Sparta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Sparta (andre betydninger).
Sparta ligger i den fruktbare dalen til elva Eurotas, flankert av Taygetosfjellene (i bakgrunnen) og Parnonasfjellene.

Sparta (gresk: Σπάρτη) er en by i Hellas. Den var en av de mest kjente polisene i antikkens Hellas, og den mektigste på Peloponnes. Ruinene av den antikke byen ligger i utkanten av den moderne.

Spartanerene var trolig etterfølgerene av det folkeslaget som slo seg ned i Lakedaimondalen, om lag 1000 f.Kr. I motsetning til de fleste andre poliser, ekspanderte Sparta til lands, istedenfor å ekspandere til sjøs, ved å grunnlegge datterpoliser. Det eneste unntaket var kolonien Taras eller Tarentum i Sør-Italia (Magna Graecia), grunnlagt omkring 708 f.Kr. Spartas geografiske utstrekning var på størrelse med et middels norsk fylke.

Sparta bestod av perioikene, helotene og borgerne. Perioikene bodde i landsbyer utenfor byen og hadde ingen politiske rettigheter i Sparta. De kunne derfor ikke eie jordlotter på borgernes land. Perioikene kjempet lojalt for Sparta i kriger. Helotene var ufrie, men ikke slaver. De kunne ikke kjøpes og selges, de levde i sine egne familier og de hadde visse rettigheter. Heloter som kjemper tappert i krig kunne få borgerrett, dog uten fulle rettigheter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Spartas territorium
Utdypende artikkel: Spartas historie

Rundt midten av det 6. århundre f.Kr. var det sørlige Peloponnes spartansk territorium. Det var den største staten i Hellas med et areal på 8050 km². Territoriet var delt i to deler, Lakonia og Messenia som var delt av Taygetosfjellene. I motsetning til andre greske byer kontrollerte Sparta mye dyrkbar jord. De tidligste arkeologiske bevisene for bosetning i Sparta dateres rundt 950 f.Kr.

Klassiske kilder forteller oss at Sparta ble grunnlagt i det 10. århundre f.Kr. Det bestod av de fire landsbyene Pitane, Mesoa, Limnai og Konooura som senere ble forent under et styre.

Sparta begynte ekspansjonen sakte men sikkert. Den underlagte befolkningen i Lakonia ble enten heloter eller perioiker. Helotene beholdt sitt jordbruksland, men ble krevd å levere halvparten av det de dyrket til den spartanske staten, mens perioikene var innbyggere i byene som forble autonome, med unntak av utenrikspolitikk og militærpolitikk. Perioikene utgjorde en vital del av det spartanske samfunnet. Perioikene arbeidet som handelsmenn, håndtverkere og kunstnere siden spartanerne hadde forbud mot å drive med ikke-militære sysler. Fra 650 til 620 f.Kr. førte Sparta Messenia under sin kontroll. Sparta ble beseiret av byen Argos og senere av Tegea. Det var i etterkant av den messenianske krigen og de påfølgende nederlagene at den unike spartanske livsformen utviklet seg og som gjorde Sparta berømt i Antikkens Hellas.

Fra 550 f.Kr. og fremover ser det ut til at målene til Sparta, om en sterk og effektiv militærmakt, ble oppnådd. Sparta led ikke under styret til noen tyranner eller diktatorer, og dens falankser ble regnet som ubeseierlige. Sparta hadde den mektigste hæren i antikkens Hellas og var den mektigste staten før Athens vekst, og mange hevder at den forble det også etterpå. Sparta og Athen var nølende allierte mot perserne, men ble rivaler deretter. Den største rekken med konflikter mellom de to statene som endte i det athenske imperiets undergang, kalles Peloponneserkrigen. Athenske forsøk på å kontrollere Hellas, og å ta over Spartas rolle som «hellenismens vokter», var mislykkede.

Det første nederlaget til en spartansk hoplitthær i full styrke skjedde i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr.. Etter dette mistet Sparta sin status som den dominerende greske bystat, mye på grunn av tapet av helotene. Da Aleksander den store dukket opp, var Sparta bare en skygge av sin tidligere storhet, og de klamret seg til en isolert uavhengighet. Under punerkrigene var Sparta alliert med Romerriket. Spartansk politisk uavhengighet tok slutt da byen ble overmannet av sin gamle rival Argos og tvunget inn i det akhaiske forbund.

Spartanerne fortsatte sin levemåte selv etter den romerske erobringen av Hellas. Byen ble en turistattraksjon for den romerske elite, som kom for å observere de «uvanlige» spartanske tradisjonene. Etter katastrofen som den romerske imperielle hæren opplevde i slaget ved Adrianopel (378) skal en spartansk falanks ha møtt og beseiret en styrke av plyndrende vestgotere i et slag. Der finnes ingen håndfaste bevis for at dette virkelig skjedde.

Forfatningen[rediger | rediger kilde]

Lykurg

Lite vites om den interne utviklingen av Sparta. Mange grekere trodde at det ikke hadde vært noen, og at «stabiliteten til den spartanske forfatningen» hadde vart uendret fra Lykurgs dager. Spartanske lover ble gitt videre muntlig, og lite er kjent om det spartanske samfunnet. Samfunnet ble regnet som primitivt, selv etter gresk standard. Bosetningene var spredte og minnet om husene under de greske mørke århundrene (1150-800 f.Kr.), som betyr at de stort sett var hus av strå. Steinkonstruksjoner var reservert for offentlige bygninger, som templer, regjeringshaller og gymnasium. Det vi vet om spartanernes samfunn på den tiden, har vi fra samtidige historikere.

Sparta hadde et blandet forfatningssystem. Forfatningen var sammensatt av elementer både fra monarkiske, oligarkiske, så vel som demokratiske systemer. Den spartanske regjeringen var etter mange målestokker regnet som totalitær. Lover regulerte alt fra barnefødsler til skjegg og lengden på menns hår.

Spartanerne hadde ingen nedtegnet historie, litteratur eller skrevne lover, som ifølge tradisjonen var forbudt av en forordning av Lykurg. Den doriske staten Sparta utviklet en blandet styreform ved å kopiere doriske kretere. Staten ble styrt av to arvelige konger, av de agiadiske og eurypontidiske familiene, som var likestilte i autoritet, slik at ingen kunne handle mot vetoet til sin kollega. Men den agiadiske kongen fikk større ære som den øverste i sin familie (Herodot, VI.5). Opprinnelsen til utøvelsen av makten, ved en folkeforsamling av borgere, eller apella, er så godt som ukjent på grunn av manglende historisk dokumentasjon.

Der er flere legendariske forklaringer på denne uvanlige kongemakten. En slik forklaring var at kong Aristodemos hadde tvillingsønner som gikk med på å dele kongemakten. Dette ble en permanent ordning. Moderne forskere har fremmet forskjellige teorier for å forklare ordningen. Noen sier at dette systemet ble opprettet for å forhindre absolutisme, og et parallelt eksempel som blir trukket frem er de to konsulene i Roma. Andre tror at det peker mot et kompromiss for å gjøre slutt på maktkamp mellom de to familiene eller samfunnene. Andre teorier foreslår at dette var en ordning som ble inngått da et samfunn av landsbyer samlet seg og dannet Sparta. Etterpå ble to høvdinger fra de største landsbyene konger. En annen teori foreslår at de to kongehusene hver for seg representerer de spartanske erobrerne og deres akhaiske forgjengere. De som fremmer dette siste synet peker på ordene som Herodot (v. 72) sier til Kleomenes I: «Jeg er ikke dorisk, men akhaisk.» Dette forklares vanligvis av den (like legendariske) avstamningen til Aristodemus fra Herakles. Uansett var kongemakten i Sparta arvelig og dermed var hver konge som Sparta hadde etterkommer av agiadenes eller eurypontidene. Tronen ble gitt til det mannlige barnet som først ble født etter at kongen fikk makten.

Kongenes plikter var hovedsakelig religiøse, juridiske og militære funksjoner. De var øversteprester i staten og utførte visse offer. De opprettholdt også kommunikasjon med den delfiske helligdommen som alltid utøvde stor autoritet i spartansk politikk. I Herodots tid (rundt 450 f.Kr.) hadde deres juridiske funksjoner blitt begrenset til saker som hadde med arv, adopsjon og de offentlige veiene å gjøre. Sivile saker ble avgjort av eforer, mens strafferett også hadde blitt overlatt til eforene i tillegg til rådet til de eldste.

Leonidas ved Thermpylae av Jacques-Louis David, 1814.

Innen 500 f.Kr. hadde spartanerne i økende grad blitt involvert i politiske saker i omkringliggende bystater, ofte ved å legge vekt bak sine prospartanske kandidater. Kort tid før 500 f.Kr., slik det beskrives av Herodot, førte en slik handling til konfrontasjon mellom Sparta og Athen. De to kongene, Demaratos og Kleomenes førte sine styrker til Athen. Men rett før slaget startet, forandret kong Demaratos mening om å angripe athenerne og forlot sin medkonge. Av denne grunn ble Demaratos bannlyst og fant seg til slutt ved den persiske kongen Xerxes I i hans invasjon av Hellas 20 år senere (480 f.Kr.) Spartanerne innførte en lov som krevde at den ene kongen måtte være igjen i Sparta mens den andre ledet styrkene i slag. Dette var en av grunnene til at kong Leonidas I i 480 f.Kr. ledet sine 300 livvakter til Thermopylae hvor de konfronterte Xerxes sin hær.

Aristoteles beskriver kongemakten i Sparta som «en mild form for ubegrenset og vedvarende generalmakt» (Pol. III. I285a), mens Isokrates henviser til spartanerne som «undersåtter av et oligarki hjemme, til en konge i felttog» (III.24). Også her ble den kongelige makten endret over tid. Fra et tidspunkt til de persiske krigene mistet kongen retten til å erklære krig og han ble fulgt av to eforer i felten. Han ble også fulgt av eforene i kontrollen av utenrikspolitikken. Over tid ble kongene marionetter med unntak av deres stilling som generaler. Den reelle makten ble overført til eforene og til Gerousia. Årsaker til denne endringen lå delvis i det faktum at eforene, valgte gjennom folkelig valg fra alle borgerne, representerte et demokratisk element i forfatningen uten å bryte de oligariske metodene som virket nødvendige for statens administrasjon.

De skyldtes også delvis svakhet hos kongemakten, karakteren av en duo førte til sjalusi og kjølig forhold mellom de to embetsholderne. Dette førte i praksis til stillstand. En annen grunn lå i tapet av prestisje som kongemakten led, særlig i løpet av det 5. århundre f.Kr. som skyldtes kranglene mellom kongene og jevnlige konger som steg opp på tronen som mindreårige og måtte få utnevnt en regent. De to kongemaktenes prestisje led også av at kongene var, riktig eller galt, mistenkt for å ha mottatt bestikkelser fra fiendene av staten på et eller annet tidspunkt.

Den spartanske forfatningen bestod av to institusjoner: rådet og folkeforsamlingen. Rådet bestod av 28 aristokratiske menn over 60 år, som satt livet ut. I rådet satt også Spartas to konger. Folkeforsamlingen var en mer demokratisk institusjon, der alle spartanere over 30 år med borgerrett kunne sitte. Forsamlingen møttes en gang i måneden, og de som hadde møterett var de som tilhørte en fyle. I tillegg til rådet og folkeforsamlingen hadde polisen embetsmenn kalt eforer. Disse mennene ble valgt for en femårsperiode, og ble valgt på samme måte som mennene i rådet, men i motsetning til rådsmennene kom ikke eforerne kun fra aristokratiske slekter.

Statsorganisering[rediger | rediger kilde]

Etter at eforene ble introdusert, var de sammen med de to kongene den utøvende grenen av staten. Eforene hadde mer makt enn noen andre i Sparta, selv om det at de bare hadde makten i ett enkelt år reduserte deres evne til komme i konflikt med allerede etablert makt i staten. Siden det ikke var mulig å bli gjenvalgt, ville en efor som misbrukte sin makt eller konfronterte et etablert maktsentrum, bli utsatt for hevnaksjoner.

Forskjellen fra dagens stater er at Sparta hadde et eget råd som utformet statens politikk. Dette var Gerousia, et lite råd som bestod av 28 eldre som var valgt på livstid og vanligvis var del av den kongelige husholdning, og de to kongene. Viktige avgjørelser i statens politikk ble diskutert av dette rådet som foreslo forskjellige løsninger for spartanske borgere (kalt Damos på spartansk dialekt). Damos måtte velge et av alternativene gjennom stemmegivning.

Ikke alle innbyggerne i den spartanske staten ble regnet som borgere (del av Damos). Bare de som hadde fulgt militær trening, kalt agoge, var borgere. Men de eneste av innbyggerne som kunne få agoge var spartanere eller mennesker som kunne spore sitt opprinnelige opphav til byen. Andre i staten var perioikene som kan beskrives som sivile og heloter som var statseide slaver. På grunn av at etterkommere av ikke-spartanske sivile ikke kunne få agoge og spartanere kunne miste sitt borgerskap dersom de ikke kunne betale utgiftene til agogen, ble det faktiske antallet spartanske borgere stadig redusert, kjent som oliganthropia.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Sparta var innen det 5. århundre f.Kr. den mektigste staten i hele Hellas. I motsetning til mange av de greske bystatene hadde den bare en koloni, og det meste av dens makt kom fra allianser med andre regioner. Sparta var ikke et imperium. Ingen skatt ble betalt med unntak av krigstider. Det Sparta i praksis dannet var et forbund, og de valgte sine allierte strategisk. Sparta foretrakk for eksempel Korint på grunn av deres marine. De allierte måtte sverge å ha de samme vennene og fiendene, følge Sparta overalt de ble ledet og ikke gå til krig uten at alle de allierte var enige. Forbundets styringsstruktur var nokså demokratisk. Det møttes i Korint og ble ledet av Sparta. Kongressen som den ble kalt, bestod av representanter fra hver av de allierte bystatene som hver hadde en stemme.

Samfunnet[rediger | rediger kilde]

Sparta var fremfor alt en militærstat, og det ble lagt vekt på militær evne nesten fra fødselen av. Kort tid etter fødselen badet moren barnet i vin for å se om barnet var sterkt. Dersom barnet overlevde ble det ført frem foran de eldste i stammen av barnets far. De eldste bestemte så om det skulle beholdes. Dersom det ble funnet defekter eller ble ansett som svakt, ble barnet etterlatt i de ville bakkene ved fjellet Taygetos. På denne måten forsøkte spartanerne å opprettholde høy fysisk standard i sin befolkning. Fra de tidligste tidene til spartanske borgere, var statens krav på borgerens liv absolutt og strengt gjennomført.

Det var vanlig i Sparta at før mennene dro i krig, ville deres koner eller en annen kvinne av betydning gi dem deres skjold og si: «ē tan ē epi tas» (ἢ τὰν ἢ ἐπὶ τᾶς) som oversettes med «med dette eller på det». Idéen var at spartanere bare kunne returnere til Sparta på en av to måter, seirende eller døde. Dersom en spartansk hoplitt skulle returnere til Sparta i live og uten hans skjold, ble det antatt at han kastet sitt skjold på fienden i et forsøk på å flykte. Dette var straffbart med døden eller bannlysning. Begravelser i Sparta ble også regnet som en æressak. Merkede hodesteiner ville bare bli gitt spartanske soldater som døde i kamp under et seirende felttog eller, for kvinnenes del, i tjeneste for et guddommelig embete eller i barnefødsel.

Det ble lagt stor vekt på ære og å utføre handlinger på grunn av at det var «det riktige å gjøre». Xenofon skrev om spartanerne slik han observerte dem under olympiske leker:

«En eldre mann forsøkte å finne et sted å sitte for å se på de olympiske lekene. Han gikk fra seksjon til seksjon. Alle de andre grekerne lo da han forsøkte å presse seg vei gjennom folkemengden. Noen ignorerte ham. Da han nærmet seg den spartanske seksjonen, reiste alle spartanerne seg og tilbød mannen sine seter. Plutselig applauderte hele stadionet. Alle grekerne visste hva som var det rette å gjøre, men spartanerne var de eneste som gjorde det.»

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Frem til de var syv år gamle, ble guttene utdannet hjemme og ble lært å kjempe mot sin frykt og generell overtro av deres barnepassere som ble høyt verdsatt i Hellas. Treningen deres ble overtatt av staten i agoge-systemet og overvåket av paidonomos, en embetsmann som ble utnevnt til dette formålet. Denne treningen bestod for det meste av fysiske øvelser som dansing, gymnastikk og ball-leker. Dorerne var de første som brukte atletiske øvelser i tillegg til å olje sine kropper under øvelser for å fremheve dens skjønnhet, en dyr praksis som brøt med den nøysomme tradisjonen til spartanerne.[1] Ifølge Platon ble denne praksisen introdusert fra Kreta til Sparta og så til hele Hellas.

Spartanerne praktiserte verdens første obligatoriske, statlig drevne utdannelsessystem, og til andre grekeres morskap sikret spartanerne seg at også pikebarna lærte å lese og skrive. Til overmål fikk de timer i retorikk. Et annet særtrekk ved spartanerne var at i nødstider fikk pikebarna den beste maten. Spartanerne hadde observert at kvinner som vokste opp på dårlig kost, senere fikk problemer under fødsel og med å bære frem friske barn.[2]

Utdannelse i musikk og litteratur hadde en underordnet posisjon. Den utrettelige vektleggingen på fysisk trening gav spartanerne rykte for å være «lakoniske», sparsommelige med ord, et ord som har sin opprinnelse i deres hjemland Lakonia. Utdannelsen ble også utvidet til jenter i den tro at sterke og intelligente mødre ville produsere sterke og intelligente barn. Derfor har dagens historikere, sammen med samstemmende antikke forfattere, en tendens til å konkludere med at spartanske kvinner var blant de best utdannede i den antikke greske verden. Begge kjønn trente nakne, da det ble lagt vekt på fysisk form for både menn og kvinner. Til tross for sin fysiske form fikk ikke kvinner konkurrere i de olympiske leker etter de olympiske reglene. I stedet konkurrerte de i de heraiske leker. Der var også konkurranser for å se hvem som kunne tåle den alvorligste piskingen, kjent som diamastigosis.

Tretten år gamle ble de unge mennene ordnet i grupper og sendt til landsbygda uten noen ting, og det var forventet at de skulle overleve på humor og sluhet. Det ble antatt at de ville stjele mat, men alle som ble tatt i tyveri, ble alvorlig straffet. Mange spekulerer i om dette var for å lære de unge spartanerne listighet og raskhet. Dersom du ble tatt, ble det konkludert med at du ikke var rask eller stille nok. Dette ble kalt krypteia, hemmelig. Dette var høyst sannsynlig opprinnelig en gammel overgangsrite, en forberedelse for deres senere karriere som elitesoldater.

Andre kilder hevder at krypteia var en «ungdommelig dødsskvadron» som utgjorde de mest lovende unge spartanerne. Deres jobb var å ferdes på landsbygda og drepe heloter om natten, for å skape frykt i slavebefolkningen og forhindre opprør.

Militæret[rediger | rediger kilde]

En gresk hoplitt, muligens kong Leonidas I.

Den vanlige spartaner var kriger, trent til å adlyde og holde ut. Han ble politiker bare dersom han ble valgt til efor i ett eneste år. Han kunne bli valgt som livsvarig medlem av rådet etter hans sekstiende år som var samme år som han ble fritatt fra militærtjenesten.

Tjue år gammel startet spartaneren sin militære tjeneste, og han ble medlem i en syssitia (matmesse eller klubb) som hver bestod av rundt femten medlemmer. Alle borgere var påkrevd å være medlem. Her lærte hver gruppe å knytte seg til hverandre og stole på hverandre. Spartaneren hadde alle rettigheter og plikter da han ble tretti år. Bare innfødte spartanere ble regnet som fullstendige borgere og trengte å gjennomføre treningen slik det var påkrevet etter loven og delta i og bidra til en av matklubbene. De som oppfylte disse betingelsene ble ansett som «likemenn» (homoioi), borgere, mens de som mislyktes ble kalt «mindre menn» og beholdt bare de sivile rettighetene i borgerskapet.

Spartanerne var helt forhindret gjennom loven å drive med handel eller produksjon som derfor hvilte på perioikene og hadde i teorien forbud mot å ha gull eller sølv. Spartansk valuta bestod av jernbarrer. Dermed var tyveri og utenlandsk handel svært vanskelig, noe som også talte mot akkumulering av rikdom. Rikdom kom fra, i det minste i teorien, landeiendommer og bestod i årlig avkastning fra helotene som kultiverte landområdet som spartanerne eide. Men dette forsøket på å utligne eiendom hadde en svakhet: Fra de tidligste tider var der markerte forskjeller innenfor staten, og disse ble til og med alvorligere etter loven til Epitadeus som ble innført en gang etter Peloponneserkrigen og som fjernet forbudet mot gaver eller arv. Helotene ble nådeløst kontrollert, hovedsakelig gjennom det hemmelige politiet eller krypteia.

Fullverdige borgere, løslatt fra enhver økonomisk aktivitet, fikk et stykke land (kleros) som ble kultivert og drevet av helotene. Ettersom tiden gikk, ble større deler av land konsentrert i hendene på store landeiere, men antallet fullverdige borgere gikk ned. Det var rundt 8000 borgere i begynnelsen av det 5. århundre f.Kr., men dette hadde gått ned til mindre enn 1000 i Aristoteles sine dager (384-322 f.Kr.), og gikk videre nedover til 700 da Agis IV ble konge i 244 f.Kr. Forsøk ble gjort på å forbedre denne situasjonen ved å opprette nye lover. Visse straffer ble lagt på dem som forble ugifte eller som giftet seg for sent i livet. Disse lovene kom derimot for sent og var ineffektive i å snu trenden.

Den kanskje mest kjente hendelsen som viste effektiviteten til den spartanske krigsmaskinen, skjedde i perserkrigene. Den spartanske motstanden i slaget ved Thermopylae har gjentatte ganger blitt sitert i en militær Grand strategy-kontekst som rollemodell for fordelen med trening, strategi og mot overfor ekstremt overveldende odds.

Det sosiale liv[rediger | rediger kilde]

Til tross for moderne antagelser, var homoseksualitet i Hellas kun begrenset til noen få bystater. En kan ikke nekte for at de moralske linjene for seksualitet var mindre definerte i antikken enn de er nå. Biseksuelle forhold var vanlige blant spartanske kvinner, og det var ofte regnet som akseptabelt for spartanske kvinner å ha affærer med ugifte kvinner i sin alderdom. Dette ville etter dagens standard bli regnet som ekteskapsbrudd, men spartanerne regnet det ikke som det, og derfor var Sparta også en av de mest monogame bystatene i den kjente greske verden.

Der var et unntak til den normale regelen om ekteskap i Sparta. Kvinner var mer uavhengige enn i andre greske samfunn og kunne klare å forhandle med sine ektemenn om å ta med seg elskere inn i deres hjem. Ifølge Plutark i sitt verk Lykurgs liv, tillot og oppmuntret mennene sine koner til å bære andre menns barn, på grunn av den generelle fellesetikken, som sa at det var viktigere å bære mange barn til byens beste, enn å være sjalu og bekymre seg for ens egen familieenhet. Noen historikere, derimot, hevder at denne «konedelingen» bare var reservert for de eldre mennene, som ikke hadde skaffet seg en arving. Av den grunn, hevder Plutark, var konseptet om «ekteskapsbrudd» fremmed for spartanerne. Videre forteller Plutark at en gammel spartaner hadde sagt at det var like sannsynlig å finne en okse, med en nakke lang nok til å stå på en fjelltopp og drikke fra en elv nedenfor, som å finne en ekteskapsbryter i Sparta.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Ruinene av Gamle Sparta

Der er en velkjent del i Thukydids litteratur som går slik:

«Anta at byen Sparta var øde, og ingenting var igjen utenom templene og bakken, fjerne tidsaldre ville være svært uvillige til å tro at makten til lakedaemoniene var lik deres berømmelse.»
«Deres by er ikke bygget sammenhengende og har ingen storslagne templer eller andre kjennetegn. Det minner heller om en gruppe landsbyer som de antikke landsbyene i Hellas og ville derfor være en fattig forestilling.» (i. 10)

Den første følelsen, som de fleste reisende som besøker det moderne Sparta får, er skuffelse over de antikke restene. En bedre «forestilling» gir den bysantinske Mistra, med sine gressbelagte gater, sine forfalne hus, sine festninger i ruiner og sine flotte kirker. Frem til det 20. århundre var den viktigste antikke bygningen i Sparta teateret. Av dette vises lite over bakken, med unntak av deler av veggene som holder jorda tilbake, den såkalte graven til Leonidas, en kvadratisk bygning, kanskje et tempel, konstruert av enorme steinblokker og som inneholdt to kammere, fundamentet til en antikk bro over Eurotas, ruinene til en sirkulær struktur, noen rester av sene romerske befestninger, flere mursteinsbygninger og mosaikkfortauer.

Den resterende arkeologiske rikdommen består av inskripsjoner, skulpturer og andre objekter, samlet i det lokale museet som ble grunnlagt av Stamatakis i 1872 (og utvidet i 1907). Utgravninger ble utført nær Sparta, på stedet til Amyclaeum i 1890 av Tsounas og i 1904 av Furtwängler, ved tempelet til Menelaos i Therapne av Ross i 1833 og 1841 og av Kastriotis i 1889 og 1900. Organiserte utgravninger ble forsøkt i området til det egentlige Sparta. Delvise utgravninger av den runde bygningen ble foretatt i 1892 og 1893 av American School at Athens. Det har senere blitt funnet ut at bygningen er en semisirkulær vegg av hellensk opphav som holder jorda tilbake og som ble delvis restaurert i den romerske perioden.

British School at Athens begynte i 1904 en nøye utforsking av Lakonia, og i det etterfølgende året ble det gjort utgravninger ved Thalamae, Geronthrae og Angelona nær Monemvasia da flere fetninger fra middelalderen ble undersøkt. Utgravninger i selve Sparta begynte i 1906 og gav mange funn som har blitt publisert i British School Annual, xii. sqq.

En liten sirkel beskrevet av Leake viste seg å være en teaterlignende bygning konstruert kort tid etter 200 rundt alteret og foran tempelet Artemis Orthia. Her fant musikk og gymnastikkonkurranser sted, i tillegg til de kjente piskekonkurransene (diamastigosis). Tempelet som kan dateres til det 2. århundre f.Kr. ligger på fundamentet til et eldre tempel fra det 6. århundre, og rett ved siden av det ble det funnet rester av et enda tidligere tempel som er datert til det 9. eller kanskje det 10. århundre f.Kr. Votivgavene i leire, rav, bronse, elfenben og bly ble funnet i stor overflod. Disse ble datert fra det 9. til det 4. århundre f.Kr. og gir uvurderlige bevis for tidlig spartansk kunst. De viser at Sparta nådde sin kunstneriske høyde i det 7. århundre og at hennes nedgangstid allerede hadde begynt i det 6. århundre f.Kr.

Helligdommen til Athene «av messinghuset» (Chalkioikos) ble lokalisert i 1907 på akropolisen umiddelbart over teateret, og selv om tempelet er nesten fullstendig ødelagt, har stedet produsert den lengste sammenhengende arkaiske inskripsjonen i Lakonia, tallrike bronsenagler og plater og et betydelig antall votivgaver. Den greske bymuren, bygget i flere stadier fra det 4. til det 2. århundret, ble sporet i en stor del av dens omkrets som målte 48 stadier eller nesten 10 km (Polybios 1X. 21). Den sene romerske muren som omslutter akropolisen, hvor deler av den antagelig stammer fra årene etter det gotiske raidet i 262, ble også undersøkt. Ved siden av de faktiske bygningene som ble oppdaget, ble et antall punkter lokalisert og kartlagt i en generell studie om spartansk topografi, basert på beskrivelsene til Pausanias. Utgravninger viste at byen i den mykenske perioden lå på den venstre bredden av Eurotas, litt sørøst for Sparta. Bosetningen var stort sett trekantet i form pekende mot nord. Dets område var omtrent like stort som det «nyere» Sparta, men ruinene er plukket rene, noe som har ødelagt dets bygninger og ingenting er igjen med unntak av noen få ødelagte fundamenter og ødelagte potteskår.

Dagens Sparta[rediger | rediger kilde]

Før moderne tid var området til Sparta okkupert av en relativt liten landsby som lå i skyggen av Mistrá, en viktigere middelaldersk gresk bosetning i nærheten. Etter den greske uavhengighetskrigen bestemte kong Otto av Hellas at landsbyen skulle bli gjenoppbygd til en by og bære samme navn. Byen ble designet med tanke på å skape en av de flotteste byene i Hellas gjennom bruken av trelinjede boulevarder og parkområder. Under monarkiet ble tittelen hertug av Sparta brukt for den greske kronprinsen.

I dag er Sparta det administrative senteret for Lakonia. Et lakonisk dorisk (spartansk) språk kjent som tsakonisk overlever i den lakoniske regionen i Peloponnes frem til i dag, men antall som snakker språket har gått betydelig ned.

Sparta er sentrum for en landbruksslette hvis fokus er Eurotas-dalen. Den er det lokale senteret for produksjon av varer som sitrusfrukter og oliven.

År Bybefolkning Kommunebefolkning
1961 10,412
1981 12,975
1991 13,011 16,322
2001 19,567

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thomas F. Scanlon, «The Dispersion of Pederasty and the Athletic Revolution in Sixth-Century BC Greece,» i Same-Sex Desire and Love in Greco-Roman Antiquity and in the Classical Tradition of the West, red. B. C. Verstraete and V. Provencal, Harrington Park Press, 2005, s. 76–77
  2. ^ Tom Holland: Perserkrigene (s. 99), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-29299-7

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • W. G. Forest. A History of Sparta, 950–192 B.C.. New York: W. W. Norton & Co., 1968.
  • Ernle Bradford. The Battle for the West-Thermopylae 480. New York: McGraw-Hill, 1981.
  • Paul Cartledge. Spartan Reflections. London: Duckworth, 2001.
  • Paul Cartledge. «What have the Spartans Done for us?: Sparta’s Contribution to Western Civilization», Greece & Rome, Vol. 51, Issue 2 (2004), s. 164–179.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sparta – bilder, video eller lyd


Emneoversikt for oldtidens Hellas
Steder: Egeerhavet | Hellesponten | Makedonia | Sparta | Athen | Korint | Thermopylene | Antiokia | Alexandria | Pergamon | Milet | Delfi | Olympia | Troja
Dagligliv: Økonomi | Landbruk | Kosthold | Slaveri | Prostitusjon
Personligheter: Alkibiades | Perikles | Aspasia | Thrasybulos | Theramenes | Nikias | Aleksander den store
Filosofi: Aristoteles | Epikur | Euklid av Megara | Hippias av Elis | Platon | Sokrates
Litteratur: Homer | Hesiod | Pindar | Aiskhylos | Sofokles | Evripides | Aristofanes | Herodot | Thukydid | Xenofon | Polybios
Arkitektur: Parthenon | Artemistempelet i Efesos | Akropolis | Zevsstatuen i Olympia | Kolossen på Rhodos | Hefaisteion | Athens agora
Kriger: Perserkrigene | Peloponneskrigen | Korintkrigen | Makedonerkrigene
Kronologi: Egeisk sivilisasjon | Mykene | Mørke århundrene | Antikkens Hellas | Hellenismen | Romersk Hellas