Harald Hårfagres saga

Detalj fra Codex Frisianus fra ca 1330, innledningen til kapittel 15 i Harald Hårfagres saga

Snorre Sturlason slik tegneren Christian Krohg forestilte seg ham. Illustrasjon til Heimskringla, 1899.

Harald Hårfagres saga er den tredje av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen og Halvdan Svartes saga. Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet.

Bakgrunn og kildemateriale

Islendingen Snorre var født i 1179 og var i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste i løpet av disse årene mye rundt i Norge, og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.^{[trenger referanse]}

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk. Den første historieskriveren vi kjenner til i Norge er Theodoricus monachus (Tjodrek eller Tore munk) som skrev Historien om de gamle norske kongene på latin en gang mellom 1177 og 1188.^{[trenger referanse]} I utlandet fantes det allerede et verk ved navn Historia Norvegiæ av en ukjent forfatter sannsynligvis mellom 1160 og 1175.^{[trenger referanse]} Rundt 1190 ble historiekrøniken Ågrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum) skrevet som den første kjente historien om Harald Hårfagre på norrønt mål.^{[trenger referanse]} Forfatteren her er ukjent. Krøniken Fagrskinna ble skrevet rundt 1220 og regnes også for å være en verdifull kilde for Snorres saga om Harald.

Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.

Sagaens innhold

Sagaen er inndelt i 44 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far som Snorre mente var Halvdan Svarte, og etterfølges av Håkon den godes saga – Haralds sønn.

Sagaen innledes med at Harald tar over kongedømmet etter far sin ti år gammel. Snorre hevdet at Halvdan hadde sitt kongesete på Ringerike eller Hadeland, og kongedømmet omfattet deler av det indre østlandsområdet.^{[trenger referanse]} Etter Halvdans død prøvde flere lokale småkonger å ta over riket hans, men Harald forsvarer det med hjelp av sin morbror Guttorm. Sagaen forteller videre om Haralds frieri til kongsdatteren Gyda Eiriksdatter som nektet å gifte seg med en som var konge over et så lite rike. Hun gis dermed æren for å ha ansporet til Haralds samlingsverk. Alt dette regnes som oppdiktet.

Snorre beretter videre om Haralds ferd til Trøndelag, hans seirer der, og hans videre ferd til Møre. Her siterer Snorre fra skalden Torbjørn Hornkløves dikt Glymdråpa. Litt senere i sagaen siteres også skalden Øyvind Skaldespiller. Dette regnes som oppdiktet, det er ikke tegn til at Harald hadde styringen over annet enn deler av Vestlandet.

Fra kapittel 13 fortelles det om at Harald var tilbake i Viken etter å ha lagt under seg hele Vestlandet. Han la nå under seg kongedømmet Vingulmark. Kapittel 16 og 17 forteller om Haralds kamper i Gøtaland (Sverige), før sagaen i kapittel 18 beretter om slaget i Hafrsfjord som ga Harald en definitiv posisjon som konge over hele Norge. Alt dette regnes som oppdiktet.

Etter seieren ved Hafrsfjord forteller sagaen at Harald hentet giftet seg med Gyda. De fikk 5fembarn. Sagaen er ellers raus med beretninger om Haralds koner og barn. Det nevnes en Åsa, en Svanhild, en Åshild, og tilslutt Ragnhild den mektige, datter til kong Eirik i Jylland. Det er der nevnt at han sendte fra seg ni koner da han fikk Ragnhild. Haraldskvedet som kanskje er diktet av Torbjørn Hornkløve, diktet i Steinar Schjøtts oversettelse:

Holmrygske møyar,

Hordalands jenter

og alle frå Hedmark

og av Håløyg ætte

kongen sende frå seg

tok kona frå Danmark

Snorre forteller videre om at Harald fikk klippet håret sitt av Ragnvald mørejarl etter 10 år, og at han fikk navnet Hårfagre. Dette regnes som et opphavssagn uten kildeverdi.

Snorre mente at Harald hadde kallenavnet Luva (den uflidde), som er nevnt i Haraldskvadet om slaget i Hafrsfjord.

Innvevd i sagaen er også historien om Snøfrid Svåsedatter, ei finnejente som hadde trollbundet kongen, og som han ifølge historien skal ha fått fire sønner med. Blant disse var Torv-Einar (Einar jarl) og Halvdan Hålegg som omtales i Orknøyingenes saga som stridbare og ugreie karer.^{[trenger referanse]} Alt dette regnes som oppdiktet.

I kapittel 32 fortelles om Haralds ferd til Orknøyene. Videre fortelles om hans forhold til kong Adalstein av England og om sønnen Håkon, den senere Håkon den gode, som ble satt til oppfostring hos ham.

I de siste kapitlene fortelles det om at Harald satte sin sønn Eirik Blodøks til å styre landet. Kong Eirik har ikke fått noen egen saga etter seg, men han omtales kort i denne sagaen og i den etterfølgende sagaen om halvbroren sin, Håkon den gode.

Litterær stil og kildeverdi

Når Heimskringla, med Harald Hårfagres saga, er blitt stående som noe av det ypperste i norrøn litteratur fra denne perioden så «skyldes det først og fremst at Snorre forener historisk kritikk og tenkning med genial fortellerkunst. Han komponerer omhyggelig, forbereder, skaper spenning, stigning og forventning, inntil avgjørelsen faller i en fortettet, dramatisk scene.» De andre kildene, som Ågrip og Fagrskinna, er kortfattede og nøkterne i formen, mens Snorre utbroderer og gir liv til handlingen og menneskene. Snorre viser en evne til å finne sammenhenger, motiver og årsaker. Han lar gjerne taler og samtaler krydre beretningen. Slike utsagn er selvsagt fri diktning, men de gir liv til fortellingen.

Snorre Sturlason regnes som regel å ha lav kildeverdi, da han ikke skilte mellom det han visste og det han diktet.

Skriftlige overleveringer

Den eneste skriftlige kilden til Snorres kongesagaer fra middelalderen som er bevart er Codex Frisianus fra ca 1330. De andre nedtegnelsene gikk tapt i en biblioteksbrann i København i 1728.