Leiv Eiriksson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leiv Eiriksson oppdager Amerika, maleri av Christian Krohg, 1893.

Leiv Eiriksson (norrønt Leifr Eiríksson), også kalt Leiv den hepne (dvs. heldige) (ca. 973 – ca. 1020), var en norrøn oppdagelsesreisende som huskes for å ha oppdaget Nord-Amerika rundt år 1000. Leiv Eiriksson og hans mannskap var således trolig de første europeere som gikk i land i Amerika, nærmere bestemt det område som senere har blitt identifisert som Newfoundland. Hans ekspedisjoner resulterte i flere bosetninger, men ingen som ble langvarige.

De første årene[rediger | rediger kilde]

Leiv Eiriksson ble antakelig født på Island ca. 973 som sønn av nordmannen Eirik Raude fra Jæren og hans hustru Tjodhild. Faren Eirik var en stridbar mann og ble gjort fredløs på Island. Eirik var selv sønn av en norsk fredløs, Torvald Åsvaldsson.

Som ung ble Leiv satt bort til fostring hos en germansk mann på Island ved navn Styrkar eller Tyrke, øyensynlig en klok mann som lærte Leiv både runeskrift og fremmede språk, handel og kunnskaper om planter, fortellinger fra fornalderen og håndtering av våpen. Tolv år var han gammel nok til å flytte tilbake til farens gård. Det er mulig at denne Tyrke er en litterær oppfinnelse ved at han senere i sagaen blir benyttet som et slags sannhetsvitne på at Leiv Eiriksson og mennene hans finner vinranker i Nord-Amerika, og således gir en forklaring til navnet Vinland (se nedenfor).

Leiv hadde to brødre, Torvald Eiriksson og Torstein Eiriksson, og en stridbar halvsøster, Frøydis Eiriksdatter.

Eirik Raude grunnla i år 986 to norrøne bosetninger på Grønland da han ikke lenger kunne oppholde seg på Island på grunn av nok et drap. Han kalte det ene bygdelaget som lengst syd for Austerbygd og noen dagsreiser lenger nord lå Vesterbygd, tilsvarende en sjøreise mellom Bergen og Bodø. Eirik Raude selv slo seg ned helt sydvest i Eiriksfjord på en gård han kalte for Brattalid. Han ga også navn til landet, Grønland, noe han håpet skulle trekke til seg flere folk.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Kart som viser om lag sjøvegen til Vinland.

I en alder av tyve år fikk Leiv sitt eget skip og mannskap for å kunne seile til Norge. Underveis driver han av og blir værende på Suderøyene (Hebridene) nordvest for Skottland mens han venter på bør til Norge, og sommeren går. En grunn til at tiden går er at han treffer en kvinne der, Torgunna, som han får et intimt forhold til. Da han igjen vil reise videre vil Torgunna være med, men det ønsker ikke Leiv. Hun forteller ham da at hun er med barn, og det er sikkert en sønn.

Sagaen forteller at hun på den ene siden er av høy byrd, men på den annen side at «Leiv merket at hun visst skjønte seg på trolldom». Hennes trolldomskunster blir ikke utdypet, og er nok en litterær forklaringskonstruksjon på at han en stund er forelsket i henne, og deretter svikter henne. En mann som forlater en gravid kvinne er en niding, men kanskje ikke hvis hun er trolldomskyndig.

Han vil ikke ta henne med for det ville være bruderov, sier Leiv. Hun lover ham at når barnet blir født skal hun få sendt ham til Grønland, og før eller siden skal hun nok selv komme etter. Leiv ga henne en ring, en grønlandsk vadmelskappe og et tannbelte som avskjedsgave. Sagaen nevner at gutten faktisk kom til Grønland, han het Torgils og at Leiv godkjente ham som sin sønn. Torgunna blir derimot ikke nevnt senere.

Om høsten i 999 kommer Leiv fram til Norge hvor den kristne Olaf Tryggvason var konge. Leiv ble vinteren over i Norge. Leiv lot seg kristne og døpe, noe som nok var en nødvendighet for å kunne få avsetning på handelsvarene han hadde med seg. Etter sigende skal kongen ha likt den langveisfarende farmannen. Om våren 1000 var Leiv klar for tilbakefarten. Olav Tryggvason hadde ikke bare en bønn til Leiv om å ta med seg en prest til Grønland, men også et vanskelig oppdrag: Han skulle kristne befolkningen på Grønland. Kong Olav Tryggvason skulle derimot bli drept i slaget ved Svolder senere det samme året. Vel tilbake på Grønland gikk kristningen sin gang, unntatt Eirik Raude som var for gammel til å endre det han trodde på.

Leiv kjøpte skipet til Bjarne Herjolvsson. Denne hadde i 986 kommet ut av kurs på seilasen til Grønland og sett nytt land i vest. Bjarne hadde derimot ikke gått i land på nye og ukjente stedet, men det aktet Leiv Eiriksson noen år senere å gjøre.

Utforskning av land vest for Grønland[rediger | rediger kilde]

Leiv Eirikssons seilas[rediger | rediger kilde]

Leiv Eiriksson-statue i nærheten av Minnesota State Capitol i St. Paul dedikert den 8. oktober 1949.

Det er to kilder til hva vi vet om Leiv Eiriksson, Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga som begge forteller om de samme hendelsene, men med noen mindre ulikheter. Den førstnevnte sagaen forteller at Leiv kom ut av kurs og kom til Vinland. Sistnevnte saga forteller at Leiv satte seil fra Brattalid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge.

Grønlendingenes saga forteller at Leiv ville ha far sin med som leder på turen. Eirik Raude lot seg overtale, men da han skulle ri ned til skipet, snublet hesten og Eirik falt av og skadet seg. Det tok han som et varsel om at han skulle bli hjemme. Således ble Leiv leder for ekspedisjonen.[1]

Etter å ha seilt nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya. Lenger mot syd var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.

Vinland[rediger | rediger kilde]

Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Dette landet virket svært innbydende. Selv duggen på gresset virket søtt som honning. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren.

Grønlendingenes saga gir følgende beskrivelse:

Da de var ferdige med husbyggingen, sa Leiv til dem som var med ham; «Nå vil jeg dele mannskapet i to flokker. Jeg vil la landet utforske, og den ene flokken skal være hjemme ved husene, den andre skal gjøre seg kjent med landet, men ikke dra lenger bort enn at de kommer hjem om kvelden, og ikke skilles at.» Så gjorde de det slik en stund. Leiv skiftet slik at han var stundom med dem ute og stundom hjemme ved husene. Leiv var stor og sterk, riktig en staskar å se til, og en klok mann som visste å holde måte i allting.

Mens de er der blir Leivs fosterfar Tyrke borte og Leiv sørget over ham, men så dukker han likevel opp igjen:

Leiv sa til ham: «Hvorfor ble du så sen, forsterfar, og hvorfor holdt du ikke følge med de andre?» Tyrke snakket først lenge på tysk, og han vendte øynene hit og dit og gliste og lo, men de skjønte ikke hva han sa. Da det hadde gått en stund, sa han på norrønt mål: «Jeg gikk ikke stort lenger enn dere. Jeg kan fortelle nytt; jeg har funnet vinstokker og druer.» – «Er det sant, fosterfar?» spurte Leiv. «Ja visst er det sant,» sa han, «for jeg er født et sted hvor det verken mangler vinstokker eller druer.»


Helge Ingstad[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av vikingbuplass på L'Anse-aux-Meadows i provinsen Newfoundland and Labrador i Canada.

Lenge viste man ikke hvor i Nord-Amerika Leiv Eiriksson gikk i land, men i 1960 fant den norske utforskeren Helge Ingstad arkeologiske spor på nordsiden av provinsen Newfoundland and Labrador i Canada på et sted som heter L'Anse aux Meadows i dag.

«Det var noe besnærende, nesten trolsk over disse tuftene», fortalte Ingstad senere til NRK.[2] «De var knapt synlige over bakken, men liknet nøyaktig på dem jeg hadde sett på Grønland. De lå høyt oppe på en slette med utsikt over gressgangene og havet. Det grep meg med en gang. Jeg følte det. Dette var sagaens Vinland. Men bare utgravninger kunne bevise det.»

Etter åtte år med utgravninger ledet av Ingstads hustru, arkeologen Anne Stine Ingstad, kom sannheten for dagen: Det overgrodde viste seg å være restene av en norrøn bosetning. Sannsynligvis Leiv Eirikssons boplass i den nye verden. I 1968 fant man det endelige beviset. En grønn ringnål av bronse – en ringnål av norrøn type. Det ble funnet åtte hus, pluss noe som kan ha vært et niende hus. Den største bygningen var på 24 meter. Det har også vært et naust der og ei smie med en stor jordfast ambolt. Beinrester tyder på at gris har vært en del av dyreholdet. Radiologiske dateringer av kull, bein og torv dateres tilbake til rundt år 1000 og viser at den norrøne oppdagelsen av Nord-Amerika er et historisk faktum.

Det vokser derimot ikke vindruer her. Antagelig er forklaringen i Grønlendernes saga, som ikke nevnes i Eirik Raudes saga, et senere tillegg. Innslaget med sydlendingen Tyrke synes å være en litterær konstruksjon som er satt inn som et sannhetsvitne. Den kritiske norske historikeren Claus Krag mener at vinrankene er en idyllisk referanse til nyoppdagede «lykkelandet» som «Vinland hit Goda», og sier seg således enig med Helge Ingstad og andre norske historikere som mener at «vin» her betyr «naturlige åpne gressmarker», altså områder som ikke trenger å ryddes for skog, tilsvarende som de norrøne navnene Bjørgvin og Granvin. Vin-navnet er også mye brukt på Jæren hvor Eirik Raude kom fra.[3]

Den nordnorske forfatteren Ståle Botn skriver «Når en ser drivisen ute mot Labrador-havet, er det ikke mye som minner om land med vinstokker og druer. Derimot kan en lett forestille seg ordet ‘vin’ knyttet til beitemarkene, altså Vinland i betydningen ‘Gresslandet’.»[4]

Om våren drar Leiv Eiriksson og mannskapet hans tilbake mot Grønland. Med seg har de en tømmerlast. På et skjær utenfor Grønland ser Leiv noe de andre ikke ser, at et mannskap med norrøne menn har forlist. «Er det folk som trenger oss og er i nød, da må vi hjelpe dem», lar sagaen Leiv si. Således berger Leiv 15 mann og en del av utstyret deres. Han ble siden kalt Leiv den hepne, det vil si at han hadde hell med seg. Den samme vinteren dør Eirik Raude.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Et frimerkeark fra 1992, en islandsk-norsk-færøysk fellesutgivelse som markerte 1000 års-jubileum for Vinlandsferden og 500-årsjubileum for Christofer Columbus.

Overraskende nok var det svært få som gjorde nye ekspedisjoner til Vinland. Leivs søster Frøydis og en mindre gruppe mennesker forsøkte å bo der, men fikk problemer med den lokal befolkningen, skrælinger som de norrøne kalte dem. På grunn av dette forble Europa ukjente med oppdagelsen av den nye verden inntil italieneren Christofer Columbus gjenoppdaget Nord-Amerika flere århundrer senere.

Sagaen forteller at Leiv Eiriksson seilte enda en tur til Norge i 1003. Reisen kan ha hatt flere grunner, at det en handelsreise, at han skulle rapportere til norskekongen om kristningen av Grønland og at ville hente sønnen sin, Torgils, til seg. Hvorom allting er, Leiv døde en gang før 1025. Da rådde sønnen Torgils Leivsson på Brattalid og var høvding i Eiriksfjord. Den sparsomme norrøne bosettingen i Vinland fikk ikke varig betydning som koloni eller handelsstasjon. Avstanden til Grønland, Island og Norge ble nok for stor. I tillegg døde den norrøne bosetningen på Grønland ut på 1400-tallet da klimaet forverret seg.

I Canada lærer kanadiere at vikingene gjenoppdaget Canada (og Nord-Amerika) og Canadas Museum of Civilisation i Gatineau i provinsen Québec har en utstilling som viser vikingenes historie i Canada.

I 1964 erklærte den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson den 9. oktober for å være «Leif Erikson Day» i De forente stater, men i dag lærer amerikanere fremdeles at Christofer Columbus gjenoppdaget Nord-Amerika.

Det har vært en del stridigheter i spørsmålet om Leiv Eirikssons nasjonalitet, var han norsk eller islandsk? Hans far Eirik Raude var født i Norge, mens Leiv Eiriksson ble født på Island, men både far og sønn slo seg ned på Grønland hvor de levde til de døde. Riktigst er det å kalle Leiv Eiriksson en norrøn mann slik at både Norge og Island bør være storsinnet nok til å kunne dele oppdagelsen av Nord-Amerika.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eirik Raudes saga forteller denne episoden i forbindelse med Torstein Eirikssons ekspedisjon. Han tar uhellet som et varsel om at det var galt å stikke vekk gull og sølv før reisen, men blir med. De reker rundt på sjøen til de finner sjøfugl fra Irland og drar tilbake igjen.
  2. ^ Hjemme hos Leiv Eiriksson
  3. ^ I utlandet, spesielt i USA synes det som om den gamle misforståelsen om vinranker er fortsatt gjeldende, men misforståelsen går faktisk langt tilbake i tid. Adam av Bremen, som skrev på slutten av 1000-tallet og som sannsynligvis forsto dansk språk, har heller ikke forstått bakgrunnen for det vestnorrøne navnet «Vinland». Adam av Bremens vitnemål om nordmenn har generelt ikke stor troverdighet idet han også skriver om nordmenn at kvinnene har skjegg og mennene lever som ville i skogene.
  4. ^ Botn, side 104

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eirik Raudes saga (Eiríks saga rauða)
  • Grønlendingenes saga (Grænlendingas sögu)
  • Ingstad, Helge: Landet under Leidarstjernen (Oslo, 1959), 253–272.
  • Both, Ståle: Vesterled. Havbrua mellom to kontinenter. Landbruksforlaget 2000. ISBN 82-529-2446-8
  • Müller, Rolf: Altnordische Eyktmarken und die Entdeckung Americkas, Greinar, II, no.3 (1949), 33–82. Oleson, Early voyages, 22–23, 32.
  • Reeves, A. M.: The finding of Wineland the Good (London, 1890).
  • Swanton, J. R.: The Wineland voyages (Smithsonian Misc. Coll., CVII, no.12, 1947).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Reportret Et rekonstruert portrett av Leiv Eiriksson av Marco Bakker
  • Leif Ericson – et nettsted til flere engelskspråklige artikler om Leiv Eiriksson