Erik Gustaf Geijer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Gustaf Geijer portrettert av Karl Vilhelm Nordgren

Erik Gustaf Geijer (født 12. januar 1783Ransäters bruk i Värmland - død 23. april 1847 i Stockholm) var en svensk forfatter, lyriker, filosof, historiker og komponist. Han var professor i historie ved Uppsala universitet 1817, styremedlem i Svenska Akademien 1824. Videre var han medlem av Götiska Förbundet og redaktør for deres tidsskrift Iduna. Geijer var morfar av Hugo Hamilton, sønn av Bengt Gustaf Geijer og Ulrika Magdalena Geisler og sønnsønn av Bengt Gustaf Geijer.

I 1795 (da han var 12 år) gikk han på Karlstads skole, han ble student 1799 i Uppsala, filosofidoktor 1806, dosent i historie 1810 og ordinert til professor i 1817.

Under en reise til England, som skulle få stor betydning for hans utvikling, ble han utnevnt til dosent i historie (1810) og det påfølgende året i Götiska förbundet, hvis virksomhet han ble interessert i å delta i. Etter sitt besøk i England bestemte han seg for å bli der. Han oppholdt seg i England i perioden 1809-1810, og i 1816 giftet han seg med Anna Elisabeth Lilljebjörn.

I begynnelsen av 1816 holdt han forelesninger om svensk historie, som ble besøkt av et stort antall tilhørere, blant dem den tyske forfatterinnen Amalia v. Helvig, som da var på ferie i Uppsala. Hun gjorde et dypt inntrykk på han og åpnet hans sinn for kunstens skjønnhet. Han hentet inspirasjon til sin diktning fra fortiden og skrev de berømte diktene Vikingen og Odalbonden, og i folkvisestil skrev han Den lille kolargossen. Han var til og med komponist. Han lagde melodier til mange av sine dikt.

I år 1817 ble han professor i historie og ble ansett som universitetets fremste mann på sin tid. Som professor ved Uppsala universitet skrev han Svenske folkets historie og ble gjennom dette også en berømt historieskriver.

I år 1821 ble han med utgangspunkt i det filosofiske skriftet «Thorild» utsatt for en prosess som kunne ha resultert i landsforvisning. Enkelte av Geijers uttalelser om dogmene ble ansett som en fornektelse av den rene evangeliske lære (protestantiske kristendomen). Han ble frikjent.

I 1838 gav han ut det første nummeret av tidsskriftet «Litteraturbladet». Dette var hans arbeid, filosofi og liv til han døde i 1847 i Stockholm, 64 år gammel.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Kobbertsikk fra før 1899

Biografiske verker[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Malte Ramel 
Svenska Akademien,
Stol nr 14

(1824–1847)
Etterfølger:
 Elias Fries