skriftlige kilder[rediger | rediger kilde]

Kildegrunnlaget[rediger | rediger kilde]

Skálholt-karta fra 1570, med «promontorium Winlandiae»

Vinland ble først omtalt av Adam av Bremen i boken Descriptio insularum Aquilonis i 1075. Han fikk opplysninger fra den danske kongen Svein Estridsson, om de nordlige landene og deres historie.

Hovedkilden til vikingferdene til Vinland er de to islendingesagaene Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga. Disse sagaene ble skrevet ned omtrent 250 år etter at Grønland ble bosatt, og er innbyrdes selvmotsigende og åpne for tolkning.

Forfatterne av disse to bøkene forteller om noen få enkeltstående forsøk på å bosette seg på Vinland, men ingen av dem varte i mer enn to år. Grunnen skulle ha vært krangel og strid mennene i mellom, blant annet om de få kvinnene som var med på reisen. Det var også strid med de innfødte, som de norrøne omtalte som skrælinger, antagelig Dorsetfolk.

Islandske annaler nevner at før 1121 "søkte" Grønlands første biskop, Erik Gnupsson, til Vinland. Videre før 1347 ble et lite grønlandsk fartøy med tømmerlast, som hadde vært i Markland, drevet av stormen til Island.[5]

Bjarne Herjolvsson[rediger | rediger kilde]

Sagaene forteller at handelsmannen Bjarne Herjolvsson, som var på vei fra Island til Grønland, kom inn i en storm og oppdaget østkysten av Nord-Amerika ved et uhell, trolig omkring 985 eller 986.

Leiv Eiriksson[rediger | rediger kilde]

Leiv Eiriksson-statue i nærheten av Minnesota State Capitol i St. Paul dedikert den 8. oktober 1949.

Bjarne Herjolvsson fortalte dette til Leiv Eriksson, som senere seilte dit. Han ble der ikke lenge, men oppdaget at det nye landet hadde mye skog. Nettopp skog var det lite av på Grønland, og lysten til å utforske det nye landet var derfor stor. Leiv kom senere tilbake, og lagde en liten, kortlivet koloni på en del av kysten som han kalte Vinland.

Det er to kilder til hva vi vet om Leiv Eiriksson, Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga som begge forteller om de samme hendelsene, men med noen mindre ulikheter. Den førstnevnte sagaen forteller at Leiv kom ut av kurs og kom til Vinland. Sistnevnte saga forteller at Leiv satte seil fra Brattalid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge.

Han seilt nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya. Lenger mot syd var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.

Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

L'Anse aux Meadows[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av vikingbuplass på L'Anse-aux-Meadows i provinsen Newfoundland and Labrador i Canada.

I 1960 fant den norske utforskeren Helge Ingstad arkeologiske spor på nordsiden av provinsen Newfoundland and Labrador i Canada på et sted som heter L'Anse aux Meadows i dag.

Etter åtte år med utgravninger ledet av arkeologen Anne Stine Ingstad fant hun restene av en norrøn bosetning. I 1968 fant man det endelige beviset. En grønn ringnål av bronse – en ringnål av norrøn type. Det ble funnet åtte hus, pluss noe som kan ha vært et niende hus. Den største bygningen var på 24 meter. Det har også vært et naust der og ei smie med en stor jordfast ambolt. Beinrester tyder på at gris har vært en del av dyreholdet. Radiologiske dateringer av kull, bein og torv dateres tilbake til rundt år 1000 og viser at den norrøne oppdagelsen av Nord-Amerika er et historisk faktum.

Baffinøya[rediger | rediger kilde]

Patricia D. Sutherland ble først oppmerksom på flere mulige norrøne boplasser i 1999, da hun oppdaget to uvanlige biter av tau som hadde blitt gravd ut på Baffinøya av en annen arkeolog. Sutherland la merke til at trådene ikke var laget slik lokale jegere vridde tauverk. Tauet viste seg å være fagmessig spunnet garn, identisk i teknikk til garn produsert av norrøne kvinner som lever på Grønland på 1300-tallet. Hun undersøkte videre og fant flere tau av norrøne garn, tre telleapparatpinner for registrering av handelstransaksjoner til dusinvis av norrøne bryner i arkivene. Gjenstandene kom fra fire steder, fra nord på Baffinøya til Nord-Labrador, en avstand på 1.600 kilometer. At lokale jegere kjent som Dorsetfolket hadde slått leir ved hvert av områdene, økte muligheten for at de hadde gjort vennlig kontakt med vikingene.[6]

Sutherland gjenåpnet så utgravningene på det mest lovende området fra 2001 til 2012. Det var et sted kjent som Tanfielddalen på sørøstkysten av Baffinøya. I 1960 hadde amerikanske arkeologen Moreau Maxwell utgravde deler av et stein- og torvhus. Han beskrev funnstedet som "svært vanskelig å tolke." Sutherland mistenkte at norrøne sjøfolk hadde bygget dem. De har oppdaget en rekke tegn på norrøne sjøfolk, som reinskinnsfragmenter fra Europa, rotter, en hvalbardespade lik de som ble brukt av nybyggere på Grønland for å kutte torv, store steiner som synes å ha blitt kuttet og formet av noen som var kjent med europeiske steinmurer, garn og bryner.[7] Ruinene bar en slående likhet med noen bygg på Grønland. De fleste C14-datering av tidligere arkeologer, hadde vist at Tanfielddalen var bebodd lenge før. Men en av C14-datoene indikerer at dalen var bosatt på 1300-tallet, da norrøne folk bodde langs kysten av Grønland.[8].

De undersøkte også slitasjesporene på mer enn 20 bryner, og oppdaget mikroskopiske striper av bronse, messing, og smeltet jern, som var klare bevis på europeisk metallurgi. Sutherland spekulerte i om norrøne sjøfolk reiste hit for å søke etter verdifulle ressurser. I Nord-Europa var hvalrosselfenben og myke arktiske pelsverk luksusvarer. Dorsetjegere og -fangstmenn kunne lett framskaffe slike produkter. [9]

I 2014 ble det gjort funn av en beholder sør på Baffinøya fra om lag år 1000. Den hadde fragmenter av bronse og glass. Den ble brukt til å støpe metaller.[10][11] [12]

Genetikk[rediger | rediger kilde]

I 2010 ble det påvist at en på Island hadde folk med mitokondrie DNA fra haplogruppe C1e, som viser til urinvånere i Canada eller Sibir. Gensporene hos dagens islandske befolkning indikerer at en kvinne av indiansk eller asiatisk avstamning har fått døtre på Island. DNA-et har vært minst 300 år på Island, og mest sannsynlig ytterligere flere hundre år tilbake i tid. Kontakten vestover til og fra Island var begrenset i århundrene før år 1700. [13] [14]

Sigríður Sunna Ebenesersdóttir[15] hellet mest mot at genene kom fra Canada, mens Bergsveinn Birgisson[16] argumenterte for at Geirmund Heljarskinn fikk med seg folk fra Bjarmeland til Island omkring år 900. Så hvor genene kom fra, og hvorledes er ikke helt avklart.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arnvid Lillehammer: Fra jeger til bonde - inntil 800 e. Kr., i Aschehaugs Norgeshistorie, bind 1, Oslo, 1994.
  2. ^ Bergljot Solberg: Førhistorisk Tid i Sogndal, i Sogndal bygdebok, bind 1, Sogndal, 1986.
  3. ^ Bill Schipper var professor i engelsk ved Memorial University of Newfoundland i St. Johns. Hvordan wynland i et engelsk dikt ble til Vinland i de norrøne sagaene tre hundre år senere, mente han var et resultat av upresise stedsangivelser i middelalderlitteraturens reiselektyre, islendingenes dårlige diksjon og tyskernes begrensede språkkunnskaper.
  4. ^ http://www.nrk.no/programmer/radioarkiv/verdt_a_vite/2220479.html
  5. ^ A.M Reeves, N.L. Beamish and R.B. Anderson: The Norse Discovery of America, 1906 - http://www.sacred-texts.com/neu/nda/nda09.htm.
  6. ^ Pringle, Heather (19 Oct 2012). "Evidence of Viking Outpost Found in Canada". National Geographic News. National Geographic Society. Retrieved 2013-01-28. - http://news.nationalgeographic.com/news/2012/10/121019-viking-outpost-second-new-canada-science-sutherland/
  7. ^ Pringle, Heather (19 Oct 2012). "Evidence of Viking Outpost Found in Canada". National Geographic News. National Geographic Society. Retrieved 2013-01-28. /
  8. ^ Pringle, Heather (19 Oct 2012). "Evidence of Viking Outpost Found in Canada". National Geographic News. National Geographic Society. Retrieved 2013-01-28. - http://news.nationalgeographic.com/news/2012/10/121019-viking-outpost-second-new-canada-science-sutherland/
  9. ^ Pringle, Heather (19 Oct 2012). "Evidence of Viking Outpost Found in Canada". National Geographic News. National Geographic Society. Retrieved 2013-01-28. - http://news.nationalgeographic.com/news/2012/10/121019-viking-outpost-second-new-canada-science-sutherland/
  10. ^ Wiley. "Evidence of Viking/Norse metalworking in Arctic Canada." ScienceDaily. ScienceDaily, 15 December 2014. <www.sciencedaily.com/releases/2014/12/141215154800.htm>.
  11. ^ Patricia D. Sutherland, Peter H. Thompson, Patricia A. Hunt. Evidence of Early Metalworking in Arctic Canada. Geoarchaeology, 2014; DOI: 10.1002/gea.21497
  12. ^ BBC: Evidence of early Norse metalwork in Canada, 9.12.2014 - http://www.bbc.com/news/uk-scotland-highlands-islands-30384038
  13. ^ Asle Rønning: Indianere fra Vinland kan ha blitt med til Island, Forskring.no - http://forskning.no/middelalderen-dna/2010/11/indianere-fra-vinland-kan-ha-blitt-med-til-island
  14. ^ Sigríður Sunna Ebenesersdóttir, Ásgeir Sigurðsson, Federico Sánchez-Quinto, Carles Lalueza-Fox, Kári Stefánsson og Agnar Helgason: A new subclade of mtDNA haplogroup C1 found in icelanders: Evidence of pre-columbian contact? American Journal of Physical Anthropology, Volume 144, Issue 1, pages 92–99, January 2011 - http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/ajpa.21419/abstract
  15. ^ Sigríður Sunna Ebenesersdóttir, Ásgeir Sigurðsson, Federico Sánchez-Quinto, Carles Lalueza-Fox, Kári Stefánsson og Agnar Helgason: A new subclade of mtDNA haplogroup C1 found in icelanders: Evidence of pre-columbian contact? American Journal of Physical Anthropology, Volume 144, Issue 1, pages 92–99, January 2011 - http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/ajpa.21419/abstract
  16. ^ i boka Den svarte vikingen, 2013.

Litteratur[rediger | rediger kilde]