Iliaden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Iliaden
Ἰλιάς (Ilias)
Iliaden
Forfatter/e Homer
Sjanger Epos
Utgitt Cirka 730 f.Kr.
Forlag Aschehoug forlag
Det Norske Samlaget
Oversetter Peter Østbye (1920)
Eirik Vandvik (1951)
Sider 523
ISBN 82-525-4192-5

Iliaden (gresk: Ἰλιάς, Ilias) er et epos om en episode under den trojanske krig, og er ved siden av Odysseen et av de to store episke dikt som tilskrives Homer, en blind jonisk dikter. Det hersker tvil om hvorvidt Homer har eksistert, og om han var en enkelt person, men diktene dateres vanligvis til det niende eller åttende århundre f.Kr. De er den eldste kjente litteratur på gresk. Iliaden er skrevet på heksameter og består av 24 sanger (kapitler) på tilsammen omtrent 16 000 verselinjer. Den er skrevet på en jonisk-æolsk blandingsdialekt, med en rekke besynderlige former.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kampen om Troja

De homeriske eposenes alder og opphav har vært omstridt. Homer er tradisjonelt blitt plassert på 700-tallet f.Kr., og hendelsene som omtales antas å ha skjedd omkring 1100 f.Kr. Billedfremstillinger fra arkeologiske funn beviser at deler av handlingen har vært kjent på «Homers tid» eller tidligere. Siden 700-tallet også var tiden da det greske skriftspråket ble utviklet, har det vært gjettet på at diktverkene først ble nedskrevet på denne tiden. Cicero hevder imidlertid at dette skjedde i Athen på 500-tallet. De eldste bevarte håndskriftene er uansett betydelig yngre.

1900-tallets forskning på ennå levende epos og annen tradisjonslitteratur viser at denne typen diktning ikke huskes «utenat» som en helhet. Den improviseres ved hver fremførelse på grunnlag av en velkjent historie og et forråd av faste «scener», strofer, vers og epiteter. Slik kan svært lange dikt bli «husket» og gamle språkformer bevart gjennom utallige generasjoner – selv om de ulike fremførelsene kan være svært ulike. Også de homeriske epos, slik vi kjenner dem, har spor av slik improvisasjon (f.eks. gjentagelser). Mye tyder derfor på at «vår» Iliade, som de europeiske folkevisene på 1800-tallet, i utgangspunktet har vært en skriftlig fiksering av én bestemt fremførelse (av en spesielt dyktig rapsode) som senere er blitt «forbedret» med innslag fra andre versjoner, eller tilpasset dikteriske idealer.

De homeriske epos ble lenge betraktet som primitive sammenlignet med det senere «kunstverket» Aeneiden. Først med romantikkens interesse for det «opprinnelige» og folkelige fikk de for alvor den posisjonen som mesterverker de har i dag.

Handling[rediger | rediger kilde]

Forhistorien i Iliaden[rediger | rediger kilde]

Iliaden forteller om flere ukers handling i det tiende og siste år av Den trojanske krig, og dreier seg i hovedsak om Akilles vrede. Den begynner med krangelen mellom Akilles og Agamemnon, og slutter med Hektors likferd. Hverken bakgrunnen for krigen eller handlingen forut for denne episoden, eller slutten på krigen (Akilles død og den trojanske hest) er del av Iliaden. Iliaden og Odysseen var deler av en større diktsyklus med ulike forfattere, men dessverre er bare fragmenter igjen av de andre diktene.

Mange greske myter finnes i flere versjoner, så Homer kunne i noen grad velge mellom dem etter hva som passet ham. For bakgrunnen til krigen, se den trojanske krig.

Resymé[rediger | rediger kilde]

  • Første sang: I krigens tiende år krangler Akilles og Agamemnon om en frille (slavepike).
  • Annen sang: Odyssevs maner akaierne til fortsatt kamp.
  • Tredje sang: Paris utfordrer Menelaos til tvekamp.
  • Fjerde sang: Våpenhvilen brytes og kampen tar til.
  • Femte sang: Diomedes sårer Afrodite og Ares.
  • Sjette sang: Glaukos og Diomedes møtes under en våpenhvile.
  • Syvende sang: Hektor slåss mot Ajax.
  • Åttende sang: Gudene trekker seg ut av striden.
  • Niende sang: Agamemnon gir etter, men blir avvist av Akilles.
  • Tiende sang: Diomedes og Odyssevs drar for å spionere.
  • Ellevte sang: Paris sårer Diomedes og Akilles sender Patroklos ut på et oppdrag.
  • Tolvte sang: Akaierne trekker seg tilbake.
  • Trettende sang: Poseidon formaner akaierne.
  • Fjortende sang: Hera hjelper Poseidon og akaierne.
  • Femtende sang: Zevs stanser Poseidons innblanding.
  • Sekstende sang: Patroklos låner Akillevs' rustning for å lede akaierne i strid, og blir drept av Hektor.
  • Syttende sang: Hærene slåss om Patroklos' legeme og rustning.
  • Attende sang: Akilles får bud om Patroklos' død og får en ny rustning.
  • Nittende sang: Akilles slutter fred med Agamemnon og drar til frontlinjen
  • Tyvende sang: Gudene griper inn i striden; Akilles forsøker å drepe Aeneas.
  • Enogtyvende sang: Akilles rir til Trojas porter.
  • Toogtyvende sang: Akilles dreper Hektor.
  • Treogtyvende sang: Akaierne sørger over Patroklos.
  • Fireogtyvende sang: Akilles lar Priamos få Hektors legeme tilbake. Hektor brennes på likbål.

Iliaden handler for det meste om Akilles og hans raseri mot kong Agamemnon, akaiernes hærfører, som tok Akilles frille Briseis. Akilles, den største av alle krigere, følger sin mors råd og trekker seg ut av kampen som hevn, og akaierne er nær ved å tape krigen.

Som motstykke til Akilles stolthet og arroganse står den trojanske prins Hektor, sønn av Priamos, som kjemper for å forsvare sin by, sin kone og sitt barn. Da Hektor dreper Patrokles, Akilles kjæreste venn (eller elsker), drar Akilles igjen ut i kamp for å ta hevn, og dreper Hektor. Han sleper liket av Hektor etter vognen sin, rundt Trojas murer(i 3 døgn ifølge Homer), som hevn for tapet av Patrokles. Senere kommer Hektors far, kong Priamos, seg inn i leiren forkledt som tigger, og ber om å få sin sønns legeme tilbake. Akilles får medynk med den gamle mannen, og oppfyller ønsket hans. Med Hektors likferd ender Iliaden.

Iliaden er en gripende historie om tragedien ved å miste venner og familie i krig. Diktet begynner med ordene: Syng, gudinne, om vreden som tok peleiden Akilles,
svanger med død for akaiske menn og med talløse sorger.
«Syng, gudinne» er en bønn til musen (d.v.s. at musen «synger» gjennom Homer); «peleide» betyr her «Pelevs' sønn».

Akilles forhold til Patrokles har lenge vært gjenstand for diskusjon. I Iliaden kommer det ikke klart frem om de er elskere eller bare venner, selv om Aiskhylos' tragedie Myrmidonene fremstiller Akilles som sin elskedes hevner. Det er meget sannsynlig at Akilles og Patrokles var elskere; i det førkristne Hellas var ikke homoseksualitet en synd (kanskje heller det motsatte, uansett kan man ikke anvende det kristne syndsbegrep her), og det ble sett som motiverende for soldatene å ha elskeren sin ved sin side, som en slags motivator i kamp. Ei heller «feminint», tvertimot noe maskulint (all den tid det ikke involverte kvinner overhodet).

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble eposet utgitt første gang i 1852 i Frederik Moltke Bugge oversettelse under tittelen «Homers Iliade». Eposet har blitt både oversatt og gjendiktet flere ganger. Av de mest kjente er Aschehoug forlag sin utgave på riksmål som er gjendiktet av Peter Østbye og Det Norske Samlaget sin utgave på nynorsk gjendiktet av Eirik Vandvik. Noen av de norske utgavene av Iliaden er illustrert av John Flaxman.

Illustrerte utgaver[rediger | rediger kilde]

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Wolfgang Petersen: Troy (2004). Brad Pitt som Akillevs, Eric Bana som Hektor og Orlando Bloom som Paris. En nokså fri filmversjon av Iliaden. Til tross for dens popularitet (etter aggressiv markedsføring) fikk den dårlige kritikker, og den avviker fra Homer på flere viktige punkter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: