Wilhelm Frimann Koren Christie (1885-1956)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For eidsvollsmannen, se Wilhelm Frimann Koren Christie
Wilhelm Frimann Koren Christie
Wilhelm Frimann Koren Christie
Wilhelm Frimann Koren Christie
Født 9. januar 1885
Død 1. desember 1956 (71 år)
Yrke Jurist, politiker
Parti NS
Nasjonalitet Norsk

Wilhelm Frimann Koren Christie (født 9. januar 1885, død 1. desember 1956) var en norsk jurist, som var politiker for Nasjonal Samling 1933-1935 og som under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble riksfullmektig i NRK 1940–1941 og konstituert byfogd i Oslo (1941–1945). Han var også høygradig frimurer og musikkorganisator på nordisk plan.

Virke[rediger | rediger kilde]

Christie var overrettssakfører (advokat) i Elverum og Hamar (1919–1941). Han var også engasjert i mannskorbevegelsen og ledet stiftelsen av Norges Landssangerforbund (1921). I samarbeid med bl.a. komponisten Hugo Alfvén organiserte han i 1920-30 årene nordiske mannsangerkongresser og inkluderte Finland som nordisk land. Dette ble hans politiske høydepunkt og betydningen av dette ble belønnet med en rekke ordener[trenger referanse] (St. Olavs Orden, Finlands hvite roses orden, Sveriges Vasaorden og Nordstjärneorden, og den danske Dannebrogordenen).

Han var aktiv i Norges Jeger- og Fiskerforbund bl.a. som jaktprøvedommer og drev kennelen Luxor med oppdrett av engelske settere. Sammen med sin hustru, Elisabeth Eleanor Rebekka Christie (f. Kiær) reddet han hunderasen norsk lundehund fra å utdø[1].

Christie var medlem av Nasjonal Samling (NS) og tidvis fylkesformann (1933–1935) for NS i Hedmark. Christie var frimurer av 9. grad, av den grunn mistenkeliggjort innen NS og kom derfor ikke til å spille noen politisk rolle innen NS.[2][trenger bedre kilde] Opptrådte tidvis åpent som skarp motstander[trenger bedre kilde] av tysk inngripen i norsk sivil administrasjon under den tyske okkupasjonen (1940-1945).

Christie så at Vidkun Quislings presentasjon 9. april 1940 av en ny regjering med seg selv som regjeringssjef var et klart statskupp.[trenger referanse] 10. april dro Christie til Oslo for å diskutere den juridiske situasjonen Quisling hadde satt seg i. Christie skulle angivelig i to dager ha vært statsrådssekretær i Quislings selvoppnevnte regjering [3][trenger bedre kilde], men dette ble motsagt/betvilt av Quislings personlige sekretærer Rolf Jørgen Fuglesang og Harald Franklin Knudsen [4][5][trenger bedre kilde].

15. april 1940 tilsidesatte Høyesterett Quislings ulovlige regjering og oppnevnte Administrasjonsrådet som landets styrende organ. 25. september 1940 ble administrasjonsrådet oppløst av Rikskommissariatet og erstattet med Terbovens kommissariske statsråder (ministre). Det var et konfliktfylt forhold mellom Terboven og Quisling, som ikke ble leder for dette ministeriet. Ministrene rapporterte direkte til Terboven. Ifølge et brev signert av den norske NS-veteranen D. H. Hildisch og levert av ham selv til Rikskommissariatet mens Administrasjonsrådet fremdeles eksisterte, fremgår det at Rikskommissariatet forsøkte å få innflytelse i NS-organisasjonen. Brevet, som var forfattet av Christie men signert av Hildisch, presiserer som et ultimatum at enhver forbindelse mellom NS og Rikskommissariatet blir avbrutt hvis Rikskommissariatet eller noen annen tysk institusjon blander seg inn i NS’ organisasjon [6][7][trenger bedre kilde]. Rikskommissariatet avslørte umiddelbart at Christie var forfatteren av brevet som Hildisch hadde signert. Siden hverken Christie eller Hildisch hadde noen innflytelse i NS’ partiapparat, var brevet nok et personlig uttrykk for Hildisch’ og Christies skarpe motstand mot Rikskommissariatets forsøk på infiltrasjon i NS, og brevet var ikke klarert internt i NS.[trenger referanse] Åpenbart ble Hildisch og Christie registret som uønskede personer.[trenger referanse]

Det er typisk for den begynnende strid mellom Terboven og de nasjonalistiske kretser i NS at kulturminister Gulbrand Lunde tre dager etter sin utnevnelse innsatte Christie i nyopprettet lederstilling (Riksfullmektig) i NRK [8][trenger bedre kilde] på tross av at tyskeren Paul Müller-Franken allerede satt i NRK med tittelen Sonderführer. Lunde var bevisst på å hevde norske interesser overfor Rikskommissariatet og skal ha sagt til sine medarbeidere ' Glem aldri at det er vi som er den virkelige motstandsbevegelse'[9], og det var hans opprinnelige plan at Christie, som i NS støttet seg til de anti-tyskorienterte kretser rundt Finn Støren[10], gradvis skulle overta Müller-Frankens posisjon i NRK.

Dette var i utgangspunktet en håpløs oppgave, dels på grunn av en tilnærmet organisatorisk autonomi som hadde preget NRK fra starten i 1933, dels fordi avdelingsdirektørene saboterte ham som leder[11]. I tillegg til allerede eksisterende interne og kaotiske interessekonflikter i NRK oppsto det raskt et meget spent forhold mellom Christie på den ene siden og Müller-Franken med den tyskvennlige programdirektør Eivind Mehle på den andre siden. Mehle var allerede beryktet innen NRK som mentalt ubalansert og truet sine medarbeidere vekselvis med pistol og med sine gode forbindelser i Tyskland[12].

Christie var ikke kompetent i kringkastingsvirksomhet, noe som også ble rapportert til Rikskommissariatet av Roald Dysthe, en av G.W. Müllers venner[13]. Christie konsentrerte seg om rent juridiske forhold med skarp kritikk av Müller-Frankens private bruk av norske offentlige midler gjennom en privat konto innen NRK som ingen andre hadde tilsyn til [14][15][trenger bedre kilde], og disposisjoner omkring opprettelsen av Nordisk Radio-Press A/S med Roald Dysthe som direktør[16][17]. Det steile motsetningsforholdet mellom disse spredte seg til den gruppen av norske NRK-ledere som støttet Müller-Frankens tyske programpolitikk, og den gruppen som støttet Christies nasjonale linje. De uklare organisatoriske relasjonene med to toppledere vanskeliggjorde Christies arbeid. Hans interne anti-tyskorienterte støttespillere ble gradvis avskjediget, slik at Christie til slutt sto alene samtidig som Gulbrand Lunde var ute av stand til å støtte ham overfor Rikskommissariatet.

I løpet av høsten 1941 var forholdet mellom Christie og Eivind Mehle så spent at det ble nedsatt en egen partidomstol for å megle mellom dem, uten at det kom til noen avklaring, og saken ble av partidomstolen avgjort til fordel for Christie[18][trenger bedre kilde]. Han mottok denne tiden en personlig[19] og flere anonyme skriftlige og telefoniske dødstrusler, og fryktet for å bli arrestert av Gestapo for sin steile holdning overfor Rikskommissariatet, Müller-Franken, Dysthe og de tyskvennlige medarbeiderne i NRK.[trenger referanse] Det var enighet blant regjeringens kommissariske ministre at Christie, etter å ha mistet sine støttespillere i NRK, hadde utspilt i sin rolle,[trenger referanse] og justisminister Sverre Riisnæs overlot ham pr. 16. desember 1941 stillingen som konstituert byfogd i Oslo, som på det tidspunkt sto tom. Den påfølgende dagen mottok Christie et brev fra G. W. Müller på vegne av rikskommissær Terboven at han var løst fra sitt verv i NRK under henvisning til at han hadde til hensikt å gå over i en juridisk stilling, noe Rikskommissariatet hadde fått vite via pressen[20][trenger bedre kilde]. Rikskommissariatet mottok altså nyheten via mediene og ikke ved et brev fra Justisdepartementet. Dette var nok et tegn på at norskorienterte NS-ministre av og til kunne opptre suverent overfor Rikskommissariatet.[trenger referanse] Under forhandlingene om Christies avgang som riksfullmektig hadde han satt som betingelse at Müller-Franken samtidig ble fjernet fra sin stilling som Sonderführer ved NRK. Dette skjedde muligens uten at Rikskommissariatet var orientert på forhånd, og kan være knyttet til at G. W. Müller rapporterte forbi sin sjef Terboven direkte til propagandaminister Goebbels som var sterkt misfornøyd med Terbovens manglende evne til å vekke norsk sympati for tysk propaganda.[trenger referanse] Sannsynligvis var Goebbels gjennom G. W. Müller i Rikskommissariatet orientert om at Christie påpekte Müller-Frankens misbruk av NRKs økonomi samt hans arroganse overfor medarbeidere i NRK, noe som styrket deres anti-tyske holdninger.[trenger referanse] Dette kan være grunnen til at Christies betingelse ble akseptert på høyeste regjeringshold i Tyskland.[trenger referanse] Müller-Franken ble umiddelbart fjernet fra sin stilling i NRK og av tyske militærmyndigheter snart beordret til tjeneste ved vestfronten.

Christie ble arrestert 8. mai 1945 og holdt i varetekt til 22. november 1946, da han etter inntrengende henstilling fra overlegen på Ilebu fengsel ble løslatt på grunn av sin helbredstilstand [21][trenger bedre kilde]. Rettssaken, der hovedanklagen var å ha ytet «fienden bistand i råd og dåd», ble avgjort ved forelegg 17. september 1951, straffen ble satt til avsonet ved utholdt varetektsarrest og han fikk tilbake retten til å drive sakførervirksomhet i 1953.[22][trenger bedre kilde]. Christie gjenvant ikke sin helse og døde tre år senere.

Christie var en etterkommer etter eidsvollsmannen og stortingspresidenten med samme navn, Wilhelm Frimann Koren Christie, og tilhørte den opprinnelig skotske slekten Christie som innvandret fra den skotske byen Montrose til Bergen der Andrew Davidson Christie fikk borgerskap i 1654.

Annet[rediger | rediger kilde]

Christie var far til Anne Eline Christie (1921–1953), som spilte den kvinnelige hovedrollen i NS’ propagandafilm Unge viljer (1943). Hun tok sikte på en musikkarriære og studerte med Maria Rajdl, tidligere førstesporan ved Wiener Staatsoper. Anne Eline Christie var gift med frontkjemperen Bjørn Østring (1917–2012) som tilhørte den nasjonalistiske delen av NS.

Christie er også far til dr.philos. Professor II emeritus Olav Hans Jürgen av Montrose Christie (1930-).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.canis.no/oppdretter/rasepres.php?raseid=156
  2. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Harald Franklin Knudsen, 28/6 1946
  3. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Anders Bredahl, 22/2 1946
  4. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Rolf Jørgen Fuglesang, 25/2 1946
  5. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Harald Franklin Knudsen, 28/6 1946
  6. ^ RA LD, Christie, Erklæring 4. oktober 1956
  7. ^ Folk og Land nr. 4, 1996
  8. ^ RA LD, Christie, Avskrift av beslutning tatt i Kirke- og undervisningsdepartementet, 28. september 1940
  9. ^ I. C. Stridsklev, Stavanger Aftenblad, 02.07.2013
  10. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 295
  11. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 294
  12. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 295
  13. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 294
  14. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Rolf Jørgen Fuglesang, 25/2 1946
  15. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Annie Helene Andersen, 2/7 1946
  16. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Paul de Glasenapp, 27/2 1946
  17. ^ Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig 1940-1945, J.W. Cappelens forlag, 1978, ISBN 82-02-03929-0, s. 318
  18. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Annie Helene Andersen, 2/7 1946
  19. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Harald Franklin Knudsen, 28/6 1946
  20. ^ RA LD, Christie, vitneutsagn Ingulf Aarum Hoel, 26/6 1946
  21. ^ RA LD, Christie, kopi av brev fra Statsadvokatene i Oslo, O.J.p.nr 4142 – 46 L, 19. november 1946
  22. ^ RA LD, Christie, Forelegg 844/1951

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]