Hugo Chávez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hugo Chávez
Hugo Rafael Chávez Frías
Hugo Chávez
Født 28. juli 1954
Sabaneta, Venezuela
Død 5. mars 2013 (58 år)
Caracas, Venezuela
Yrke Offiser
Parti Partido Socialista Unido de Venezuela, Movimiento Quinta República
Venezuelas president
2. februar 19993. mars 2013
Forgjenger Rafael Caldera
Etterfølger Nicolás Maduro (interim)[1]

Hugo Rafael Chávez Frías (født 28. juli 1954 i Sabaneta i delstaten Barinas, død 5. mars 2013[2][3][4] i Caracas) var en venezuelansk offiser, politiker, kuppleder i 1992 og senere president fra 1999 til 2013. Han kalte sitt politiske program for «den bolivariske revolusjonen» og arbeidet for det han kalte et «demokratisk sosialistisk» styre. Hans styre var sterkt omstridt i Venezuela og internasjonalt,[5] og blir beskrevet som autoritært av mange.[6][7][8][9] Han vakte også oppsikt med sin sterke kritikk av vestlige land og med sin allianse med regimene på Cuba, i Iran, Zimbabwe og Hviterussland, som han kalte en «akse av enhet» mot USA.

Chavez var tidligere yrkesmilitær og gjorde seg først bemerket i 1992 som leder for et mislykket militærkupp mot den folkevalgte presidenten, sosialdemokraten Carlos Andrés Pérez. Etter kuppforsøket sonet Chávez to år i fengsel til han ble benådet i 1994. Etter dette stiftet han partiet Movimiento Quinta República (MVR, «Bevegelsen for den femte republikk»). Chavez ble valgt til president 6. desember 1998, etter en valgkampanje der han appellerte hovedsakelig til de fattige i Venezuela. Han ble gjenvalgt i 2000, 2006 og 2012. Chavez har lansert flere programmer kalt «bolivarianske misjoner» for å bekjempe sykdom, analfabetisme, feilernæring, fattigdom og andre sosiale problemer, finansiert av Venezuelas oljeinntekter. Samtidig har Venezuela blitt avhengig av matimport og opplevd flere matvarekriser fordi det profesjonelle landbruket har blitt vanskjøttet.[10] Utenlands har Chavez trosset USA ved å støtte alternative modeller for økonomisk utvikling, og fremme samarbeid med Cuba. Vold og kriminalitet økte sterkt i Venezuela under Chavez' styre, og drapsraten ble nesten firedoblet.[11] Etter at Chávez kom til makten ble Venezuela et stort senter for produksjon og eksport av ulovlig narkotika.[12] Chávez-regimet ble beskyldt for å støtte og ha et nært forhold til Colombias største narkokartell, terrorgruppen FARC.[13][14][15]

Chavez' styre møtte sterk kritikk fra den sosialdemokratiske og borgerlige opposisjonen og fagbevegelsen i landet, fra flere vestlige land og menneskerettighetsorganisasjoner. Ifølge Human Rights Watch stod han for et autoritært styre som undergravde demokratiet, konsentrerte all makt i hans egne hender, undergravde de demokratiske institusjonene og rettsvesenet, forfulgte opposisjonelle og frie medier og krenket menneskerettighetene.[9] Derfor har han ofte blitt beskrevet som diktator,[16] mens andre mener at Venezuela var autoritært, men ikke noe rent diktatur.[17] Chavez kom med flere utfall mot jøder og igangsatte en trakassering av jødiske institusjoner i landet,[18][19][20][21][22] selv om Venezuela bare hadde en liten jødisk befolkning. Kritikere mener Chálavez etterlater seg et Venezuela som er en «failed state».[23] I Demokrati-indeksen i 2011 ble Chávez' Venezuela kategorisert som et hybridregime og dermed som ikke demokratisk.[24] Chávez ble ofte sammenlignet med Robert Mugabe,[25] som han var en stor beundrer av.[26]

I 2002 overlevde Chavez et mislykket kuppforsøk (se nedenfor), og i kjølvannet av dette ble landets økonomi lammet av en lockout/streik organisert av toppen i den eksisterende fagbevegelsen og både den private og offentlige næringslivsledelsen. Som følge av dette falt BNP kraftig i 2002 og 2003, men den har siden bedret seg drastisk[27] i takt med økte oljepriser.

Antallet fattige økte likevel under Chavez, noe tall fra landets egne myndigheter, ved the president for the Venezuelan National Statistics Institute, Elías Eljuri, viser. Andelen fattige av befolkningen har økt med ti prosent til 53% under Chavez styre.Da disse tallene ble offentliggjort forlangte Chavez en ny ordning for måling av antallet fattige; en «sosial velbefinnende»-indeks. Ifølge denne nye standarden tilhører nå bare 40% av landets befolkning kategorien fattig.

15. februar 2009 vant Chávez med 54 mot 46 prosent av stemmene i en folkeavstemning om en grunnlovsendring som åpner for at Chávez kan gjenvelges i minst ti år til, som vil sette ham i stand til å regjere uten støtte fra nasjonalforsamlingen[28], en mulighet som ikke eksisterte da Chávez kom til makten som president, og som opprinnelig ikke ble vedtatt da Hugo Chávez foreslo grunnlovsendringen i 2007.[29]

Chávez døde 5. mars 2013 av kreft etter mislykket behandling på Cuba siden han fikk diagnosen i 2011.[2][3][4] Dødsfallet ble feiret av mange venezuelanere,[30] mens tilhengere sørget.[31] Fungerende president Nicolás Maduro opplyste at liket til Chávez skal balsameres «som Lenin».[32] Senere ble denne planen forlatt fordi liket hadde ligget så lenge at en balsamering ville blitt svært vanskelig å få til.[33][34]

Kuppet i 2002[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kuppforsøket i Venezuela i 2002

9. april 2002 kunngjorde Carlos Ortega, lederen av Venezuelas sosialdemokratiske fagbevegelse, CVT, en to dagers generalstreik. Om lag 500 000 personer deltok og marsjerte mot hovedkvarteret til det statlige oljeseskapet PDVSA (Petróleos de Venezuela) den 11. april 2002. Arrangørene bestemte seg for å omdirigere marsjen til Miraflores, presidentpalasset, hvor det foregikk en demonstrasjon til støtte for Chavez. Det kom til voldelige sammenstøt og skuddveksling mellom demonstrantene, det opposisjonskontrollerte Caracas storbypoliti og den statskontrollerte nasjonalgarden. Det ble også meldt om snikskyttere hvor både tilhengere om motstanderere av Chavez befant seg. Opptøyene førte til 17 drepte og 100 skadde.

11. april 2002 gjennomførte opposisjonen et kupp og presidentpalasset ble overtatt. Chavez ble tatt til fange og flydd til øya La Orchila utenfor kysten. Rundt øya sirklet amerikanske marinefartøyer som deltok i en øvelse.

Lucas Rincón Romero, hærsjefen i Venezuela, kunngjorde deretter at Chavez hadde gått av som president. De militære lederne utnevnte Pedro Carmona til midlertidig president i Venezuela. Etter få timer hadde han avskaffet både parlamentet og høyesterett, og dessuten gjort store forandringer i grunnloven, deriblant endret navnet tilbake til República de Venezuela.

Mens høyresiden feiret, ble det raskt holdt en rekke store massemønstringer mot kuppmakerne. Det var da at en general erklærte sin lojalitet til Chavez. Sentrale deler av hæren besluttet å nedkjempe kuppmakerne. Venezuelas beskjedne krigsflåte seilte ut mot La Orchila og fikk befridd Chavez. Amerikanerne forsøkte ikke å hindre dem. Den korteste presidentperioden i Venezuelas historie var dermed over, og Chavez kunne på nytt innta plassen som president i Venezuela igjen 13. april 2002.

Etter kuppet oppnevnte Chávez flere undersøkelseskommisjoner. Disse kom frem til at USA hadde stått bak kuppet, slik Chavez hevdet. 16. april 2002 kunne Chavez fortelle at et fly med amerikanske registreringsnumre hadde landet på flybasen på Orchila, hvor Chavez ble holdt fanget.

Ifølge VG er det mistanke om at Chavez selv la opp til tre-dagers-kuppet i Venezuela, for at hans fiender skulle avsløre seg.[25]

Ideologi og politikk[rediger | rediger kilde]

Hugo Chávez på Verdens sosiale forum i 2003

Hugo Chavez var inspirert politisk av Simon Bolivar, som ledet avkoloniseringen av deler av Latin-Amerika. Bolivar var særlig inspirert av den franske revolusjonens idealer. I tillegg viste Chavez hyppig til venstreradikale tenkere som stod i opposisjon til den sovjetiske formen for sosialisme. Særlig hyppige var henvisningene til Antonio Gramsci, Rosa Luxemburg og Leo Trotskij i hans taler. Sistnevnte var symbolsk viktig da han stod i sterk opposisjon til stalinismen, og måtte bøte med livet på grunn av dette. Chavez viste også beundring for PROUT - en spirituelt fundert sosialisme først introdusert av den indiske filosofen Prabhat Ranjain Sarkar. I juni 2007 ble det kjent at regjeringen vil trykke 20 000 eksemplarer av boken «Etter kapitalismen» som bl.a. Johan Galtung har bidratt til. PROUT ble grunnlagt i opposisjon til systemene i Kina og Sovjetunionen, som teoriens grunnleggere oppfattet som ekstreme politiske ytterpoler som ikke fremmer menneskelige behov. Under Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre i Brasil i 2005 uttalte Chavez at «vi må finne opp sosialismen på nytt» og han advarte mot den sovjetiske modellen ved å komme med følgende uttalelse: «Men vi kan ikke gripe til statskapitalisme, som ville være samme perversjon som Sovjetunionen. Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei fremover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten» (Michael A. Lebowitz, «Sosialisme skapes ikke i himmelen», Rødt nr. 2/2007).

Maktkonsentrasjon[rediger | rediger kilde]

Hugo Chávez fikk innført en ny grunnlov som gjorde at han kunne gjenvelges et ubegrenset antall ganger, mens det tidligere var en begrensning på hvor mange perioder en president kunne sitte. Han avskaffet i praksis Høyesteretts uavhengighet gjennom å underordne Høyesterett presidenten, og utnevnte egne støttespillere som høyesterettsdommere.[5]

Antisemittisme[rediger | rediger kilde]

Chavez har kommet med en rekke utfall mot jøder.[18][35][36][37] 24. desember 2005 uttalte han at «verden er for oss alle, men det har seg slik at en minoritet, etterkommere etter dem som korsfestet Kristus [...] har tatt i besittelse all rikdom i verden».[22]

En rapport om antisemittisme i Venezuela dokumenterte flere hundre antisemittiske hendelser der politiet og andre deler av Chavez' regjeringsapparat var involvert, og at regjeringen hans tok i bruk en antisemittisk retorikk mot det jødiske folket og jødiske organisasjoner. Ifølge rapporten hadde Venezuela ikke tidligere noen sterk antisemittisk tradisjon, noe som skal peke på en sterk personlig involvering i spørsmålet fra Chavez' side. For eksempel ble den jødiske skolen i Caracas stormet av politiet to ganger, under påskudd av at de lette etter våpen og bevis for «undergravende virksomhet». Det første raidet skjedde morgenen 29. november 2004 da barneskoleelevene begynte skoledagen, og den andre under et bryllup i skolebygningen 2. desember 2007.[38][39]

Chávez uttalte i 2004 at opposisjonen jobbet for jødiske interesser, og sa: «Ikke la dere forgifte av de vandrende jødene».[21][40]

I 2012 kalte Chávez bl.a. opposisjonspolitikeren Henrique Capriles, som har jødisk bakgrunn, «en mindreverdig gris». Statlige medier og Chávez-støttespillere kalte Capriles' jødiske bakgrunn «en skam».[41]

Rundt halvparten av den jødiske befolkningen flyktet fra Venezuela under Chavez' styre.[19][20][42]

Støtte til Iran, Cuba, Zimbabwe og Hviterussland[rediger | rediger kilde]

Chávez styrket båndene til kommunistregimet på Cuba, prestestyret i Iran, Robert Mugabes regime i Zimbabwe og Aleksandr Lukasjenkos Hviterussland.[5] Chávez og Irans president Mahmoud Ahmadinejad beskrev seg som allierte og som motstandere av «den amerikanske imperialismen». De to presidentene annonserte en «akse av enhet» mot USA.[43]

Venezuela under Chávez subsidierte Cuba i betydelig grad økonomisk. Ifølge William J. Dobson holdt Chávez' støtte til regimet på Cuba regimet flytende.[44]

Etter Chávez' død beordret Hviterusslands diktator Aleksandr Lukasjenko tre dagers landesorg i Hviterussland.[45]

Brudd på menneskerettighetene og forfølgelse av opposisjonelle[rediger | rediger kilde]

Mange opposisjonelle ble fengslet under Chávez' styre, f.eks. dommeren María Lourdes Afiuni, som hadde løslatt en kjent regjeringskritiker som hadde vært fengslet i flere år uten dom.[5]

I Human Rights Watchs rapport om Venezuela for 2012 het det:

«Svekkelsen av Venezuelas demokratiske system under president Hugo Chávez har bidratt til en prekær menneskerettighetssituasjon. Uten et uavhengig rettsvesen har regjeringen systematisk undergravd retten til ytringsfrihet, arbeidstageres organisasjonsfrihet, og muligheten til menneskerettighetsgrupper for å beskytte rettigheter.»[46]

Konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

Chávez markerte seg som tilhenger av flere konspirasjonsteorier. Han fikk gravd opp levningene av Venezuelas andre president Simón Bolívar for å bevise at han egentlig skal ha blitt forgiftet av colombianere, som Chávez misliker sterkt.[47] Han uttrykte også støtte til konspirasjonsteorier om 11. september og mente USA kan ha stått bak angrepene, og til konspirasjonsteorier rundt månelandingene.[48][47]

Chavez' personlige liv[rediger | rediger kilde]

Hugo Chavez var barn av Hugo de los Reyes Chávez og Elena Frías de Chávez, begge lærere. Chavez var gift to ganger. Hans første kone var Nancy Colmenares, en kvinne fra en fattig familie i hjembyen Sabaneta. Chavez og Colmenares var gift i atten år, og fikk tre barn: Rosa Virginia, María Gabriela og Hugo Rafael. De ble separert rett etter kuppforsøket i 1992, men forble gode venner. Under sitt første ekteskap hadde Chavez et ni år langt forhold til en ung historiker ved navn Herma Marksman. Ved sin død var Chavez separert fra sin andre kone, journalist Marisabel Rodríguez de Chávez. Fra det ekteskapet har Chavez ytterligere en datter, Rosa Inés, i tillegg til en stesønn, Raúl «Raúlito» Alfonzo. Chavez hadde ett barnebarn, Gabriela, da han gikk bort. Hans far ble guvernør i delstaten Barinas i 1998.

Religiøs overbevisning[rediger | rediger kilde]

Chavez ble oppdratt som katolikk, og var fremdeles en troende kristen da han døde. På tross av dette hadde han hatt mye uenighet med både den katolske kirke i Venezuela og den protestantiske kirken. Til tross for at han tradisjonelt holdt sin egen tro personlig, hadde han i løpet av perioden som president blitt mer åpen for å diskutere sin religiøse overbevisning. Dette for å meddele at hans kristentro og tolkning av Jesu liv har hatt stor innflytelse på hans progressive tanker.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Ambox rewrite.svgKritikk: Det har blitt foreslått at informasjonen i denne artikkelens «kritikk»- eller «kontroverser»-avsnitt blir flettet inn andre avsnitt slik at man får en mer objektiv fremstilling av temaet. (Diskuter) Mangler som er blitt anført: mange referanser, men for mye fokus på attentatforsøk og for lite på politisk innhold

Med hensyn til innenrikspolitikk har det flere ganger i amerikanske medier blitt hevdet at korrupsjon og kriminalitet har blomstret under Chavez,[49][50] at infrastruktur og offentlige sykehus ikke fungerer,[51] at han ikke har holdt valgløftene sine med hensyn til arbeids- og landreform,[52][53][54] at regjeringsbyråkratiet forfaller og er i kaos,[55] at han har konsentrert makten over juridiske og lovgivende organer i sine hender,[56] at han har satt demokratiet i fare,[57] og at han i motesetning til alminnelig oppfatning har mislykkes i å heve de fattiges levekår «over det som er normalt i en oljeboom».[58]

Etter folkeavstemningen i 2004 insisterte motstandere av regimet på at Chavez-regjeringen hadde satt i gang en «gigantisk bløff»; imidlertid bekreftet internasjonale observatører og valgdagsmålinger de offisielle resultatene.[59] USAs regjering har hevdet at Chavez sin deltagelse i krigen mot terror er minimal eller bevisst dårlig utført med hensyn til FARC og and ELN,[60] som er i konflikt med den USA-støttede regjeringen i Colombia. USAs regjering sier imidlertid også at det ikke finnes noen bevis for at det er en direkte forbindelse mellom disse voldelige grupperingene og Chavez.[61]

Flere offentlige personer har gått så langt at de har etterlyst et attentat mot Chavez, særlig oppsikt vakte den kristen-konservative evangelisten Pat Robertson.[62] Andre slike krav har blitt fremholdt av den venzuleanske skuespilleren Orlando Urdaneta[63] og tidligere president i Venezuela, Carlos Andrés Pérez.[64] Den amerikanske ambassadøren i Venezuela mellom 2001 og 2004, Charles Shapiro, rapporterte to potensielle attentatsforsøk til Chavez-administrasjonen.[63]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «En stille bussjåfør utpekt som etterfølger». Aftenposten. 6. mars 2013. Besøkt 6. mars 2013. 
  2. ^ a b «President Hugo Chavez er død». Aftenposten. 5. mars 2013. Besøkt 5. mars 2013. 
  3. ^ a b Cawthorne, Andrew (5. mars 2013). «Venezuela's Hugo Chavez dies from cancer: VP». Reuters. Besøkt 5. mars 2013. 
  4. ^ a b «Venezuela's Hugo Chavez dies aged 58». BBC News. 5. mars 2013. Besøkt 5. mars 2013. 
  5. ^ a b c d Lars Inge Staveland, Helle Skjervold, «Hugo Chávez: Idol og despot», Aftenposten, 7. mars. 2013, s. 19 del 1
  6. ^ Chavez: an icon of controversy, Euronews
  7. ^ Chavez’s Legacy of Ruin, Bloomberg
  8. ^ Venezuela's Hugo Chavez dies: 5 ways to look at his legacy, The Week
  9. ^ a b Venezuela: Chávez’s Authoritarian Legacy, Human Rights Watch
  10. ^ http://www.bbc.co.uk/news/world-latin-america-16610581
  11. ^ The Chavez Record
  12. ^ U.S.-Venezuela ties may warm post-Chavez, Los Angeles Times
  13. ^ http://www.guardian.co.uk/world/2008/feb/03/venezuela.colombia
  14. ^ http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=newsarchive&sid=aQfKk3ykBBes
  15. ^ http://www.guardian.co.uk/world/2011/may/11/venezuela-attacks-chavez-links-farc-files
  16. ^ http://www.theglobeandmail.com/news/world/hugo-chavez-death-of-a-revolutionary/article9332124/%20/
  17. ^ http://www.theglobeandmail.com/commentary/hugo-chavez-wasnt-a-dictator-but-he-crushed-democracy/article9336246/
  18. ^ a b "Hugo Chávez And Anti-Semitism\". Forbes.com. 15 February 2009.
  19. ^ a b Venezuela’s Hugo Chávez Dies at 58: The controversial leader had a terrible record with the Jews, Tablet Magazine
  20. ^ a b Venezuela’s Dispossessed: Half of Venezuela’s Jewish community fled under Huge Chávez, who died today. Will the other half follow?, Tablet Magazine
  21. ^ a b «Stephen Roth Institute: Antisemitism And Racism». Tau.ac.il. Besøkt 6. mars 2013. 
  22. ^ a b "Blast From the Past". The Weekly Standard. 11 January 2006.
  23. ^ An Australian Venezuelan speaks: How Hugo Chavez totally ruined my country, The Australian
  24. ^ Democracy Index 2011, Economist Intelligence Unit
  25. ^ a b Søramerikansk Mugabe, VG
  26. ^ Chavez hails visiting Mugabe, News24
  27. ^ http://www.noruega.org.ve/norsk/venezuela/fakta/okonomi.htm
  28. ^ Chavez ber om fullmaktslov
  29. ^ http://www.dagbladet.no/2009/02/16/nyheter/utenriks/venezuela/hugo_chavez/4873375/
  30. ^ Venezuelans take to Miami streets to celebrate Hugo Chávez's death, The Guardian
  31. ^ Hugo Chávez's Death Mourned And Celebrated
  32. ^ VG: Chávez skal balsameres «som Lenin»
  33. ^ http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10114509
  34. ^ http://www.gulf-daily-news.com/NewsDetails.aspx?storyid=349556
  35. ^ Being a Jew under Chávez, israelhayom.com
  36. ^ Israel unsure of Venezuela ties after Chavez's death, Jerusalem Post
  37. ^ Jewish group: Chavez presidential rival a target of anti-Semitism, Haaretz
  38. ^ Hugo Chávez's Jewish Problem, Commentary magazine, av Travis Pantin July 2008.
  39. ^ http://www.jewishsa.co.za/media/visiting-speakers/venezuelas-beleaguered-jewish-community/
  40. ^ Beauchamp, Zack. «Why Democrats Shouldn't Eulogize Hugo Chavez». ThinkProgress. Besøkt 6. mars 2013. 
  41. ^ http://jn1.tv/video/news?media_id=11740 Hugo Chavez calls rival a ‘low-life pig’], jewish news one
  42. ^ Long the bane of Venezuelan Jews, Chavez is gone. Now what?, JTA
  43. ^ http://www.reuters.com/article/2007/07/02/us-iran-venezuela-idUSDAH23660020070702
  44. ^ End of Chávismo spells woe for Castros, Financial Times
  45. ^ Isolated Belarus mourns death of "brother" Chavez, Reuters, 6. mars 2013
  46. ^ World Report 2012: Venezuela, Human Rights Watch
  47. ^ a b Christopher Hitchens: Chavez hurtling towards insanity, The Australian
  48. ^ http://www.nbcnews.com/id/13401534/#.UTgnv7vdV2Y
  49. ^ Reel, M. "Crime Brings Venezuelans Into Streets". Washington Post (May 10, 2006), p. A17. Accessed June 24, 2006.
  50. ^ The Economist (March 30, 2006), "Venezuela: The sickly stench of corruption". The Economist. Accessed June 19, 2006.
  51. ^ The Economist (16 februar 2006), Venezuela: Mission Impossible, The Economist, Besøkt 22 juni 2006.
  52. ^ Fuentes, Federico. (Venezuela Analysis, September 26, 2005). "Challenges for Venezuela's Workers’ Movement". Retrieved November 5, 2005.
  53. ^ Márquez, Humberto. (Inter Press Service, April 5, 2005). "Venezuela's Indigenous Peoples Protest Coal Mining". Retrieved November 5, 2005.
  54. ^ Parma, Alessandro. (Venezuela Analysis, October 20, 2005). "Pro-Chavez Union Leaders in Venezuela Urge Chavez to Do Better". Retrieved October 15, 2005.
  55. ^ Corrales, Javier. Hugo Boss. Foreign Policy (Jan 1, 2006).
  56. ^ The Washington Times (December 6, 2005). "Venezuela's pitiful election". The Washington Times.
  57. ^ U.S. Department of State (December 1, 2005). "The State of Democracy in Venezuela". Accessed 18 June 2006.
  58. ^ An Empty Revolution, The Unfulfilled Promises of Hugo Chávez, Francisco Rodríguez, From Foreign Affairs, March/April 2008
  59. ^ BBC News. (BBC August 17, 2004). Observers endorse Venezuela vote. Retrieved July 20, 2006
  60. ^ Office of the Coordinator for Counterterrorism. (US State Dept., April 28. 2006). "Country Reports: Western Hemisphere Overview". Retrieved June 26, 2006.
  61. ^ Kraul, Chris. (LA Times, June 25, 2006). "US Eyes Venezuela-Iran Commercial Alliance". Retrieved June 25, 2006.
  62. ^ Pat Robertson calls for assassination of Hugo Chavez USAtoday August 2005 Accessed September 19, 2007
  63. ^ a b Márquez Humberto. (IPS March 9, 2006) "Statements Indicate Chávez May Indeed Be in Somebody's Crosshairs". Besøkt 21 Juni 2006. Også tilgjengelig på globalexchange.org
  64. ^ Branford, Becky. BBC News (August 13, 2004). "Analysis: Chavez at eye of storm". BBC. Accessed June 26, 2006.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hugo Chávez – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Hugo Chávez – sitater