Honning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Honning (fra germansk honang = «den gyldne») er en sukkerholdig løsning med tyktflytende til fast konsistens. Honning fremstilles av honningbier som samler nektar fra blomster. Omdanningen fra nektar til honning skjer ved at biene tilsetter nektaren sitt eget kjertelsekret. Bier kan også ta til seg honningdugg utskilt fra bladlus og andre plantesugere. Denne honningen kalles bladhonning, skogshonning eller lusehonning.

Innhold 1 Søtningsmiddel 2 Næring 3 Naturmedisin 4 Typer honning 5 Referanser 6 Eksterne lenker

[rediger] Søtningsmiddel

Honning har en høyere søtningsgrad enn vanlig sukker. Det betyr at man kan bruke en mindre mengde honning for å oppnå samme søtsmak enn om man bruker sukker. Honning inneholder i hovedsak de to monosakkaridene glukose og fruktose. I tillegg til sukrose, maltose og melizitose. Det høye innholdet av fruktose gjør at man får et jevnere og mer stabilt blodsukkerinnhold ved inntak av honning enn ved inntak av sukker.

Honning kan brukes som erstatning for sukker i matlaging og kan for eksempel brukes i marinader og kaker. Det finnes både flytende og fast (krystalinsk) honning. Flytende honning har et naturlig høyere innhold av fruktose, noe som gjør at krystaliseringsprosessen går saktere. All honning er flytende når den kommer fra bikuben. Noen typer honning krystalliserer raskt, andre bruker lang tid. Honninger sterkt hygroskopisk. Det vil si at den har evnen til å ta til seg vann når den usettes for fuktige omgivelser, og gir fra seg vann i tørre omgivelser. Dette fenomenet kjenner de fleste som har bakt honningkake til. Honningkaken er kjent for å bevare fuktigheten, og sies å bli bedre etter lagring. Dette skyldes honningens hygroskopiske egenskap. Honning inngår også i produksjonene av mjød.

Biene lagrer nektar tilsatt enzymer i vokstavler. Vanninnholdet i nektaren blir redusert og slik dannes honningen. Birøkteren kan hente ut tavlene fra kuben. Honningen blir slynget eller presset ut av tavlene. Biene får sukkervann som erstaning for honningen, dette blir vinterfôr for biene.

[rediger] Næring

Enzymer i honningen hjelper fordøyelsen av annen mat. Ved å spise honning får vi dessuten i oss sporstoffer som kroppen trenger. Mineralene i honning dekker et omfattende register, faktisk kan man finne alle skjelettets bestanddeler her. Inneholdet av mineraler i honning er så lite at det kun regnes som sporstoffer. Innholdet av mineraler varierer fra honningtype til honningtype. Mørke honninger som bladhonning og lynghonning inneholder ofte mer mineraler enn lyse honningtyper. Man må ikke gi honning til små barn under 12 måneder da honningen kan inneholde Endosporer av bakterien Clostridium botulinum som kan formere seg i barnets tarm og utløse botulisme.^[1]

[rediger] Naturmedisin

Honning har en lang tradisjon innen naturmedisin. Det skal være påvist at honning har sårhelende og antiseptiske egenskaper. Dette skyldes at honningen har lav vannaktivitet, som gjør at mikroorganismer ikke får vannet de trenger til å vokse og formere seg.^[2] Honningens lave pH på mellom 3.2 og 4.5 ^[3] bidrar også til å gjøre forholdene dårligere for bakterier. Nyere forskning har også vist at honning har bedre hostedempende effekt enn reseptfri hostesaft.

[rediger] Typer honning

Honningen vil ta smak etter den kilden til nektar biene har hatt. Dette kommer an på årstid og plassering av kuben. Birøktere flytter gjerne kubene i løpet av året (kalt vandring), avhengig av hvor det er høysesong for nektar. I Norge er det mest vanlig å vandre til lyngtrekk på høsten. En blanding av nektarkilder gir grobunn for lokale varianter og produsenten kan også blande typer for å få fram gode smaker. Et vanlig merkenavn for en mild honning er "blomsterhonning", mens spesielle typer som "lønnehonning" bare produseres i små kvanta hos noen produsenter. I Norge er "lynghonning" et annet kjent merkenavn. Dette er honning der nektaren kommer fra røsslyng. Lynghonningen har en sterk smak som vil vere framtredende selv når den blandes sammen med mildere honninger. Lynghonningen skiller seg også ut i konsistens, den er såkalt tixotrop. Det vil si at honningen, selv om den er flytende, "setter seg" når den får stått en stund. Da blir den geleaktig og mister evnen til å flyte. Ved omrøring vil lynghonningen atter bli flytende igjen, og ved ny henstand blir den igjen geleaktig. Etter slynging røres lynghonningen slik at den blir fast (krystalinsk), slik tradisjonen for honning er i Norge. Honning fra nektaren til klokkelyng er en annen honningtype med særegen, karamellaktig smak. Denne skiller seg ut ved å vere den eneste honningtypen i Norge som ikke krystalliserer seg over tid. Denne holder seg blank og flytende over tid. Klokkelyng blomstrer bare når temperaturen er over en viss grense, så leveranse av denne typen honning vil variere fra år til år. Klokkelynghonningen er i likhet med lynghonningen tixotrop.

Såkalt skogshonning/bladhonning er i overveiende grad laget av honningdugg som utskilles av bladlus og andre spesialiserte plantesugere. ^[4] Plantesugere punkterer plantenes silrørsvev for å skaffe seg proteiner og sukker. Silrørssafta inneholder mye mer sukker enn plantesugerne trenger, derfor lar de det meste av sukkersaften passere kroppen, og de utsondrer små dråper på bladverk og barnåler. Biene henter honningdugget derifra og bringer det inn i kuben. Honnindogg har lavere vanninnhold enn nektar, men inneholder mer mineraler og proteiner. Skogshonning/bladhonning er ofte mye fyldigere, mørkere og mer aromatisk enn honning basert på nektar, og i barskoger er det vanlig at den har en smak av furunål. Derimot kan ikke biene hente næring direkte fra furu eller gran, da disse ikke produserer nektar.

Utenlandsk honning er ofte flytende, da de har et lavere glukoseinnhold enn den norske ^{[trenger referanse]}. Disse inneholder mer fruktose. En vanlig type honning man finner i norske butikker er akasiehonning.

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Norges birøkterlags hjemmesiden
• Honningcentralens hjemmesiden