Ottar fra Hålogaland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sjøfareren og handelsmannen Ottar er kanskje den meste kjente historiske representanten fra Hålogaland, det gamle navnet på området nord for Trøndelag.

Ottar levde sist på 800-tallet og var muligens herse (høvdingetittel). Gården hans lå lengst nord i Hålogaland, muligens ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy, men også andre steder har vært nevnt. Mange navn fra vikingtiden er preget av samtidens voldelige adferd, men Ottar er et unntak i så måte. Han drev med skinnvarehandel i inn- og utland, foruten oppdagelsesreiser i moderne forstand.

Kart over Ottars reiser, først nord til Nordishavet, deretter syd til London.

Ottar seilte fra Hålogaland til England rundt år 890, og hvor den engelske kongen Alfred den store i Wessex fikk skrevet ned hans beretning om Hålogaland og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen til Ohthere, som Ottar ble kalt, ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinske verdenshistorie forfattet av den spanske munken Orosius på 400-tallet. Dette verket har i innledningen et oversyn av de land som romerne kjente til, men alt nord for Alpene var utelatt. Til dette tillegget ble det lagt til to beretninger fra Europas ytterkanter, en om en reise av Wulfstan inn i Østersjøen, den andre om hålogalendingen Ottars ferd i Nordishavet.

Ottars reise mot nord[rediger | rediger kilde]

«Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (samene) stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.

Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på bakbord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til. Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var (sannsynligvis Nordkapp eller Kinnarodden). Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.

Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager. Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var (Gandvika, Kvitsjøen). Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager. Da lå der ei stor å (elv) opp i landet (Varsuga). Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa (Bjarmeland) var sterkt bygd, og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.

Finnene sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene fortalte oss mye om landet sitt. (Sannsynligvis utløpet av Dvina hvor Arkhangelsk nå ligger.) Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.

Jeg tok ut på denne ferda for å undersøke landet, og for å få hvalross. Hvalrossen har i tennene sine et svært fint bein, og huden er god til skipsreip. Denne hvalen er mindre enn andre hvaler, for han er bare 7 alner lang. Heime i mitt eget land er der hvaler (i motsetning til hvalross) som er 48 alen og de største er 50 alner lange. Av dem kan jeg selv selv-sjette (han selv med fem andre) drepe 60 på to dager.

Da vi dro heimefra eide jeg 600 tamme rein, alle ukjøpte dyr. Av dem var 6 lokkereiner, og de er svært dyre hos finnene. For med dem temmer de villreinen. Jeg er mellom de første mennene der i landet. Men likevel eier jeg bare 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille jeg pløyer, pløyer jeg med hester.

Den største herligdommen hos oss er den avgiften finnene betaler (finneskatten). De skatter hver etter sin byrd. Den høybyrdigste finn skal gi 15 mårskinn, 5 reinfeller, 1 bjørneskinn, 10 ambrer fjør, 1 kofte av bjørneskinn eller oterskinn, og 2 skipsreip, hvert 60 alner langt, av hvalrosshud eller selhud.» (Språklig tillempet fra «Hålogalands historie»)

Eldste beskrivelse av Norge[rediger | rediger kilde]

Slik ble eldste beretning om Norge (Norðmanna land) også den eldste beretning om Hålogaland berget for ettertiden. Ottar sa selv han kom fra det som de engelske skriverne oppfattet som Halgoland. (Se Hålogaland for etymologisk forklaring.)

Ottars beretning inneholder en generell beskrivelse av Norge: Det er langt og smalt. Alt som kan pløyes eller dyrkes ligger ved sjøen. Øst for den begynte landstripen holder finnene til. Jo lengre nord man kommer, desto smalere blir det dyrkede landet. I sørøst er det bredest og kan være 60 mil (gammelengelsk mil: ca. 90 km) bredt eller mer. På midten er 30 mil (ca 45 km), men i nord er det mange steder bare 3 mil (ca 4,5 km) før man kommer til fjellet.

I den sydlige del av landet ligger en havn (markedsplass, handelsplass) som kalles ‘Sciringes heal’. Dit kunne han ikke seile på en måned dersom han la bi om natten og hadde gunstig vind. Hele tiden måtte han seile langs landet, og på styrbord side hadde han først 'Ira land' (Island?) og deretter de øyer som lå mellom 'Ira land' (Island?) og 'þissum lande' (England/Wessex). Dette landet (England/Wessex) ligger på styrbord side hele tiden til han kom til 'Sciringes heal', og hele veien ligger 'Norðweg' på babord side. Sør for 'Sciringes heal' skjærer et stort hav seg inn i landet, bredere enn noen mann kan se over, og på den andre siden ligger Jylland og deretter 'Sillende' (Sønderjylland). Havet strekker seg mange hundre mil (engelske mil ca. 1,5km) opp i landet. Fra 'Skiringes heal' til 'æt Hæþum' (Hedeby) i Danmark seilte han i fem dager. Da han seilte dit fra 'Sciringes heal' hadde han på babord side 'Denamearc' (Danmark) og på hans styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby lå på styrbord side Jylland, 'Sillende' og mange øyer, og i to dager lå da øyene som tilhørte Danmark på babord side.

Hittil har ingen vitenskapelig kunnet dokumentere hvor i det sydlige Norge 'Sciringes heal' lå. De fleste forskerne mener at det var Skringssal (Kaupang) i Vestfold Ottar besøkte. Men beskrivelsen han gir av Norge og seilasen langs vestkysten av landet med England på styrbord side helt til han kom til 'Sciringes heal', tyder på at stedet må ha ligget langt lenger vest, kanskje i området rundt Lista og Lindesnes.

Ottar er blitt brukt som et bevis på en gryende nasjonal tilhørighet på slutten av 800-tallet. Dette tilbakevises av blant andre arkeolog Terje Østigård som mener at Dette synet på etnisitet og hvordan man kan analysere etnisitet i fortidige samfunn, representerer en slutningsrekke av faktafeil og begrepssammenblandinger ut fra en antropologisk og arkeologisk forståelse av hva etnisitet er.[1]

Tidsskrift[rediger | rediger kilde]

Håløygen Ottar har også inspirert og gitt navn til det populærvitenskapelig tidsskriftet Ottar fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet, fast utgivelse siden 1954.

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Ottar ble portrettert av Bjørn Sundquist i første episode av den norske undervisningserien Norsk historie, som gikk vinteren 1992 på NRK-TV.[2]

Henry Wadsworth Longfellow bygger på Ottars fortelling til kong Alfred i sitt dikt «The Discoverer of the North Cape» (1858). [3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Aschehougs Norgeshistorie», Claus Krag, bind 2, Oslo 1995 (side 78)
  • «Hålogalands historie», Hans Eidnes, Trondheim 1943 (side 48)
  • «Ottar og Wulfstan. To rejsebeskrivelser fra vikingetiden», Niels Lund, m.fl., Roskilde 1983
  • «Norge uten nordmenn», Terje Østigård, Oslo 2001 (side 88 og 102)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Terje Østigård (2001). Norge uten nordmenn. Oslo: Spartacus Forlag. s. 128. ISBN 82-430-0190-5. 
  2. ^ Aftenposten morgen – TV-program (24.2.1992, s.39)
  3. ^ The Discoverer of the North Cape

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]