Frøydis Eiriksdatter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rekonstruksjon av norrøn bosetning på Vinland, dagens L'Anse aux Meadows.

Frøydis Eiriksdatter (norrønt Freydís Eiríksdóttir) var ei beryktet norrøn kvinne som seilte til Vinland i Nord-Amerika tidlig på 1000-tallet. Hun var en datter av Eirik Raude utenfor ekteskap og således halvsøster av Vinlands oppdager, Leiv Eiriksson. Hun hadde også to andre brødre, Torstein og Torvald. Vi vet ikke når hun ble født, men kanskje en gang mellom årene 970980.

De to islendingsagaene Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga har ulike detaljer om Frøydis Eiriksdatter. I henhold til den første sagaen var Frøydis gift med Torvard, noe som blir bekreftet av den andre sagaen som sier at de bodde på Gardar. «Hun var et stort og fermt kvinnfolk, men Torvard var en pusling; hun var svært glad i gods og gull.» Hva som synes klart, er at hun deltok på to ekspedisjoner til Vinland.

Kvinne med sverd[rediger | rediger kilde]

Eirik Raudes saga er kortfattet, men heroisk i sin beskrivelse av henne, mens hun i Grønlendingenes saga er betydelig og påfallende negativt fremstilt. I den førstnevnte saga blir hun med på Torfinn Karlsevnes ekspedisjon til Vinland rundt år 1004.

Etter å ha drevet handel med de innfødte som de norrøne kalte for skrælinger kommer det til stridigheter. Skrælingene hadde en stang som ga lyd fra seg når den ble veivet i luften og Torfinns menn ble redde. De flyktet unna mens de syntes det var skrælinger rundt dem på alle kanter. De stoppet ikke før de sto med ryggen mot en skrent. Da kommer Frøydis ut av huset og ser at mennene rømmer. I henhold til sagaen roper hun etter dem:

«Hvorfor renner dere unna for disse ynkelige stakkarene? Så gilde karer som dere er, ville jeg trodd at dere kunne slå dem ned som naut! Og hadde jeg bare våpen, tror jeg nok jeg skulle slåss bedre enn noen av dere.»

Angrep på skrælinger[rediger | rediger kilde]

Eggingen hennes hadde ingen effekt på mennene, og Frøydis ville da følge etter dem, men hun ble for sein for hun var med barn. Skrælingene kom da mot henne. Foran skogen lå en norrøn mann død og sverdet bart ved siden av ham. Hun griper sverdet og snur seg mot skrælingene, blottet brystene og slo flatsiden av sverdet mot brystene. Da ble skrælingene redde, løp til båtene sine og rodde vekk.

Denne nesten rituelle handlingen med å vise frem brystene blir også nevnt hos den romerske skribenten Tacitus bortimot tusen år tidligere i verket Germania, hvor han beskriver germanerne: Når mennene drar i strid oppholdt kvinner og barn seg i nærheten. Om mennenes mot skulle svikte, skriver Tacitus, ville kvinnene blotte brystene og vifte med dem. Hva betydningen av denne gamle gesten var, er uklart.

Tacitus skriver videre om de germanske kvinnene at «germanerne tror at det bent fram finnes noe hellig og fremsynt hos kvinnene: derfor forsmår de ikke deres råd og vanvyer ikke de svarene de gir når de blir rådspurt.»[1]

Det er få islendingesagaer som omtaler kvinner i slike mystiske drag som Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga, jf. den detaljerte beskrivelsen av volven Torbjørg som ble kalt for «Lislevolve».

Andre tur til Vinland[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av vikingbuplass på Vinland, det vil si dagens L'Anse-aux-Meadows.

Grønlendingenes saga nevner at den samme sommeren som Torfinn Karlsevne kom tilbake fra Vinland kom det et skip fra Norge til Grønland styrt av to islendinger fra Austfjordene, Helge og Finnboge. Frøydis Eiriksdatter oppsøker disse og foreslår en tur til Vinland «for det var en ferd som det hadde vist seg å være lett å vinne gods og ære på.»

De gjorde en avtale om dele gevinsten halvt om halvt, en del til islendingene og en del til henne, og de skal like mange menn med seg. Sagaen forteller at allerede her vises Frøydis' forræderi for hun tar med seg flere. De seiler ut samtidig, men brødrenes skip kommer fra først. Når Frøydis kommer bærer de andre inn lasten sin i Leivsbuene og hun blir sur. Den tendensiøse dialogen er som følgende:

«Hvorfor har dere båret sakene deres inn her?»
«Vi trodde at alle avtaler mellom oss skulle holdes,» sa de.
«Det var til meg Leiv lånte husene,» sa hun, «og ikke til dere.»
Da sa Helge: «Vi brødre har ikke ondskap nok til å hamle opp med deg.»
Så bar de ut igjen det de eide og bygde seg en skåle.

Senere oppstår det ufred mellom de to husene. Utpå vinteren går Frøydis med fredstilbud til Finnboge som aksepterer. Deretter går hun tilbake til ektemannen sin Torvard og forteller ham at: «...de slo meg og fór ille med meg. Men, du din usling, hevner vel verken min skam eller din egen, og nå får jeg merke at jeg ikke er på Grønland lenger, og jeg vil skilles fra deg om du ikke hevner dette.»

Torvard grep da til våpen og de drepte alle mennene i det andre huset, unntatt de fem kvinnene, det klarte de ikke. Da sa Frøydis: «Gi meg en øks!» De gav henne en. Siden hogg hun de fem kvinnene som var der, og de var døde da hun gikk fra dem.

Tilbake på Grønland[rediger | rediger kilde]

På tilbaketuren gjør Frøydis det klart at hun vil selv drepe den mann som forteller om hva som hadde skjedd, men ikke alle klarer å holde munn og etter hvert siver det ut. Ryktene når også Leiv Eiriksson. Han tar tre av mennene hennes og torturerer dem inntil de forteller hva som hadde skjedd. Sagaen sier så avslutningsvis:

«Jeg nenner ikke å gjøre det med Frøydis, søsteren min, som hun fortjener,» sa han, «men jeg spår henne og mannen hennes at det blir liten trivsel i deres avkom.» Og slik gikk det også, fra den tid var det ingen som syntes at de folkene var verdt annet enn vondt.

Deretter finnes det ikke flere opplysninger om den stridbare Frøydis.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etter Näsström, Britt-Mari: Frøya. Den store gudinnen i Norden. Pax 1998. Side 52-53.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]