Vestromerriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vestromerriket
Imperium Romanum Occidentalis
Extent of Western Roman Empire 395.png
Vestromerriket 395.
Språk: Latin
Hovedstad: Roma, Ravenna
Styringsform: Keiserrike, Monarki
Statsoverhode: Keiser
Styringsorgan: Romerske senatet (kun symbolsk)
Regjeringssjef: Keiseren
Etablert: Romerriket ble delt i en østlig og en vestlig del etter Theodosius den stores død 17. januar 395.
Oppløsning: Keiser Romulus Augustus ble avsatt av skirien Odovakar 4. september 476.
Første keiser: Honorius (395 - 423)
Siste keiser: Romulus Augustus (475-476)
Foregående stat: Romerriket
Etterfølgende stat: Østgoternes kongedømme
Vestgoternes kongedømme
Frankerriket
Det tysk-romerske rike
Den romersk-katolske kirke
Frankernes kongedømme
Vandalenes kongedømme

Vestromerriket er betegnelsen på den vestlige delen av Romerriket etter splittelsen i 395. Vestromerriket beholdt Roma som sitt hovedsete. Grensen mellom det østlige og det vestlige riket gikk omtrent ved dagens Serbia. Det vestlige riket ble preget av nedgang og folkevandringer som kulminerte i rikets endelige undergang i 476.

Tidligere delinger[rediger | rediger kilde]

Romerriket ved Theodosius den stores død i 395

Da Augustus grunnla det Romerske keiserriket skjulte han dette som kun en fortsettelse på Republikken. Etter hvert som keiseren som institusjon ble etablert forsvant denne kamuflasjen. I tråd med hellenistiske ideer ble keiseren nå sett på som en guddommelig utpekt og inspirert enehersker. Samtidig ble Senatet fullstendig marginalisert og hele maktapparatet ble konsentrert omkring keiseren. Konsekvensen var at keiserens gunst var helt nødvendig for å nå rikets høyeste posisjoner. Praktiske forhold begrenset i stor grad keiserens mulighet til å reise rundt i riket og dermed ble en rekke ambisiøse menn avskåret fra å gjøre videre karriere. Dette førte igjen til en lang rekke opprør ledet av misfornøyde generaler. I tillegg økte den militære trusselen mot riket utover 200-tallet. Germanerne i nord dannet fastere og mer stabile stammeføderasjoner og i øst gikk Persia inn i en ny storhetstid under sassanidene. Løsningen på disse problemene ble å la flere medkeisere dele makta. Diokletian forsøkte å få i stand en organisert firedeling, tetrarkiet, men dette systemet brøt raskt sammen etter Diokletians abdikasjon i 305. Seireherren i borgerkrigen som fulgte, Konstantin den store, regjerte alene en tid, men etter Konstantins død i 337 delte de tre sønnene hans riket mellom seg. Resten av 300-tallet var riket som regel delt, men antall keisere og hvilke provinser de styrte varierte. Den siste som forsøkte å regjere Romerriket alene var Theodosius den store, men han måtte slå ned flere opprør i vest. Da Theodosius døde i 395 ble riket delt mellom hans to sønner, Honorius i vest og Arcadius i øst. Denne deling skulle vise seg å bli permanent.

Honorius[rediger | rediger kilde]

Stilicho og Alarik[rediger | rediger kilde]

Konstantius III[rediger | rediger kilde]

Aetius[rediger | rediger kilde]

Maktkamp[rediger | rediger kilde]

Vandalene[rediger | rediger kilde]

Attila[rediger | rediger kilde]

Sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

Majorian[rediger | rediger kilde]

Vandalene plyndret Roma i 455

Majorian ble hyllet som keiser av sine soldater 1. april 457. Etter å ha etablert seg i Italia marsjerte han inn i Gallia sent i 458. I sitt første regjeringsår ble Majorian nærmest ignorert i Avitus’ gamle maktbase, men ved å kombinere makt og diplomati klarte han å etablere sin egen autoritet. Blant annet inngikk han en ny fredsavtale med visigoterne. I 459 flyttet Majorian seg videre til Spania. I tillegg til å gjeninnføre romersk autoritet på halvøya ønsket han også å bruke Spania som springbrett for å drive vandalene ut av Nord-Afrika. Dette måtte oppgis da vandalene lyktes å brenne invasjonsflåten hans.

Majorian forsøkte også å få skikk på rikets mange indre problemer, slik som korrupsjon og skatteunndragelse, ved å vedta en rekke nye lover. Det er uvisst hvor stor påvirking disse lovene faktisk hadde, men de skaffet ham i hvert fall mange fiender blant alle de som hadde slått seg opp på de mulighetene en svak sentralmakt innebar. August 461 ble han offer for en konspirasjon ledet av Ricimer og støttet av flere mektige senatorer. Majorian ble avsatt og drept

Ricimer[rediger | rediger kilde]

19. november 461 ble Libius Severus utropt til ny keiser ved Ravenna. Severus ansees for å ha vært Ricimers marionett, men nærmest ingenting er kjent om hans regjeringstid. Libius ble ikke anerkjent av den østromerske keiseren, Leo I og heller ikke av den galliske generalen Aegidius. Visigoterne tok seg av Aegidius, til gjengjeld fikk de byen Narbonne. Severus døde høsten 465, muligens forgiftet. Etter Severus' død brydde ikke Ricimer seg med å utrope noen ny keiser, og Vestromerriket var uten keiser et par år.

Samtidig hadde etter hvert vandalske sjørøvere også nådd Hellas og ble et mer direkte problem også for Østromerriket. Leo I ønsket å få en slutt på dette, men en krig mot vandalene ville være upraktisk uten Vestromerrikets støtte. I 467 sendte derfor Leo generalen Anthemius vestover for å fylle Romas tomme keisertrone. Anthemius ble utropt til keiser like utenfor Roma 12. april 467. Senere samme år ble Ricimer gift med Anthemius' datter Alypia.

Keiser Anthemius forsøkte å vinne tilbake rikets tapte provinser

Den lenge planlagte krigen mot vandalene begynte i 468 med betydelig innsats både fra vest og øst. Krigen begynte bra med erobringen av Sicilia, men endte i katastrofe. Vandalene knuste den romerske flåten ved Kapp Bon før invasjonshæren kunne landsettes. Dermed var krigen over da det verken i øst eller vest fantes resurser til å utruste en ny ekspedisjon. Dette skulle vise seg å bli det siste forsøket på å gjenerobre Vestromerrikets tapte provinser.

Den mislykte krigen var et gigantisk prestisjenederlag og gjorde det klart at Vestromerriket ikke maktet å holde på de områdene det gjorde krav på. En av de første til å innse dette var visigoternes ny konge, Eurik. I løpet de neste årene erobret han mesteparten av Sør-Gallia og gjorde slutt på den siste rest av romersk autoritet i Spania. De lokale lederne i Nord-Gallia hadde lenge vært nærmest autonome, og her hadde også frankerne spredd seg vestover. Dermed var Vestromerriket redusert til nærmest bare Italia.

I 472 brøt det ut borgerkrig mellom Anthemius og Ricimer. Det meste av hæren støttet Ricimer og i juli ble Anthemius beseiret og drept. Med Senatets velsignelse proklamerte Ricimer Olybrius som ny keiser. Olybrius tilhørte en gammel italiensk adelsslekt og var opprinnelig sendt til Roma av keiser Leo I for å mekle mellom Anthemius og Ricimer.

Ricimer døde av sykdom i august. Som etterfølger utnevnte Olybrius Ricimers nevø Gundobad til ny magister militum og patrisier. Kort tid senere ble Olybrius syk og døde, enten i oktober eller november.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Romulus Augustus var Romas siste keiser

Etter et kort interregnum utnevnte Gundobad Glycerius til ny keiser i mars 473. I nordvest ble Arles og Marseille besatt visigoterne under kong Eurik. Eurik sendte også en hærstyrke ledet av en Vicentius for å invadere Italia, men denne ble beseiret og Vicentius drept.

Østromerrikets keiser Leo I anerkjente verken Olybrius eller Glycerius som keisere. Leo døde januar 474, men hans etterfølger Zenon valgte samme politikk og utnevnte Julius Nepos. Nepos fikk ingen direkte militær støtte fra Konstantinopel, men fra sin base i Dalmatia kommanderte han restene av den illyriske hæren. Sent i 473 eller tidlig 474 forlot Gundobad av ukjente årsaker Italia og kom aldri mer tilbake. Dermed mistet Glycerius viktigste støttespiller og da Julius Nepos gikk i land ved Ostia juni 474 overga Glycerius seg uten motstand.

Nepos gjorde forsøk på å stagge visigotisk ekspansjon i Gallia, men våren 475 måtte han avstå Auvergne i bytte mot å få beholde Provence. Samme sommer gjorde Orestes, magister militum og kommandant for den italienske hæren, opprør. Nepos måtte flyktet tilbake til Dalmatia.

Orestes utropte sin sønn Romulus Augustus til ny keiser. Heller ikke han skulle ha keisertronen særlig lenge. Økonomien var dårlig og soldatene ønsket betaling i form av landjord. Orestes nektet og i 476 gjorde hæren opprør ledet av skirien Odovakar. Orestes ble tatt til fange og drept 28. august 476 utenfor Piacenza. Kort tid senere avsatte Odovakar Romulus Augustus og innsatte seg selv som konge av Italia. Odovakar anerkjente Julius Nepos i Dalmatia som keiser, men regjerte Italia som en uavhengig hersker. Dermed var i praksis Vestromerriket historie, selv om det formelt fortsatte å eksistere fram til Nepos’ død i 480.

Arven fra Roma[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Western Roman Empire – bilder, video eller lyd
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.