Filotas

Filotas Hærfører av Makedonia
Født		Ukjent
Død		330 f.Kr. Drangiana Satrapy
Beskjeftigelse		Militært personell, militær befalingshavende
Ektefelle		Ukjent
Far		Parmenion
Nasjonalitet		oldtidens Makedonia
Annet navn		Φιλώτας

Filotas (gresk: Φιλώτας, død oktober 330 f.Kr.) var den eldste sønnen til Parmenion, den meste erfarne og talentfulle hærføreren til Aleksander den store. Filotas var kommandant av Aleksanders elitekavaleri, kompanjong-kavaleriet. Navnet kom fra at i slag red Aleksander med og ledet sitt kavaleri, og kavaleriet var bokstavelig hans følge og således «kompanjonger». Den besto av a enhet på åtte skvadroner med 225 ryttere i hver.

Karriere

Forfremmet

Da Aleksander ble konge etter Filip II av Makedonia i 336 f.Kr. var det med Parmenions støtte. Han hadde henrettet hærføreren Attalos, anklaget for å ha sammensverget med athenerne mot Aleksander. Parmenion og hans slektninger og assosierte ble belønnet med posisjoner og oppdrag. Parmenions eldste sønn Filotas ble også forfremmet fra å være leder av en kavaleriskvadron fra øvre Makedonia til å lede selve kompanjong-kavaleriet, et korps av makedonske kavalerister som også fungerte som Aleksanders følge og livvakter. Kavaleriet var den fremste våpenet i Aleksanders hær og den mest ettertraktede posisjonen i hans hær. I sin stilling var Filotas med på alle de store slagene i Aleksanders krig mot Perserriket.

Filotas hadde to brødre, Hektor og Nikanor, sistnevnte ble kommandant av infanteriregimentet, «skjoldbærerne». Han hadde minst en søster, gift med Koenos, kommandant av en falanksbataljon. Hans onkel, en annen Nikanor, var admiral for flåten med de greske allierte. Hans far Parmenion var Aleksanders nestkommanderende.

Militær karriere

Sammen med Aleksander ledet han kavaleriangrepet i slaget om Granikos i juni 334 f.Kr. Han forhindret en persisk flåte fra å finne en trygg havn under beleiringen av Miletos sommeren 334 f.Kr. Han var også tilstede i begynnelsen av beleiringen av Halikarnassos. I løpet av vinteren var kompanjong-kavaleriet en del av Parmenions hær som forflyttet seg fra Sardes og østover langs kongevegen og overvintret i Gordion i Frygia.

Under det store slaget ved Issos i november 333 f.Kr. ble kompanjong-kavaleriet med hell benyttet som et brekkjern for å bryte opp en åpning i de persiske linjene. Under beleiringen av Tyr i Fønikia i juli 332 f.Kr. benyttet Aleksander igjen Filotas' menn under hovedangrepet. For resten av året er kavaleriet ikke nevnt, men minst deler av det var med da Egypt ble erobret og Filotas var også da med, skjønt han er ikke nevnt i fortellingene om Aleksanders berømte besøk ved orakelet til Ammon i Siwa.

Det avgjørende slaget i krigen mot Perserriket skjedde den 1. oktober 331 ved Gaugamela nord i Mesopotamia. Også her spilte Filotas og hans kavaleri en viktig rolle. I de siste ukene av krigen deltok Filotas i kampen om den persiske porten den 20. januar 330 f.Kr.

Den makedonske hæren nådde Drangiana via Partia og Aria. Misnøye begynte å spre seg da det var uvisst hvor langt øst de skulle, og samtidig synes det som om Aleksander selv begynte å bli mer og mer persisk. Lite tydet på at de snart skulle vende om.

Anklaget

Henrettelsen av Filotas, flamsk middelalderminatyr, ca. 1470-1475

Selv om Filotas var en meget dyktig offiser, ble han oppfattet som arrogant og pompøs. Han synes ikke å ha mestret sin rolle som hoffmann, havnet ofte i midten av konflikter og fikk tidvis kongens misnøye.

I den siste halvdelen av 330 f.Kr. ble Filotas anklaget for å konspirere mot Aleksander. Han hadde vært emne for tilsvarende rykter tidligere i Egypt, men denne gangen var det langt mer alvorlig. Da hadde Aleksander overhørt det. Denne gangen var det solide bevis på at soldater hadde forsøkt å drepe kongen, og anklagene mot Filotas ble tatt alvorlig. Først ville Aleksander tilgi Filotas, men den neste dagen ble anklagene fornyet av Koenos og Krateros, begge ledere av falanksen. Koinos var Filotas' svoger. I løpet av natten ble Filotas arrestert. Neste dag ble det ført rettssak, ledet av Aleksander selv.

Det ble lagt fram et brev fra Parmenion til Filotas som inneholdt linjen «først av alt, ta rede på deg selv og alle dine folk, det er slik vi skal gjennomføre vår oppgave.» Det var ikke bevis i seg selv, men domstolen fant Filotas skyldig i sammensvergelse. Han ble således funnet skyldig i forræderi, ikke for eventuelle handlinger eller ytringer, men for hans taushet. Han hadde ikke videreformidlet vesentlig informasjon om komplottet for å drepe Aleksander og ble således selv deltagende.

Derimot var det fortsatt uklart hva sammensvergelsen besto av, og Hefaistion, Aleksanders nærmeste venn, sammen med Koenos og Krateros, erklærte at tortur måtte benyttes for å tvinge sannheten ut av Filotas. Da Filotas ble torturert sa han det som de møtte ønske, blant annet at planen var å drepe Aleksander. Deretter ble han sammen med noen få andre spiddet og/eller steinet til døde. Aleksander døpte om en by i provinsen Farah i dagens Afghanistan til minne om hendelsen; den ble hetende Profthasia, noe som betyr «foregripelse» eller «forutanelse».

Henrettelsen av Filotas betydde også at det ble nødvendig å fjerne hans far Parmenion, selv om han var uskyldig i noen sammensvergelse, var han ikke til å stole på da hans sønn arving var blitt drept. Aleksander sendte en særskilt budbringer til Ekbatana (i dagens Iran) hvor han voktet vegen fra Middelhavet og østover. Budbringerens oppgave var å komme fram før Parmenion fikk høre om sønnens skjebne, og deretter gi et brev til kommandanten av forsterkningen om å drepe den gamle generalen.

I litteraturen

Fortellingen om Filotas ble dramatisert i 1604 av den engelske poeten og dramatikeren Samuel Daniel. En framføring av skuespillet kalt Philotas førte til at Daniel ble ført for Privy Council (det kongelig råd) ettersom handlingen og dets hovedperson minnet altfor mye om Robert Devereux, 2. jarl av Essex, henrettet for opprør og forræderi mot dronning Elisabeth I av England i 1601.

Den tyske dramatikeren Gotthold Ephraim Lessing benyttet seg også om fortellingen om Filotas for sitt drama Philotas i 1759. Stykket ble skrevet i opplysningstidens gullalder og mens Preussen var dominert av hva som i dag er Tyskland. Det ble også skrevet under syvårskrigen (1756–1763) mellom Preussen og Hannover mot Frankrike, Østerrike, Sveits og Spania for kontrollen over regioner som Schlesien og Sachsen.

Lessings tragedie forteller om Philotas, en ung og impulsiv arving som ble tatt til fange under sitt første slag. Mens han er i fangenskap fikk han besøk av kong Arideus, en tidligere venn av faren. Arideus forteller at hans sønn har blitt tatt til fange av den motsatte siden, og at kongene planla utveksling av fangene. Kort tid etter møter Philotas sin fars sendebud Parmenio som spør om når utvekslingen skal skje. Philotas ber om mer tid og begynner en lang monolog fylt av moralske og etiske spørsmål, og om det å holde seg i live ville tjene hans far sak bedre når faren har Arideus' sønn i sitt fangenskap. Han konkluderer at det beste er å ta sitt liv da det vil hjelpe faren å holde på sine besittelser.

Det rettmessige i Philotas' selvmord har vært et diskusjonsemne for senere litterater: var selvmordet nødvendig og ønsket Lessing å lovprise eller kritisere den strenge moralkodeks som eksisterte i Preussen på 1700-tallet?