Hoplitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En gresk hoplitt

En hoplitt var en infanterist som var det sentrale fokuset i antikkens greske hærer. Det greske hoplitēs (ὁπλίτης) stammer fra hoplon (ὅπλον), flertall hopla (ὅπλα), som er en del av beskyttelsen eller utstyret og etterhvert dekket ordet hele utstyret til hoplitten, med unntak av det sirkulære skjoldet som noen ganger feilaktig kalles en hoplon, selv om det faktisk ble kalt en aspis.

Disse soldatene dukket først opp sent i det 7. århundre f.Kr. De var en borgermilits og var bevæpnet som spydmenn som er relativt enkle å utruste og opprettholde. De var primært hentet fra middelklassen som hadde råd til utgiftene til utrustningen. Nesten alle kjente menn fra antikkens Hellas, selv filosofene og skuespillforfatterne, kjempet som hoplitter på et tidspunkt i sitt liv.

Siden hoplittene var en militsstyrke og ikke fikk fast lønn, var felttogene korte og hovedsakelig begrenset til sommeren. Hærene marsjerte direkte til sitt mål. Der kunne forsvarerne gjemme seg bak bymurene. I slike tilfeller måtte angriperne vanligvis nøye seg med å plyndre landsbygda (siden beleiringsmaskiner ikke var utviklet). Forsvarerne kunne også velge å møte dem på slagmarken. Slagene var vanligvis oppstilte og ment å være avgjørende. Disse slagene var korte, blodige og brutale og krevde derfor en høy grad av disiplin. Begge styrker stilte opp på en flat mark, vanligvis i en røff falanks rundt åtte rekker dype, selv om dette varierte. Andre styrker var mindre viktige, hippeis (kavaleri) beskyttet vanligvis flankene, da de i det hele var til stede. Både lette infanterister og missilstyrker ble neglisjert. Et eksempel på noen av de mest kjente hoplittene var spartanerne. De ble trent fra fødselen av gjennom agogen til å bli fremragende krigere.

Våpen[rediger | rediger kilde]

En hoplitt bevæpnet med spyd.

Hoplitter bevæpnet seg vanligvis kort tid før slaget siden utstyret var så tungt. Den totale vekten av hoplittenes utrustning var rundt 22-27 kg. Hver mann skaffet sitt eget utstyr og var ofte nokså forskjellig kledd. Resultatet av dette var at vennligsinnede styrker ofte ikke kjente hverandre igjen. En hoplitt var vanligvis utstyrt med et brystpanser i lær (spolas), og bena ble beskyttet av bronseskinner kalt knemides. I tillegg hadde de en hjelm med kinnplater og et aspis, et bolleformet skjold. Dette skjoldet ble båret på venstre side, og var såpass stort at det også dekket sidemannens høyre side. Det viktigste våpenet for en hoplitt var et spyd på rundt 2,7 meter med jernspiss. Siden spydet ofte brakk, hadde de i tillegg ofte et sverd, typisk av typen xifos, som var ca. 60 cm langt og tveegget.

Andre samtidige infanterister hadde en tendens til å bære relativt lett brystning og var bevæpnet med kortere spyd, kastespyd eller buer. Skjoldene var vanligvis små, eller store nok til å dekke hele kroppen men som stod på bakken. Det mellomstore skjoldet til hoplittene var mulige delvis gjennom sin form som gjorde at det kunne hviles på skulderen. I formasjon var skjoldene låst sammen slik at hvert skjold forsvarte den venstre siden på soldaten som bar det og høyre siden på hans nabo. Mens den vanlige antagelsen er at spydet ble holdt med overgrep, har andre hevdet at det ble holdt på undersiden.

Taktikk[rediger | rediger kilde]

Fremrykkende hoplitter.

Styrken til hoplittene lå i sjokkamp. To arméer ville krasje inn i hverandre i håp om å bryte eller omringe fiendens linje. Dersom dette ikke lyktes, ble slaget en skyvekamp der mennene bakerst forsøkte å skyve frontlinjene gjennom fiendens linjer. Denne manøveren var kjent som othismos. Slagene varte sjelden lenger enn en time. Når en av linjene ble brutt, ville styrkene vanligvis flykte fra slagmarken, men de drepte inkluderte ofte de mest innflytelsesrike borgerne og generalene som ledet slaget fra fronten. Dermed kunne krigen bli avgjort med et enkelt slag. Seieren ble sikret ved å kreve løsepenger for de falne av de beseirede, kalt «grekernes tradisjon».

Oppkomst og forfall[rediger | rediger kilde]

Spartansk hoplitt

Fremveksten og fallet til hoplittenes krigføring var tett knyttet til fremveksten og fallet til bystatene. Under perserkrigene ble hoplitter ofte tvunget til å løpe mot bueskyttere for å møte dem i en kamp hvor de hadde overtaket, og under peloponneserkrigen ble lette styrker kjent som peltast i økende grad vanlig. Som et resultat begynte de å bære mindre beskyttelse, kortere sverd og tilpasset seg større mobilitet.

Hoplittenes krigføring var nedadgående. Der var tre betydelige slag i peloponneserkrigen, og ingen av dem var avgjørende. Istedet var der økende vektlegging på mariner, trefningsstyrker, leiesoldater, bymurer, beleiringsmaskiner og annen taktikk enn den oppstilte. Disse reformene gjorde utmattelseskriger mulige og økte i stor grad antall døde og sårede i slagene. Mange av dem ble kombinert av den briljante generalen Epaminondas viss taktikk dannet grunnlaget for den makedonske falanksen til Filip II av Makedonia, brukt som en støtte for sitt kavaleri. Disse styrkene beseiret den siste store hoplitthæren i slaget ved Chaeronea (338 f.Kr.). Etter dette sluttet Athen og deres allierte seg til det hellenistiske imperiet. Disse utviklingene førte til fremveksten av de mer fleksible taktikkene av kombinerte styrker til makedonerne.

Arv[rediger | rediger kilde]

Hoplittisk krigføring ble også praktisert rundt Middelhavet. Etruskerne kjempet vanligvis med slike militser, en praksis de adopterte fra de greske koloniene. Fra denne typen krigføring utviklet den romerske legionen seg som skulle dominere vestlig militærhistorie i hundrevis av år.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Goldsworthy, A.K. «The Othismos, Myths and Heresies: The Nature of Hoplite Battle», War in History, Vol. 4, Issue 1. (1997), pp. 1–26.
  • Hanson, Victor Davis. The Western Way of War: Infantry Battle in Classical Greece. New York: Alfred A. Knopf, 1989 (hardcover, ISBN 0-394-57188-6); New York: Oxford University Press (USA), 1990 (paperback, ISBN 0-19-506588-3); Berkeley: University of California Press, 2000 (paperback, ISBN 0-520-21911-2).
  • Hanson, Victor Davis. Warfare and Agriculture in Classical Greece (Biblioteca Di Studi Antichi; 40). Berkeley: University of California Press, 1998 (hardcover, ISBN 0-520-21025-5; paperback, ISBN 0-520-21596-6).
  • Hanson, Victor Davis. The Other Greeks: The Family Farm and the Agrarian Roots of Western Civilization. Berkeley: University of California Press, 1999 (paperback, ISBN 0-520-20935-4).
  • Krentz, Peter. «Fighting by the Rules: The Invention of the Hoplite Agôn», Hesperia, Vol. 71, No. 1. (2002), pp. 23–39.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hoplitter – bilder, video eller lyd