Tinkturer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tinkturer er den felles betegnelsen på de farger, metaller og pelsverk som benyttes i våpenskjold og heraldikk.

Heraldikkens tradisjonelle farger er: Rødt, grønt, blått, svart og purpur. I tillegg kommer noen spesielle farger som er benyttet til visse tider i enkelte land.

Heraldikkens såkalte «metaller» er: Gull og sølv, som kan avbildes som gult og hvitt.

Kløvde skjold med de viktigste heraldiske tinkturene og de tilsvarende skraveringene

Den tredje kategorien, det såkalte «pelsverk» er: Hermelin (røyskattskinn med haletipper) og gråverk (ekornskinn i stilisert mønster), samt andre dyreskinn som var – eller tenkes å være – festet på skjold.

Skjold kvadrert av hermelin og gråverk for den franske kommunen Campagne-lès-Hesdin

Utenfor disse kategoriene kommer «naturfarge»: den fargen et vesen eller en ting har i naturen. Menneskelige skikkelser og legemsdeler kan ha hudfarge, dyr kan ha pelsfarge, fugler være hvite eller grå osv. Dette regnes idag ikke som god heraldikk i nye våpen, men forekommer i mange våpen fra tiden 1600-1900.

I våpenskjold kan skjoldbunnen, og alle typer figurer, ha alle typer tinkturer. En løve er ikke bare gull som er nærmest til pelsens farge, men den kan også være blå (Danmarks riksvåpen), rød (Rødøys kommunevåpen), sølv (Løvenskiolds slektsvåpen) eller annet.

I de faglig utformete våpenbeskrivelsene, «blasoneringene», brukes bare tinkturenes navn, uten noen nærmere presisering av mørk eller lys fargenyanse eller lignende. I vanlig heraldikk er tinkturene ikke bundet til spesielle fargenyanser, så lenge tinkturene framstår tydelige og ikke kan forveksles med andre tinkturer. Betegnelser som "mørk blå" eller "olivengrønn" forekommer, men de er ikke normale i blasoneringer av våpenskjold.

For enkelte offentlige våpen kan det være fastsatt nøye spesifikasjoner av tinkturnyansene. Grunnene til dette er antakelig for dels å spare utgifter, dels å binde brukerne til ensartede avbildninger. Dette er imidlertid ikke i samsvar med den variasjonsfriheten, innenfor nyansene, som har vært heraldisk tradisjon helt fra middelalderen.

Tinkturer er i middelalderen og nyere tid avbildet som rene, klare valører. De enkelte tinkturene er også uten nyanseskiftninger i ett og samme våpen. Poenget er at det ikke skal være tvil om hvilke farger, metaller og pelsverk det dreier seg om. Særlig fra tiden ca. 1700-1900 finnes mange våpenavbildninger som avviker fra dette.

På 1600-tallet ble det utviklet et system av skravering med streker og prikker som angir tinkturene, når avbildningene er ensfarget, så som i segl og trykte bøker. Skraveringene kan virke forstyrrende på synsbildet og svekke den kunstneriske behandlingen av våpenmotivet. Derfor anbefales det å være forsiktig med bruken av skraveringene.

Våpen i skjold består i prinsippet bare av figurer formet som tinkturflater. Det vil si at figurenes form blir dannet av fargeflater som blir avgrenset av figurenes silhuett.

Heraldikkens såkalte «tinkturregel» sier i sin enkleste form at i våpen skal det ikke være farge på farge eller metall på metall. Denne regelen gir våpnene best kontrastvirkning og gjør dem best egnet som kjennetegn, men regelen har vært fulgt med vekslende konsekvens og har en del spesielle unntak.

Pelsverk har til dels vært ansett å stå fritt i forhold til tinkturregelen, men i praksis kan de være tilpasset den. Hermelin er normalt hovedsakelig hvitt med små svarte figurer, og gråverk har et slag rutemønster av blått og hvitt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Utlandet