Historiografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Historiografi er utforskningen og fremstillingen av historiefagets egen historie.

Ordet historiografi på norsk, svensk og dansk må ikke blandes sammen med det engelske ordet historiography, som har en langt videre betydning og også kan bety historieskriving generelt.

Hensikten med studiet av historiografi[rediger | rediger kilde]

  1. Bli bevisst hvordan samtidens ideologi og verdivurderinger preger nåtidens historieoppfatning. Å se hvordan tidligere tiders historikere har tolket historien, gir innsikt i at ens egne oppfatninger er preget av samtidens forestillinger og vanskelighetene forbundet med å tilstrebe objektivitet.
  2. Historiografi kan analysere hvordan åndsstrømninger som opplysningstid, romantikken og empirismen har gitt sitt utslag på historieoppfattelsen.
  3. oversikt over tidligere forskning på et felt, slik at en vet hvorfra en bør gjøre videre studier.

Historiografiske hovedepoker[rediger | rediger kilde]

Historie som myter[rediger | rediger kilde]

Før skriftkulturen ble utbredt hadde historiefremstillinger oftest form av myter som levde på folkemunne før de ble nedtegnet. De to viktigste kategoriene myter var skapelsesmyter som i Mosebøkene og den Eldre Edda. Disse skulle forklare hvordan verden var blitt til. Den andre kategorien myter var genealogier som er slektsskapsrekker som oftest hadde til hensikt å begrunne hvorfor herskeren hadde arverett til å herske. Histoiske myter fra Østen er oftest sykliske (gjentakende og uten retning), mens europeiske gjerne var linjære (utviklingen hadde en fremadskridende retning).

Historie som krønike[rediger | rediger kilde]

I krønikefasen utartet historieskrivingen seg i en berettende kronologisk oppramsning av hendelser av bestemte typer. Krøniketiden varte i Europa fra Herodot på 400-tallet f.Kr. til opplysningstiden på 1700-tallet. Felles for krønikører var at fremstillingene alltid var kronologiske («så skjedde det, og så skjedde det etc») ikke tematiske. Krønikene var mer berettende enn forklarende, og dersom forklaringer forekom, var de ofte religiøse eller preget av forsyn og tro på skjebnen. Krønikene hadde ofte et belærende eller moraliserende formål som kunne være å «lære av historien». Eller de hadde til hensikt å dokumentere heltegjerninger (sagaer) eller vise Guds inngripen (kirkelige annalister og hagiografer).

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

Under Opplysningstiden utviklet historieskriving et mer kritisk forhold til kildene. Imidlertid forble historiesynet førvitenskapelig, ettersom forfatterne regnet sin egen tids ideer og idealer som målestokken på fortidens samfunn. Når fortidens mennesker handlet og tenkte annerledes, ble dette latterliggjort og forklar som et utslag av uvitenhet, ikke at datidens tenkemåte var grunnleggende forskjellig fra samtiden.

Historien som vitenskap[rediger | rediger kilde]

Det er først på 1800-tallet at systematiske metoder ble utviklet for å finne sannhetsgehalt i kildene («kildekritikk»). Dermed oppsto historie som vitenskap og ble skilt fra litteraturen.

Historismen[rediger | rediger kilde]

Under romantikken i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet ble historiefaget profesjonalisert. I følge Historismen hadde enhver tidsepoke sin egenart. Dersom fortiden skulle forstås, måtte en forsøke å undersøke tidsepoken så fordomsfritt som mulig. Dette skulle skje ved å forsøke å skille ut hva som var sant fra hva som var usant i primærkilder. Målet var å rekonstruere «hva som faktisk skjedde» (tysk: «wie es eigentlich gewesen ist»), ikke å moralisere over fortidens dumskap som ofte var motivet under opplysningstiden.

Evolusjonisme[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1800-tallet mottok historiefaget impulser fra Darwinismen via fortolkere som Comte og Spencer. Perioden var preget av tro på skrittvise fremskritt og utviklingsoptimisme. Nasjonalisme og at tro på at historiestudier kunne avdekke kontinuitet fra storhetstid i Middelalderen var fremherskende. Senere generasjoner historikere tar avstand fra evolusjonistenes synspunkter ettersom den gav legitimitet til rasistisk, nasjonalistisk, imperialistisk eller militaristisk ideologi.

Marxisme[rediger | rediger kilde]

Marxistisk inspirert historie la vekt på at grunnleggende interessemotsetninger mellom klasser var drivkraften som forklarte historisk utvikling. Marxistisk inspirerte historikere flyttet fokus fra elitekulturen og over på økonomiske og demografiske forhold i fortiden. Historien ble ofte skildret som overklassers bestrebelser på å underkue og utbytte bønder og senere arbeidere, og deres opprør mot førstnevnte.

Empirisme[rediger | rediger kilde]

Misbruk av historie til ideologiske formål av totalitære regimer under første halvdel av 1900-tallet førte til en grunnleggende skepsis mot «store fortellinger» og (over-)generaliseringer i historiefremstillinger. Empirister ønsket heller å fremskaffe ny kunnskap om fortiden gjennom detaljundersøkelser av fortiden.

Annales-tradisjonen[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden tok franske historikere et oppgjør med den til da herskende tradisjonen om at historie kun handlet om «konger og kriger». Historikerne Marc Bloch og Lucien Febvre stiftet i 1929 tidsskriftet Annales der fokus var flyttet vekk fra den politiske historien til en interesse for hele samfunnet i fortiden («Totalhistorie»). Annales-historie skrev ypperlig historiske fremstillinger der temaet var fortidens mentalitet og tenkemåter, folkekultur, landbruk, klimahistorie, kommunikasjon etc. Historiefagets metode ble beriket med teknikker fra sosiologi, geografi og sosialøkonomi. I steden for å skrive kronologisk, ble historieskrivingen tematisk.

Sosialhistorie[rediger | rediger kilde]

Sosialhistorien vokste frem på 1970 og 1980-tallet. Ved hjelp av samfunnsvitenskapelige metoder ønsket en å skrive historien om «glemte grupper», det vil si folk som ikke hadde fått noen plass innenfor den politiske historien. Ofte ble kvantitative teknikker benyttet i analysene. I følge G.M. Trevelyan var sosialhistorie «history with the politics left out». Særlig mye forskning ble rettet innen kvinnehistorie og arbeiderhistorie. Sosialhistorie er på grunn av metode og fremstillingsform ofte god vitenskap, men kjedelig lesning.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den engang var – en innføring i historiefaget. Oslo 1992. ISBN 82-00-21563-6Kapittel 3 og 4 gir en kort oversikt over historiografi.
  • Iggers, Georg G.: Moderne historievidenskab – socialhistorie efter 1945 forudsætninger, hovedlinier, perspektiver. København 1980 ISBN 87-87201-60-7Dansk oversettelse av verk av en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike historiografer.
  • Kaldal, Ingar: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie Samlaget 2002. – Kort ypperlig innføring i siste 25 års utvikling innen historiefaget.
  • Carr, E. H.: What is History? 1961. ISBN 0-394-70391-XPionerarbeid innen historiografi, og fortsatt den mest brukte innføringsbok i historievitenskap i den engelsktalende verden.