Helt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sir Galahad, detalj fra et maleri av George Frederic Watts

Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne.

I gresk mytologi kalles heltene heroer (ἥρωι = halvgud), noe som på mange språk har gitt ordet helt, også på norsk; heroisk (heltemot). De greske heroene hadde ofte guddommelig hjelp, noe som også er vanlig blant helter i andre mytologier. De er spesielt begunstiget av gudene, men er ikke udødelige.

Fortellinger om helter kan tjene som moralske eksempler, som en en kulturs etiske kode, spesielt for de unge. I klassisk oldtid spilte heltekulter, ærefrykten for guddommelige helter som Herakles, Persevs, eller Akilles, en viktig rolle i gresk religion. Senere romerske keisere benyttet heltetilbedelse for deres egen apotheose (forherligelse).

Heltekulter[rediger | rediger kilde]

Heltekulter kunne ha en viktig politisk betydning. Da Kleisthenes delte athenerne i nye «demoi» for stemmegivning konsulterte han Delfi om hvilke heroer han skulle navngi hver divisjon etter. I henhold til Herodot tilla spartanerne deres erobring av Arkadia til deres tyveri av beina etter Orestes fra den arkadianske byen Tegea.

Heroer i mytene hadde ofte tette, men konfliktfylte forhold til gudene. Herakles’ navn betyr «Heras ære» til tross for at han ble plaget av gudenes dronning hele livet. Dette var faktisk enda mer riktig i kultene. Kanskje det mest påfallende eksempelet er den athenianske kongen Erechtheus som Poseidon drepte da han valgte Athene framfor seg selv som byens beskyttelsesgud. Da athenerne dyrket Erechtheus på Akropolis (Athen) påkalte de ham som Poseidon Erechtheus.

I det hellenistiske greske Østen ble dynastiske herskere fra Ptolemeerdynastiet eller Selevkidriket proklamert som heroer. Denne praksisen hadde en innflytelse senere da romerne forherliget sine keisere som tilsvarende heroer.

Den klassiske helt kom ofte med hva den engelske forskeren lord Raglan i sin bok The Hero: A Study in Tradition, Myth and Drama (1936), hvor han systematiserte heltemyter, har karakterisert som en «konsentrert biografi»[1] og var sammensatt av rundt to dusin fellestradisjoner som overså skillet mellom historiske fakta og mytologi. Eksempelvis, omstendighetene rundt heltens unnfangelse er uvanlige. Et forsøk fra en mektig mann å drepe ham når han blir født mislykkes. Han blir oppfostret av fosterforeldre i et land langt unna. Vanligvis møter helten en mystisk død, ofte på toppen av et fjell, hans kropp blir ikke begravd, han etterlater ingen etterfølgere, og han har et eller flere hellige gravminner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «potted biography»

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]