Politisk historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer politiske hendelser og aktører. Typiske emner for politiske historie kan være konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, statsministre etc. Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet var politisk historie den helt dominerende gren av historiefaget. Dette ut fra en tanke om at historien skulle handle om «viktige» emner, og statsstyre og politiske anliggender på toppnivå ble regnet som spesielt viktige.

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble synet på politisk historie som spesielt privilegert og viktig angrepet fra flere hold:

  • Evolusjonister ønsket å se «Folkets» historie som en slags overindividuell enhet.
  • Marxister forstod historien som klassekamp mellom de som eide og de som arbeidet for herskerklassen.
  • Kulturhistorikere som Lamprecht i Tyskland og Troels-Lund i Danmark flyttet fokus mot kultur og hverdagsliv
  • Den franske Annales-skolen så politisk historie som små overflatekrusninger på toppen av århundrevarige historiske strukturer
  • Samfunnsvitenskapen gjorde store fremskritt og metodene utviklet for disse fagene ble anvendt av historikerne på fotriden.

På 1970-tallet mistet politisk historie sin til da dominerende plass i flere land. Dette denne prosessen har blitt kalt den sosialhistoriske revolusjon.