Ivar Beinlause

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ivar Beinlause (norrønt Ívarr inn beinlausi) (ca. 794872 i Dublin) var kallenavnet på Ivar Ragnarsson, sønn av den legendariske Ragnar Lodbrok. Ivar var en beryktet norrøn vikinghøvding og uten tvil en faktisk historisk skikkelse ettersom han blir bekreftet av ulike kilder. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om det kan være flere forskjellige personer med navnet Ivar som senere tradisjoner har forstått som en og samme mann. Ivar Ragnarsson fra de norrøne kildene, Ivar av Jorvik og Ivar av Dublin kan vise til samme historiske person, men dette vet vi ikke med sikkerhet.

Legenden[rediger | rediger kilde]

De norrøne kilder[rediger | rediger kilde]

Ivar Beinlause var i henhold til Ragnar Lodbroks saga Ragnars eldste sønn sammen med Åslaug Sigurdsdatter. Ivar hadde en brusk i beinet slik at man måtte bære ham rundt på skjoldet. Han var dog en stor, sterk, vakker og en av de klokeste menn noensinne. Han var derfor rådgiver for sine brødre Bjørn Jernside, Sigurd Orm-i-auga og Halvdan Hvitserk.

Da kong Ælla av Northumberland hadde myrdet Ragnar Lodbrok ved å slenge ham ned i en ormegrop forsøkte Ivars brødre å hevne faren, men ble beseiret. Ivar dro da til Ælla og sa at han søkte fred, men på ett vilkår. Han ville ha så mye land som kunne dekkes av en oksehud. Ælla gikk med på dette, men Ivar skar oksehuden i så fin rem at han kunne dra den rundt hele York.[1]

Deretter styrte Ivar byen og var så gavmild at han trakk til seg mange krigere. Da Ælla ble angrepet av Ivars brødre for andre gang var de beste krigerne på Ivars side og Ælla tapte slaget og ble tatt til fange. Brødrene diskuterte hvordan de kunne straffe ham, og Ivar foreslo at de skulle risse en blodørn på ryggen hans. Det betød at Ællas rygg ble skåret opp, ribbeina ble brettet til siden og lungene ble dratt ut. Således ble Ivar konge av England.

I sagaene er det et interessant etterspill til slaget ved Hastings: det blir fortalt at før Ivar døde i England ga han beskjed om at hans lik skulle gravlegges i en haug ved den engelske kysten, og sa at så lenge beina hans voktet denne delen av kysten ville ingen fiende greie å invadere landet. Som profeti holdt det stikk, sier sagaen, inntil «da Vilhjalm bastarden (Vilhelm Erobreren) kom til kysten, han gikk (gravstedet) og brøt Ivars haug og så at kroppen ikke hadde gått i oppløsning. Deretter fikk han bygget et stort likbål (hvor Ivars lik ble) brent... Deretter (fortsatte han invasjonen og fikk) seier.»[2]

De historiske kildene[rediger | rediger kilde]

Konge av Dublin[rediger | rediger kilde]

I år 853 kom en Ivar (Imar) til Dublin sammen med Olav Kvite med en sterk hær og krevde suverenitet og kongeverdighet over den norrøne bosetningen. Ivar og Olav opptrer både sammen og hver for seg som ledere for de norrøne i Irland følgende år. Det har vært antatt en identitet mellom denne Ivar og Ivar Beinlause, men dette er ikke sikkert. Dublin ble en maktbase, ikke spesielt for videre ekspansjon innover i Irland, men den vegen handelen gikk, det vil si over Irskesjøen og mot England.

Den store hæren i England[rediger | rediger kilde]

I henhold til den Angelsaksiske krønike «kom en mektig hedensk hær til England» i år 865. Det var en hær av hovedsakelig dansker og andre av norrøn bakgrunn fra Norge, Irland og Normandie av en hittil uhørt størrelse som flyttet seg gjennom England med fryktelig hastighet og gjennombruddskraft.

Hærstyrken var ledet av Ivar Beinlause og brødrene hans, Halvdan Ragnarsson og Ubbe Ragnarsson. Det var den første invasjonen av vikinger hvor hensikten var primært erobring og ikke kun sporadisk plyndring. Virkningen var knusende. I henhold til sagaskribentene var hensikten dog først og fremst personlig, at brødrene var ute etter å hevne faren Ragnar Lodbroks død i Northumbria.

De gikk i land i East Anglia, der hvor Ragnar Lodbrok i henhold til legenden hadde lidd skipsbrudd tidligere, og kong Edmund av East Anglia kjøpte seg fred ved å gi proviant til den fremmede hæren, og stille hester og vinterkvarter til disposisjon. Ivar (som av biskop Asser i biografien Livet til kong Alfred ble kalt for «Hingwar») ledet deretter hæren nordover langs den gamle romerske vegen, krysset Humber og gikk inn i Northumbria. Den 1. november 866 erobret og okkuperte de den største byen Jorvik (York) ved et overraskende angrep og ved å dra fordel av de indre svekkelsene ved at kong Ælla var krig med sin rival Osbert. De norrøne begynte deretter å forsterke befestningen av byen.

Konge av York[rediger | rediger kilde]

Northumbrianerne la til side indre motsetninger for å forene seg mot en felles fiende, og den 23. mars 867 gikk den kombinerte hæren til Osbert og Ælla løs på York. Ivar og mennene hans ikke bare forsvarte byen, men påførte angriperne et knusende nederlag hvor Osbert ble drept og Ælla ble tatt til fange. Det blir bekreftet av Ulster-annalene som sier «Et nederlag for de nordlige sakserne i York, på danskenes hender, hvor Alli, konge av de nordlige sakserne, ble slått i hjel».

Ællas død har fått oppmerksomhet hos mange. I henhold til tradisjonen ble Ælla torturert i hjel med groteske midler ettersom brødrene var Ragnar Lodbroks sønner og hadde et hevnmotiv. Sagaene markerer at det spesielt var Ivar som personlig ledet torturen og den mest detaljerte beskrivelsen finnes i Tætten om Ragnars sønner (Þáttr af Ragnars sonum): «De sørget for å skjære en blodørn over Ællas rygg, og kuttet vekk alle ribbeina fra ryggsøyla, og deretter trakk de ut lungene hans.»

Drapet på Edvard martyren[rediger | rediger kilde]

Hva som var igjen av de northumbrianske adelige flyktet, og Ivar satte inn en lokal angelsakser ved navn Egbert som stedsfortredende hersker for at han selv og hæren, slik den Angelsaksiske krønike skriver, i år 868 kunne bevege seg sørover fra York og sette opp vinterleir i Mercia ved Nottingham. Nottingham hadde stor strategisk betydning, både til forsvar og for videre ekspansjon.

Kong Burghred av Mercia sendte bud til kong Æthelred av Wessex etter hjelp. En kombinert hær fra Mercia og Wessex samlet seg for å møte Ivars hærstyrke. Danskene var i mindretall og Ivar gikk isteden inn for en fredsavtale, Nottingham-avtalen, som frigjorde danskene fra deres trengte posisjon. Krønikeskriveren Henry av Huntington noterer rundt 250 år senere:

«Ingwar (Ivar) da så at hele hærmakten til England var samlet der, og at hans gruppe var svakere, og var derfor stengt inne, brukte han glatte ord – som den listige rev som han var – og vant fred og troskap fra de engelske. Deretter dro han tilbake til York, og forble der et år med all sin grusomhet.»

Under dekke av fredsavtalen krysset Ivar med broren Ubbe og hæren Mercia og erobret East Anglia i slaget ved Haegelisdun i 870.[3]

Ivar har også fått skylden for å ha drept Sankt Edmund av East Anglia. I henhold til kildene nektet Edmund å underkaste seg hedningene. Etter slaget sto Edmund i sin egen hall og hadde kastet vekk sine våpen, slik den franske munken Abbo av Fleury skrev på 900-tallet, i et forsøk på å imitere Jesus Kristus. «De onde mennene bandt Edmund og skammelig fornærmet ham og bandt ham til tre» utenfor den lille landsbyen ved navn Hoxne.

Etter øyensynlig å ha plaget sitt offer og hånt hans tro skjøt danskene på ham med piler inntil han var død. Med Edmund drept flyktet hans bror Edwold til Cerne Abbas i Dorset og ble en eremitt. Med ett enkelt slag var det kongelige dynastiet i East Anglia over for alltid. Edmund ble senere erklært som helgen.

Erobringen av England[rediger | rediger kilde]

I henhold til Angelsaksiske krønike tok vikingene alt land:

«De ødela alle de kirkene de kom til, på samme tid kom de til Medehamstede (Peterborough), de brente og ødela, drepte abbeden og munkene, og alt som de fant der.»

Ivar dro tilbake til York, men etterlot hæren under felles ledelse av brødrene Halvdan og Ubbe som fortsatte ved å angripe Wessex. De fulgte elven Thames til Reading som de omgjorde til sitt hovedkvarter. Æthelred døde og Alfred, den senere Alfred den store, fortsatte hans motstand. Det var minst ni større sammenstøt som krønikeskriverne har funnet verdig å benevne som slag, foruten mindre raid for å plage og utmatte danskene. I løpet av slutten av 870 hadde danskene mistet flere betydningsfulle menn, en konge og ni jarler blir nevnt, var de villige til å diskutere fred.

Krig i Skottland[rediger | rediger kilde]

Ivar Beinlause på sin side vendte oppmerksomheten mot Skottland. Da gikk han atter i forbund med sin gamle medkonge fra Dublin, nordmannen Olav Kvite, som tidligere hadde vært involvert i Skottland, blant annet herjet han der i 866.

Olav var gift med Aud den djuptenkte, kjent fra Islendingesagaene, og hennes familie kontrollerte Suderøyene (Hebridene) og antagelig var mange norrøne menn derfra med. I tre år drev de på med herjingstokter for å presse rikdom og penger fra de gæliske og piktiske samfunnene i Skottland, men i 869 dro Olav tilbake til Irland for å slå tilbake irske angrep mot Dublin. Han vendte tilbake til nye herjinger det påfølgende året.

I et samordnet angrep seilte Olav opp fjorden Firth of Clyde fra Irskesjøen med en stor flåte mens Ivar kom nordvest fra York og møtes ved Dun Breatann (engelsk Dumbarton Rock), en festning som britene kalte for Alcluith (= Clyde rock) og som var oldtidshovedstaden i Strathclyde. Denne festningen hadde gjennom alle år stått imot angrep fra piktere, skotter og anglere, men i henhold til Ulster-annalene beleiret Olav og Ivar stedet, erobret og plyndret det.

Festningen holdt ut beleiringen i fire måneder, men ble tvunget til å overgi seg da en av veggene «mirakuløst» raste sammen. Den norrøne hæren ble i Strathclyde for vinteren før den seilte tilbake til Dublin med 200 skip med tyvgods og slaver, inkludert Artgal (Arthgal), kongen av Strathclyde. Krav om løsepenger ble sendt til hans sønn Rhun, som var gift med søsteren til kong Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland), herskeren av det atskillig større kongedømmet Alba. Cináed mac Ailpín sendte sine talsmenn med gaver til Dublin og krevde at Arthgul ble drept. Ivar gikk med på dette, fikk Artgal henrettet og således ble Rhun ved farens død konge av Strathclyde.

Ivar Beinlause dør[rediger | rediger kilde]

I 871 var Ivar Beinlause tilbake i Dublin hvor han forble «konge av nordboerne i hele Irland og Britannia» inntil han døde i 873. Han døde fredelig, uovervinnelig i kamp og som hedning. Winston Churchill har bemerket i sin verdenshistorie at «således kan det hende at han fikk det beste av begge verdener». Hans arvtager som konge i Dublin, var Ivars bror Halvdan.

I henhold til legenden ble Ivars lik fraktet tilbake til England etter hans eget ønske og begravd ved kysten som en beskyttelse mot framtidige angrep mot England. Det varte fram til Vilhelm Erobreren fikk liket gravd opp og brent. Derimot har Martin Biddle fra Universitet i Oxford og hans danske hustru Birthe Kjølbye-Biddle lagt fram argumenter om at skjelettet i en grav som er avdekket ved Repton i Derbyshire, er nettopp levningene etter Ivar Beinlause, men som da er motstridende til teorien om at han led av osteogenesis imperfecta (se nedenfor).

Tilnavnet «Beinlause»[rediger | rediger kilde]

Det er en del uenighet om meningen av tilnavnet hans «beinløse». Det kan kanskje være en metafor for slange. Hans bror Sigurd ble betegnende nok kalt for «Sigurd Orm-i-auga». I henhold til Ragnar Lodbroks saga var hans beinløshet et resultat av en forbannelse. Hans mor Åslaug Sigurdsdatter var Ragnars andre kone, og hun hadde overnaturlige krefter som trolldom og synskhet. Kvadet Håttalykill beskriver at han var «uten bein i det hele tatt», men det er en medisinsk umulighet.[4]

Derimot understrekes ofte hans mentale kapasitet i motsetning til at hans bror Ubbe blir identifisert for sin store fysiske styrke. Det er mulig at hans visdom var omvendt proporsjonalt med hans fysiske kapasitet. Det kan tenkes at han var krøpling i beina, men som eldste sønn ble han likevel ikke satt ut i skogen. Med årene fikk han sannsynligvis overkompenserte krefter i overkroppen. Faktisk uthever Ragnars saga hans ekstremt sterke overkropp som bortimot fortrollet.

Sagaene sier også at verken kjærlighet eller lyst var en del av livet hans, og han døde også uten etterkommere. Det har derfor blitt foreslått at han var impotent, ute av stand til å få en ereksjon («beinløs»). En del norrøne kilder peker på en form av osteogenesis imperfecta (se nedenfor).

Genetisk sykdom[rediger | rediger kilde]

I 1949 publiserte danske Knud Seedorf en artikkel med tittelen Osteogenesis imperfecta: A study of clinical features and heredity based on 55 Danish families hvor han observer at Ivar beinløse sannsynligvis led av ostegeneosis imperfecta. Det finnes mindre ekstreme former av sykdommen hvor den som har den kan være merket og ha mer eller mindre problemer med å bruke beina, men kan ellers være normal i alle andre henseender.

I 2004 laget en talsmann for rettighetene til uføre med osteogenesis imperfecta, Nabil Shaban, en TV-dokumentar hvor han utforsket muligheten om den historiske Ivar Beinlause kan ha hatt denne lidelsen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Denne fortellingen er en myte som går igjen i mange kulturer, blant annet hos fønikerne da de tok Kartago. I henhold til en yngre saga var det London, og ikke York, som Ivar vant.
  2. ^ Donovan, Frank. R.: The Vikings, Horizan Caravel Books, Fourth Edition, American Heritage Publishing Co.: New York, 1964, LCC# 64-17106, sidene 44-45; 145, 148.
  3. ^ «Haegelisdun» har blitt identifisert som Hellesden i Bradfield St Clare, Suffolk.
  4. ^ «Håttalykill» (Háttalykill inn forni = Versemålnøkkelen), nedtegnet i Orknøyingenes saga, er diktet islenderen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl. Kvadet er et mesterdikt (i motsetning til læredikt) som på 40 versmål i 80 strofer nevner 40 konger og helter, blant annet Ragnar Lodbrok og sønnene hans.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]