Wilhelm Frimann Koren Christie (1885-1956)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For Eidsvoldsmannen, se Wilhelm Frimann Koren Christie
Wilhelm Frimann Koren Christie

Wilhelm Frimann Koren Christie (1885–1956), norsk jurist, høygradig frimurer, musikkorganisator på nordisk plan, friluftsmann, og for en kortere stund (1933-1935) politiker for Nasjonal Samling (nasjonalistisk gruppe), Riksfullmektig i NRK (1940–1941), konstituert Byfogd i Oslo (1941–1945).

Christie var overrettssakfører (advokat) i Elverum og Hamar (1919–1941). Han var også engasjert i mannskor-bevegelsen og ledet stiftelsen av Norges Landssangerforbund (1921). I samarbeid med bl.a. komponisten Hugo Alfvén organiserte han i 1920-30 årene nordiske mannsangerkongresser og inkluderte Finland (selvstendig stat i 1917) som nordisk land. Dette ble hans politiske høydepunkt og betydningen av dette ble belønnet med en rekke ordener (St. Olavs Orden, Finlands hvite roses orden, Sveriges Vasaorden og Nordstjärneorden, og den danske Dannebrogordenen). Han var aktiv i Norges Jeger- og Fiskerforbund bl.a. som jaktprøvedommer og drev kennelen Luxor med oppdrett av engelske settere. Sammen med sin hustru, Elisabeth Eleanor Rebekka Christie (f. Kiær) reddet han hunderasen Norsk Lundehund fra å utdø [1]. Medlem av Nasjonal Samling (NS) og tidvis fylkesformann (1933 – 1935) for NS i Hedmark. Christie var frimurer av 9. grad, av den grunn mistenkeliggjort innen NS og kom derfor ikke til å spille noen politisk rolle innen NS [2]. Opptrådde tidvis åpent som skarp motstander av tysk inngripen i norsk sivil administrasjon under den tyske okkupasjonen (1940 -1945).

Christie så at Vidkun Quislings presentasjon 9. april 1940 av en ny regjering med seg selv som regjeringssjef var et klart statskupp. 10. April dro Christie til Oslo for å diskutere den forferdelige juridiske situasjonen Quisling hadde satt seg i. Christie skulle angivelig i to dager ha vært statsrådssekretær i Quislings selvoppnevnte regjering [3], men dette ble motsagt/betvilt av Quislings personlige sekretærer Rolf Jørgen Fuglesang og Harald Franklin Knudsen [4], [5].

15. april 1940 tilsidesatte Høyesterett Quislings ulovlige regjering og oppnevnte Administrasjonsrådet som landets styrende organ. Det tyske Rikskommisariatet for de besatte norske områder tilsatte 20. mai 1940 løytnant Paul Müller-Franken, en anerkjent tysk radiomedarbeider, som rådgiver i NRK – i realiteten NRKs øverste leder (Sonderführer) [6]. Det var kryssende linjer i Rikskommisariatets rapporteringer til den øverste ledelse i Tyskland. Sonderführer Müller-Franken i NRK raporterte til Rikskommisariatets G.W. Müller, som igjen rapporterte direkte til den tyske propagandaminister Joseph Goebbels og ikke nødvendigvis via sin sjef Rikskommisær Josef Terboven. Terboven, som var personlig bekjent av Adolf Hitler, og rapporterte direkte til ham. Ulike, men supplerende, opplysninger nådde fram til Goebbels og Hitler.

25. september 1940 ble administrasjonsrådet oppløst av Rikskommisariatet og erstattet med Terbovens kommisariske statsråder (ministre). Det var et konfliktfylt forhold mellom Terboven og Quisling, som ikke ble leder for dette ministeriet. Ministrene rapporterte direkte til Terboven. Ifølge et brev signert av den norske NS-veteranen D. H. Hildisch og levert av ham selv til Rikskommisariatet mens Administrasjonsrådet fremdeles eksisterte, fremgår det at Rikskommisariatet forsøkte å få innflytelse i NS-organisasjonen. Brevet, som var forfattet av Christie men signert av Hildisch presiserer som et ultimatum at enhver forbindelse mellom NS og Rikskommisariatet blir avbrutt hvis Rikskommisariatet eller noen annen tysk institiusjon blander seg inn i NS’ organisasjon [7], [8]. Rikskommisariatet avslørte umiddelbart at Christie var forfatteren av brevet som Hildisch hadde signert. Siden hverken Christie eller Hildisch hadde noen innflytelse i NS’ partiapparat, var brevet nok et personlig uttrykk for Hildisch’ og Christies skarpe motstand mot Rikskommisariatets forsøk på infiltrasjon i NS, og brevet var ikke klarert internt i NS. Åpenbart ble Hildisch og Christie registret som uønskede personer.

Det er typisk for den begynnende strid mellom Terboven og de nasjonalistiske kretser i NS at kulturminister Gulbrand Lunde tre dager etter sin utnevnelse innsatte Christie i nyopprettet lederstilling (Riksfullmektig) i NRK [9] på tross av at Müller-Franken allerede satt i NRK med tittelen Sonderführer. Lunde var bevisst på å hevde norske interesser overfor Rikskommisariatet og skal ha sagt til sine medarbeidere ' Glem aldri at det er vi som er den virkelige motstandsbevegelse' [10], og det var hans opprinnelige plan at Christie, som i NS støttet seg til de anti-tyskorienterte kretser rundt Finn Støren [11], gradvis skulle overta Müller-Frankens posisjon i NRK.

Dette var i utgangspunktet en håpløs oppgave, dels på grunn av en tilnærmet organisatorisk autonomi som hadde preget NRK fra starten i 1933, dels fordi avdelingsdirektørene saboterte ham som leder [12]. I tillegg til allerede eksisterende interne og kaotiske interessekonflikter i NRK oppsto det raskt et meget spent forhold mellom Christie på den ene siden og Müller-Franken med den tyskvennlige programdirektør Eivind Mehle på den andre siden. Mehle var allerede beryktet innen NRK som mentalt ubalansert og truet sine medarbeidere vekselvis med pistol og med sine gode forbindelser i Tyskland [13].

Christie var ikke kompetent i kringkastingsvirksomhet, noe som også ble rapportert til Rikskommisariatet av Roald Dysthe, en av G.W. Müllers venner [14]. Christie konsentrerte seg om rent juridiske forhold med skarp kritikk av Müller-Frankens private bruk av norske offentlige midler gjennom en privat konto innen NRK som ingen andre hadde tilsyn til [15], [16], og disposisjoner omkring opprettelsen av Nordisk Radio-Press A/S med Roald Dysthe som direktør [17], [18]. Det steile motsetningsforholdet mellom disse spredte seg til den gruppen av norske NRK-ledere som støttet Müller-Frankens tyske programpolitikk, og den gruppen som støttet Christies nasjonale linje. De uklare organisatoriske relasjonene med to toppledere vanskeliggjorde Christies arbeid. Hans interne anti-tyskorienterte støttespillere ble gradvis avskjediget, slik at Christie til slutt sto alene samtidig som Gulbrand Lunde var ute av stand til å støtte ham overfor Rikskommisariatet.

I løpet av høsten 1941 var forholdet mellom Christie og Eivind Mehle så spent at det ble nedsatt en egen partidomstol for å megle mellom dem, uten at det kom til noen avklaring, og saken ble av partidomstolen avgjort til fordel for Christie [19]. Han mottok denne tiden en personlig [20] og flere anonyme skriftlige og telefoniske dødstrusler, og frytktet for å bli arrestert av Gestapo for sin steile holdning overfor Rikskommisariatet, Müller-Franken, Dysthe og de tyskvennlige medarbeiderne i NRK. Det var enighet blant regjeringens kommisariske ministre at Christie, etter å ha mistet sine støttespillere i NRK, hadde utspilt i sin rolle, og justisminister Sverre Riisnæs overlot ham pr. 16. desember 1941 stillingen som konstituert byfogd i Oslo, som på det tidspunkt sto tom. Den påfølgende dagen mottok Christie et brev fra G. W. Müller på vegne av Rikskommisar Terboven at han var løst fra sitt verv i NRK under henvisning til at han hadde til hensikt å gå over i en juridisk stilling, noe Rikskommisariatet hadde fått vite via pressen [21]. Rikskommisariatet mottok altså nyheten via mediene og ikke ved et brev fra Justisdepartementet. Dette var nok et tegn på at norskorienterte NS-ministre av og til kunne opptre suverent overfor Rikskommisariatet. Under forhandlingene om Christies avgang som riksfullmektig hadde han satt som betingelse at Müller-Franken samtidig ble fjernet fra sin stilling som Sonderführer ved NRK. Dette skjedde muligens uten at Rikskommisariatet var orientert på forhånd, og kan være knyttet til at G. W. Müller rapporterte forbi sin sjef Terboven direkte til propagandaminister Goebbels som var sterkt misfornøyd med Terbovens manglende evne til å vekke norsk sympati for tysk propaganda [22]. Sannsynligvis var Goebbels gjennom G. W. Müller i Rikskommisariatet orientert om at Christie påpekte Müller-Frankens misbruk av NRKs økonomi samt hans arroganse overfor medarbeidere i NRK, noe som styrket deres anti-tyske holdninger. Dette kan være grunnen til at Christies betingelse ble akseptert på høyeste regjerningshold i Tyskland. Müller-Franken ble umiddelbart fjernet fra sin stilling i NRK og av tyske militærmyndigheter snart beordret til tjeneste ved vestfronten.

Christie ble arrestert 8. mai 1945 og holdt i varetekt til 22. november 1946, da han etter inntrengende henstilling fra overlegen på Ilebu fengsel ble løslatt på grunn av sin helbredstilstand [23]. Rettssaken, der hovedanklagen var å ha ytet «fienden bistand i råd og dåd», ble avgjort ved forelegg 17. september 1951, straffen ble satt til avsonet ved utholdt varetektsarrest og han fikk tilbake retten til å drive sakførervirksomhet i 1953. [24]. Christie gjenvant ikke sin helse og døde tre år senere.

Christie var en etterkommer etter eidsvollsmannen og stortingspresidenten med samme navn, Wilhelm Frimann Koren Christie, og tilhørte den opprinnelig skotske slekten Christie som innvandret fra den skotske byen Montrose til Bergen der Andrew Davidson Christie fikk borgerskap i 1654.


Annet[rediger | rediger kilde]

Christie var far til Anne Eline Christie (1921–1953), som spilte den kvinnelige hovedrollen i NS’ propagandafilm Unge viljer (1943). Hun tok sikte på en musikkarriære og studerte med Maria Rajdl, tidligere førstesporan ved Wiener Staatsoper. Anne Eline Christie var gift med frontkjemperen Bjørn Østring (1917–2012) som tilhørte den nasjonalistiske delen av NS.

Christie er også far til Dr.philos. Professor II emeritus Olav Hans Jürgen av Montrose Christie (1930 -).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.canis.no/oppdretter/rasepres.php?raseid=156
  2. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Harald Franklin Knudsen, 28/6 1946
  3. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Anders Bredahl, 22/2 1946
  4. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Rolf Jørgen Fuglesang, 25/2 1946
  5. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Harald Franklin Knudsen, 28/6 1946
  6. ^ Hans Fredrik Dahl:Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 178
  7. ^ RA LD, Christie, Erklæring 4. oktober 1956
  8. ^ Folk og Land nr. 4, 1996
  9. ^ RA LD, Christie, Avskrift av beslutning tatt i Kirke- og undervisningsdepartementet, 28. september 1940
  10. ^ I. C. Stridsklev, Stavanger Aftenblad, 02.07.2013
  11. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 295
  12. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 294
  13. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 295
  14. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 294
  15. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Rolf Jørgen Fuglesang, 25/2 1946
  16. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Annie Helene Andersen, 2/7 1946
  17. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Paul de Glasenapp, 27/2 1946
  18. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 318
  19. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Annie Helene Andersen, 2/7 1946
  20. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Harald Franklin Knudsen, 28/6 1946
  21. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Ingulf Aarum Hoel, 26/6 1946
  22. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Josef_Terboven
  23. ^ RA LD, Christie, kopi av brev fra Statsadvokatene i Oslo, O.J.p.nr 4142 – 46 L, 19. november 1946
  24. ^ RA LD, Christie, Forelegg 844/1951

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]