Widsith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Widsith er et angelsaksisk (gammelengelsk) dikt på 144 verselinjer som antagelig ble skrevet en gang på 900-tallet, men trekker fra en tidligere tradisjon av muntlig litteratur. Det eneste tekstfragmentet er nedskrevet i Exeterboken, et manuskript med angelsaksisk poesi som ble satt sammen en gang på slutten av 900-tallet. Tittelen på diktet, Widsith, er et senere tillegg da ingen av diktene i Exeterboken hadde titler. Navnet «Widsith» er avledet fra den antatte scop, angelsaksisk for skald, av diktet, og betyr noe som «lang-reise».

Diktet er for det meste en liste av europeiske folk, konger, og helter fra germanske sagndiktningen i nordlige Europa som strekker seg tilbake i tid til folkevandringstiden. Widsith er inndelt i tre avdelinger, eller «kataloger», som på angelsaksisk ble kalt for tulas (þulas), det vil si sanger (se det norrøne eddakvadet Rigstula, Rigs sang). Den første tulas beskriver kjente konger og høvdinger fra diktets samtid og antikk («Cæsar styrte grekerne»), samt hvem de hersket over. Den andre tulas beskriver navn på folk og land som Widsith har besøkt, i følgende modell: «Med (navnet av en stamme) var jeg, og med (navnet på en annen stamme)». I den tredje tulas beskriver myter og legender fra disse reisene, i henhold til følgende modell: «(Heltens navn) jeg søkte og (heltens navn) og (heltens navn)».

Diktet bygger på gamle muntlige tradisjoner og det er usikkert om avskriften i Exeterboken er gjort fra en eldre skrevet tekst eller fra muntlig framførelse. Diktet er i sitt vesen en fragmentarisk indeks over de folkestammer, helter og sagnfolk som var kjente for 700-800-tallets angelsaksere og er således en referanse til angelsaksernes germanske røtter. Mange av navnene eksisterer i germanske og norrøne legender.

Det avsluttes med en kort kommentar av viktigheten og berømmelsen gitt av skalder som Widsith, med mange hentydninger om samfunnets sjenerøsitet gitt til sangfortellere av beskytteres «forstand på sanger». Om diktets litterære kvalitet ikke er stor er dens historisk-kulturelle betydning desto større. Det inneholder blant annet den første skriftlige benevnelse av vikinger som navn (linjene 47, 59, 80).

linjene 45–49:
Hroþwulf ond Hroðgar heoldon lengest Rolf og Roar holdt lengst
sibbe ætsomne suhtorfædran, fred sammen, farbror og brorsønn,
siþþan hy forwræcon wicinga cynn siden de jagde viking-ætt
ond Ingeldes ord forbigdan, og Ingjald skutt med bue ved spydlengde,
forheowan aet Heorote Heaðobeardna þrym. kuttet i stykker ved Heorot av hadubardenes hær.

Navnene nevnt, Hroðulf er Rolf Krake, og Hroðgar er Hroar eller Roar, bror til Helge, Rolf Krakes far. Angelsaksiske Ingeld, norrøne Ingjald, er en legendarisk kriger som også var nevnt i andre kilder. I år 797 skrev Alkuin av Tours et brev hvor han spør «Quid enim Hinieldus cum Christo?» – «Hva har Ingjald å gjøre med Kristus?».[1] Heorot er en mjødhall som også er beskrevet i det store eposet Beowulf som «den fremste av haller under himmelen». Heaðobard, eller engelsk heathobard, eller på norsk hadubard betyr noe slikt som «krigssbardene», bard et annet navn for skald. Det er bevart som stedsnavnet Bardengau i Mecklenburg, Tyskland, og de var en gren av langobardere som i henhold til Beowulf ble beseiret på 500-tallet av danskene, og hvor deres konge Frode falt. Dennes sønn Ingjald tok opp igjen fiendtlighetene, brente opp den danske kongeborgen Heorot (Lejre), men led et avgjørende nederlag mot Hroðgär (Roar) og Hroðulf (Rolf Krake)[2]

Diktet beskriver også reidgotere (se artikkel Röksteinen), gjør en klar forskjell mellom sveaere (= Svitjod) og gøtere (Gøtaland) som to ulike folk, og indikerer at vikinger var en gruppe som skilte seg fra eksempelvis væringere.

linjene 57–59:
Ic wæs mid Hunum Jag var med hunnere
ond mid Hreðgotum, og med reidgotere,
mid Sweom ond mid Geatum med sveaere og med gøtere
ond mid Suþdenum. og med sørdanere.
Mid Wenlum ic wæs ond mid Wærnum Med Wenlum var jeg og med væringer.
ond mid wicingum. og med vikinger.

Den vidtreisende poeten Widsith hevder selv å være av ætten myrgingene, og dette diktet er den eneste referanse til disse, som først hadde dratt ut i følget til «Ælhild, den kjære fredspinner, fra øst for Angeln|Angel til hemmet til kongen av de prektige gotere, Ermanarik, den harde edbryter». Den østgotiske Ermanarik ble beseiret av hunerne400-tallet.

Det er et åpent spørsmål om Widsith bokstavelig mener seg selv, eller poetisk mener sin ætt, enten som en myrging ellers som en poet, som når «den fiktive taleren Deor benytter det retoriske førsteperson ”jeg” for å plassere seg selv i den samme legendariske verden som han fremkalte i de tidligere delene av diktet gjennom hans hentydninger til Weland smed (Volund smed), Teoderik den store|Teoderik goteren, Ermanarik goteren, og andre legendariske figurer fra den germanske fortid».[3]

I samme forbindelse, «jeg var med israelittene og med assyrerne, med hebreere og indere og med egyptere...» skryter Widsith. Diktet som nå er tilsvarende gitt tittelen Deor er også fra Exeterboken og trekker fra tilsvarende legendarisk materiale som Widsith.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mitchell, Bruce, et al.: Beowulf: An Edition with Relevant Shorter Texts. Oxford, UK: Malden Ma., 1998. Side 225
  2. ^ Bugge, S.: Helge-digtene i den ældre Edda (1896). Sidene 159—163.
  3. ^ Niles 2003, p 10

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bradley, S. A. J. (overs.): Anglo-Saxon poetry: an anthology of Old English poems. London: Dent, 1982 (oversettelse til engelsk prosa).

Eksterne lenker og kilder[rediger | rediger kilde]