Harald II av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harald II
Konge av England
Harald II av England
Navn: Harald Godwinson på det kjente Bayeuxteppet
Regjeringstid: 1066
Født: ca. 1022, Wessex
Død: 14. oktober 1066, Hastings
Foreldre: Godwin, jarl av Wessex
og Gyða Þorkelsdóttir
Ektefelle‍(r): Edith
Barn: to

Harald II Godwinson (engelsk: Harold Godwinson) (født 1022, død 14. oktober 1066) var den siste saksiske kongen av England. Han regjerte bare fra 5. januar 1066 til oktober samme året, da han ble drept i slaget ved Hastings.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Harald var sønn av Godwin, den mektige jarlen av Wessex, og Gyða Þorkelsdóttir, som var barnebarn til den legendariske svenske vikingen Styrbjørn Sterke og tippoldebarn til Harald Blåtann.

Da faren døde i 1053 ble Harald Godwinson jarl av Wessex, et område som på den tiden dekket en tredjedel av England, helt sør i landet. Dette gjorde ham til den mektigste mannen i landet, bortsett fra kongen.

Samling av makt[rediger | rediger kilde]

Harald fortsette farens rolle som samlingspunkt for motstandskampen mot økende normannisk innflytelse i England. Han gikk også i strid mot Gruffydd ap Llywelyn, som hadde erobret hele Wales. Han seiret over Gruffydd, som deretter ble drept av sine egne menn, i 1063. Noe senere giftet Harald seg med enken hans, Edith, som var datter av jarlen av Mercia. De fikk to sønner, Harald og Ulf. Harald fikk også flere barn med sin elskerinne, Ealdgyth (Edith) Svanehals.

I 1065 gav Harald støtte til opprørere fra Northumbria mot sin bror, Tostig eller Toste, som på grunn av dette allierte seg med Harald Hardråde.

Da Edvard bekjenneren døde den 5. januar 1066, hevdet Harald at han var blitt lovet tronen på dødsleiet til den engelske kongen. Han fikk witenagemotet, rådet til kongen, til å godkjenne ham, og ble kronet alt neste dag.

Ytre trusler[rediger | rediger kilde]

Det tok ikke lang tid før landet ble invadert. Harald Hardråde gikk i land i det som nå er Yorkshire i september. De vant slaget ved Fulford nær York, men fem dager etter ble de slått av den engelske hæren til Harald Godwinsson i slaget ved Stamford Bridge.

Men i sør truet en ny fare. Hertugen Guillaume (senere kjent som Wilhelm Erobreren) av Normandie mente han var blitt lovet tronen, både av den forrige kongen og den nåværende. Harald Godwinson skulle ha sverget at den engelske kronen skulle gå til Guillaume da skipet hans grunnstøtte i Normandie i 1064 eller 1065.

Etter å ha seiret over den norske invasjonen måtte Harald nå avverge den normanniske. Han tvang hæren sin til å marsjere til Sussex, der Guillaume og en hær på rundt sju hundre var gått i land. De to hærene møttes ved Hastings den 14. oktober. Etter en hard kamp ble Harald drept. Tradisjonen, og Bayeuxteppet, sier han fikk en pil i øyet, noe som var en vanlig straff for de som begikk mened. Ansiktet hans var så skadet at Edit Svanehals måtte identifisere kroppen hans.

Etter døden[rediger | rediger kilde]

En normannisk kilde hevder at Harald ble gravlagt med utsyn over sakserkysten, men det er mer sannsynlig at han ble stedt til hvile i kirken sin i Waltham i Essex.

En av Haralds døtre, Gytha av Wessex, ble stammor til flere østeuropeiske dynasti, og på grunn av dette blir Harald regnet som martyr av den russiske ortodokse kirken med minnedag den 14. oktober.

Den drepte kongen ble også heltedyrket i hjemlandet. En legende fra ellevehundretallet sier at han ikke ble drept, men bodde i Winchester i to år, til han var blitt frisk fra skadene sine, og deretter vandret rundt i Tyskland som pilegrim ved navn Kristian. Da han ble gammel kom han tilbake til England, og ble eneboer i en hule ved Dover. På dødsleiet forklarte han at navnet hans ikke var Kristian, men Harald Godwinsson.

På attenhundretallet blomstret interessen for sakserkongen opp igjen. Han ble emnet for et skuespill, Harold, av Alfred Tennyson, og romanen Last of the Saxon Kings av Edward Bulwer-Lytton. I The tree of justice skriver Rudyard Kipling om en gammel mann som kommer til Henry I og viser seg å være Harald Godwinson. Og i sitt historieverk History of the Norman Conquest of England gjorde E. A. Freeman kongen til den store engelske helten.


Forgjenger:
 Edvard Bekjenneren 
Konge av England
Etterfølger:
 Vilhelm I av England