Vikingskip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Osebergskipet er for mange selve prototypen på et vikingskip, selv om det ikke på noen måte kan kalles representativt for skipene vikingene hadde. Til det er Osebergskipet for spesielt.

Vikingskip er en fellesbetegnelse som i dag benyttes om større (havgående) skandinaviske klinkbygde trebåter med kjøl, årer og seilføring, bygget i tiden like før, under og i de to-tre første århundrene etter vikingtiden (800-1050).

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I tiden før vikingtiden var ikke skandinavenes båter rigget med seil, selv om seilføring neppe var et ukjent fenomen for folket som bodde der. Man må derfor anta at de såkalte roskipene, som var nøye tilpasset skandinaviske forhold og behov for ferdsel, ikke var egnet for rigging av seil, og at båttyper som kunne rigges ikke var brukbare for skandinaviske forhold og behov. Kunnskapen om seilføring hadde nemlig alt eksistert i mange århundrer i Europa. Kvalsundskipet (fra ca. år 690 +/- 70 år) hadde stort sideror og en bunnplanke som var utformet som et forstadium til kjøl. Det kunne trolig føre seil, men det har ingen spor etter mastefeste, mast eller rigg.

Oppdagelsen av kjølens betydning fikk dramatiske konsekvenser for skandinavisk skipsbygging på 700-tallet. Man kan vel hevde at oppdagelsen la selve grunnlaget for vikingenes suksess i årene som kom. Kjølen var en teknologisk nyvinning som førte til en type fartøy verden aldri hadde sett maken til. Skandinavene kunne nå rigge seil på sine slanke trebåter, som i raskt tempo utviklet seg til bredere hurtige havgående fartøy med overlegne manøvreringsegenskaper og (etter hvert) stor lastekapasitet. Etter hvert kunne vikingene seile i all slags vær og vind.

Man må anta at de første båtene med seilføring ble rigget for kystnær trafikk i skjærgården, enten som små frakteskuter (børinger) eller som lystfartøy (karver). Osebergskipet (bygget ca. 820-834), som er et prakteksempel på en kongelig karv, er det første beviset vi har for seilskip i Norden. Vel har skipet både frakteegenskaper og havgående egenskaper, men Osebergskipet er først og fremst et kystfartøy bygget for seiling innenskjærs. Det var neppe stødig nok for ferdsel på åpent hav. Forskerne mener at utviklingen fra roskip til seilskip skjedde i tiden mellom Kvalsundskipet og Osebergskipet. På Gotland er det funnet billedsteiner som tyder på at det fantes seilskip i Norden alt før år 800. Funnet av Gokstadskipet (bygget ca. 895-905), som er 60-70 år eldre enn Osebergskipet, viser en rivende skipsteknisk utviklig på kort tid. Etter hvert dukket det også opp nye skipstyper, de største gjerne kalt langskip.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Funnene av vikingskip gir et visst bilde av den allsidighet som vikingtidens seilere og båtbyggere utviste. Mange skipsformer og størrelser finnes representert i disse funnene.

Man skiller mellom ulike typer skip ut fra hvor store de var og hva de skulle brukes til.

De fleste skipene som ble brukt av vikingene i deres sjøtog på 800-tallet, tilhørte en egen båttype kalt asker. I de gammelengelske krønikene er skipene omtalt som æsc, og vikingene som æscmen, «askmenn».

De var bygd som transportskip for hærfolk som skulle reise langt for å hjemsøke fremmede land. Som små åredrevne farkoster med mast og med 30 årer tilsammen kunne de også trekkes et stykke over land, også opp på strendene.

I begynnelsen av 900-tallet skilte flere typer seg ut for bestemte formål som hærskip for krig og fraktskip for varetransport.

Skipsbyggingen på 900-tallet spesialiserte seg i bestemte båttyper som gradvis ble gjort større og mer sofistikerte. De fleste funn av vikingskip i moderne tid stammer fra tiden etter ca. 900 e. Kr.

En tendens mot slutten av vikingtiden fram til ca. 1050 var at skipene ble større. Fra Hedeby, er rester av en stor knarr funnet med en lasteevne på 60 tonn, bygget omkring 1025. I Roskilde i februar 1997 ble det hittil største vikingskipet datert til mellom 1025 og 1050, funnet. Dette skipet er en stor skeid på 36 meters lengde, 78 årer i 39 sesser og med plass til et mannskap på over 100 mann.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Gokstadskipet viser tydelig de to trinnene i byggingen av et vikingskip. Med den slakke bunnen og de bratte sidene

Vikingskipene bygges opp som en skallkonstruksjon. I motsetning til andre skipskonstruksjoner som begynner med en fast form av stive spant, settes knærne inn senere for å holde de myke skipssidene sammen.

Båter[rediger | rediger kilde]

Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet festet man seg ved den utstrakte bruken av båter både i stavkirkene og vikingskipene. Stavkirketaket ble betraktet som et omvendt vikingskip.[1]

Kjente vikingskip[rediger | rediger kilde]

Vikingskipfunn[rediger | rediger kilde]

Sagaskip[rediger | rediger kilde]

Nedenfor er et lite utvalg av skipene fra sagalitteraturen. Dette er spesielt store skip (kongeskip og høvdingskip) som det aldri har vært ført bevis for, men funn av større vikingskip i moderne tid indikerer allikevel at slike skip sannsynligvis har eksistert. Da disse skipene forsvant var det ikke lenger vanlig å hauglegge sine høvdinger, så gravfunn på linje med Osebergskipet og Gokstadskipet er nærmest utenkelig. Sjansen ligger da i tilfeldigvis å finnet et på havbunnen, om vi noen gang skal kunne bevise at så store vikingskip eksisterte.[trenger referanse]

Suder[rediger | rediger kilde]

Såkalte suder dukker opp i sagalitteraturen på 1100-tallet (gjennom Håkon Herdebreis saga), men det er usikkerhet omkring hva uttrykket «sud» egentlig refererer til. Noen har antydet at det har med de utvendige bordgangene å gjøre. Generelt kan man si at dette var store skip. Den minste suden sagaene nevner var 20-sessa «Erkesuden», som erkebiskopen (trolig Øystein Erlendsson) ga til Nikolas Kuvung av Giskeætten. Det synes klart at det ikke er snakk om en egen båtklasse, men det er uvisst om disse sudene bare var busser eller også kunne være langskip som snekker og skeider. Om det refererer til bordgangene er trolig det siste aktuelt.

Den første suden som nevnes er «Bøkesuden», som kong Øystein Magnusson skal ha latt bygge helt i begynnelsen på 1120-årene. Da han død i 1123 ble denne overtatt av hans etterfølger, kong Inge Krokrygg. Siden skal skipet også ha havnet i Erling Skakkes eie.

Båttyper og benevnelser[rediger | rediger kilde]

  • Busse: Langskip med stor lasteevne og et stort mannskap.
  • Byrding: Et lasteskip som ligner knarren, men gjerne er mindre, buttere og har høyere fribord.
  • Drageskip: Store langskip utstyrt med utskårne dyrehoder i framstavnen som skulle markere konge- eller høvdingestatus.
  • Karv: Et hurtig skip brukt primært for personell- og varetransport i kystnære farvann.
  • Knarr: Et lasteskip med bredere, dypere og kortere skrog enn langskip. Lett manøvrerbart, tok mye last og trengte lite mannskap.
  • Langskip: Samlebegrep på skip som i hovedsak er rodd og og har smal grunn kjøl. Langskip har vært benyttet av flere ulike folkeslag.
  • Sesse: Ikke en båttype, men en benevelse som angir antallet seter eller benker ombord i en rodd båt.
  • Skeid: Store langskip på 20 til 35 rom, trolig med lavere fribord enn bussene.
  • Snekke: Kan ha vært en fellesbetegnelse på ulike typer skip i de nordeuropeiske farvannene omkring Skandinavia.
  • Sud: En benevnelse som dukker opp i navnet til noen store langskip på 1100-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gunnar Bugge. 1981. «Stavkirkene i Norge», s.9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • A.W Brøgger og Håkon Shetelig (1950). Vikingeskipene: deres forgjengere og etterfølgere. Oslo: Dreyer.  [på engelsk 1971]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Viking ships – bilder, video eller lyd