Antigonos I Monofthalmos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antigonos I Monofthalmos
Konge av Makedonia
Antigonos I Monofthalmos
Navn: Ἀντίγονος ὁ Μονόφθαλμος
Regjeringstid: 306 – 301 f.Kr.
Født: 382 f.Kr.
Død: 301 f.Kr. (81 år)
Foreldre: Filip[1]
Ektefelle: Stratonike
Barn: Demetrios I Poliorketes

Antigonos I Monofthalmos (gresk: Ἀντίγονος ὁ Μονόφθαλμος, «Antigonos den enøyde», 382 f.Kr. – 301 f.Kr.), sønn av Filip fra Elimeia, var en makedonsk adelsmann, hærfører og satrap under Aleksander den store. I løpet av hans unge år tjenestegjorde han under Aleksanders far Filip II av Makedonia, og var selv en betydelig aktør i diadokenes krig etter Aleksanders død. Han erklærte seg selv som konge i 306 f.Kr. og etablerte antigoniddynastiet som kom til herske over det meste av oldtidens Makedonia og det meste av Lilleasia og nordlige Syria.

Liv[rediger | rediger kilde]

Under Aleksander[rediger | rediger kilde]

Antigonos ble utpekt som guvernør over Stor-Frygia i 333 f.Kr. Han var hovedsakelig ansvarlig for å forsvare Aleksanders forsynings- og kommunikasjonslinjer i løpet av Aleksanders utvidede krigføring mot Perserriket. Som følge av Aleksanders seier i slaget ved Issos i 333 f.Kr., beordret den persiske leiesoldaten og hærføreren Memnon av Rhodos et motangrep inn i Anatolia i et forsøk på bryte Aleksanders forsyningslinjer, men Antigonos beseiret de persiske styrkene i tre etterfølgende og adskilte slag.

Diadokerne[rediger | rediger kilde]

Kart over Anatolia.

Som en del av fordelingen av provinsene av Aleksanders rike etter hans død i 323 f.Kr., mottok Antigonos også Pamfylia og Lykia fra Perdikkas, regenten av riket, ved fordelingen i Babylon. Han pådro seg Perdikkas' fiendskap ved å nekte å støtte Eumenes fra Kardia i å overta besittelsene som var tildelt ham, Paflagonia og Kappadokia. Leonnatos hadde forlatt sin hær for å dra til Hellas, og Antigonos sto alene for å ordne opp med Kappadokia, en oppgave han åpenbart ikke var i stand til å utføre uten ekstra støtte.

Perdikkas synes å ha vurdert dette som en direkte fornærmelse av hans autoritet og dro selv av sted med den kongelige hæren for å erobre området. Derfra vendte han vestover og inn i Frygia for å ydmyke Antigonos som unnslapp med sin sønn Demetrios til det greske fastlandet. Der skaffet han seg hjelp fra Antipatros, regent av Makedonia (321 f.Kr.), og hærføreren Krateros, og en av diadokene.

Da Perdikkas døde i 321 f.Kr. ble et nytt forsøk på å fordele riket ved Triparadeisos i Libanon. Antigonos ble tildelt kommandoen over krigen mot Eumenes, som hadde alliert seg med Perdikkas mot Antipatros, Antigonos, Ptolemaios I Soter, Krateros og andre hærførerne. Eumenes ble beseiret og ble tvunget til å trekke seg tilbake til sin festning Nora (gresk: Νῶρα) i Kappadokia,[2] og en ny hær som marsjert til hans hjelp ble avskåret av Antigonos.

Da Antipatros døde 319 f.Kr. hadde han overgitt regentskapet til Polyperkon, og således ekskludert Kassandros, sin egen sønn. Antigonos og de andre nektet å anerkjenne Polyperchon ettersom det ville underminere deres egne ambisjoner. Antigonos gikk inn i forhandlinger med Eumenes, men han hadde allerede inngått en avtale med Polyperchon som ga ham autoritet over alle i riket. Etter å ha unnsluppet festningene Nora, samlet sammen en hær og bygde en flåte i Kilikia og i Fønikia. Kort tid etter inngikk han et forbund med satrapene i de østlige provinsene. Antigonos kjempet mot Eumenes i to store slag, først ved Paraitakene i 317 f.Kr. og deretter ved Gabiene i 316 f.Kr. Begge slagene var imidlertid ikke avgjørende i seg selv. Vendepunktet kom i kjølvannet av det andre slaget da Antigonos greide å ta til fange familien og rikdommene til argyraspidene, «sølvskjoldene», eliteregimentet i Eumenes' hær.[3] Disse grep da Eumenes og sendte ham over til Antigonos for å få frigitt sine familier. Antigonos fikk Eumenes henrettet så raskt som mulig.

Etter dette var Antigonos i besittelse av rikets asiatiske territorier. Hans autoritet strakte seg fra de østlige satraper til Syria og Antatolia i vest. Han tok rikdommene i byen Susa og gikk inn i Babylon. Guvernøren av byen, Selevkos I Nikator, flyktet til Ptolemaios I Soter og inngikk en avtale med ham, Lysimakhos og Kassandros (315 f.Kr.) mot Antigonos. I 314 f.Kr. invaderte Antigonos Fønikia som var under Ptolemaios' kontroll, og beleiret byen Tyr i mer enn et år. Hans sønn Demetrios ble beseiret i slaget ved Gaza av Ptolemaios I i 312 f.Kr., og etter slaget greide Demetrios komme seg tilbake til Babylonia. Selevkos dro tilbake til Babylon. Den babylonske krigen begynte mellom Antigonos og Selevkos, og Selevkos beseiret både Antigonos og Demetrios, og sikret således Babylonia.[4]

Kort tid etter krigen hadde blitt utkjempet med varierende suksess fra 315 til 311 f.Kr. ble det inngått fredsavtale hvor myndigheten over Anatolia og Syria ble gitt til Antigonos. Enigheten varte ikke lenge før den ble brutt over det påskudd ved de garnisonene som hadde blitt utplassert i en del av de frie greske byene av Antigonos. Ptolemaios og Kassandros fornyet fiendtlighetene mot ham. Demetrios I Poliorketes klarte å skaffe seg deler av Hellas fra Kassandros. I begynnelsen hadde Ptolemaios vellykte angrep på Anatolia og på flere av øyene, men han ble til sist helt og holdent beseiret av Demetrios i sjøslaget ved Salamis hvor den Ptolemaios' egyptiske flåte ble bortimot utslettet.

Kongetittel[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet til Antigonos og hans rivaler i 303 f.Kr..

Demetrios erobret Kypros i 306 f.Kr. Som en følge av denne seieren tok Antigonos tittelen som konge og ga også den samme tittelen til sin sønn. Det var en erklæring at han nå anså seg som uavhengig av riket. De andre dynastiene, Kassandros, Ptolemaios, Lysimakhos og Selevkos, fulgte ham snart i dette og erklærte seg selv som konger. Med det hadde Aleksander den stores veldige rike offisielt fragmentert i ulike bestanddeler.

Antigonos forberedte en stor hær og en formidabel flåte. Kommandoen ga han til sin sønn Demetrios, og hastet på for å angripe Ptolemaios på dennes egen jord. Invasjonen av Egypt ble derimot en fiasko. Han klarte ikke å trenge gjennom Ptolemaios' forsvarslinjer og ble tvunget til å trekke seg tilbake, skjønt han hadde også påført store tap på Ptolemaios. Demetrios gikk i 305 f.Kr. i gang med å straffe Kypros for at de hadde nektet å bidra til Antigonos' invasjon mot Ptolemaios' Egypt. Beleiringen av byen Rhodos varte i mer enn et år da Demetrios møtte sta motstand. Til sist ble han nødt til å gi opp og inngå en fredsavtale på det vilkår at Rhodos skulle bygge krigsskip for Antigonos og gi ham hjelp mot enhver fiende, unntatt mot Ptolemaios som de hadde gitt ærestittelen Soter («Befrieren») for hans hjelp under den langvarige beleiringen. Demetrios fikk selv kallenavnet Poliorketes, «Beleireren», grunnet samme anledning og hans oppfinnsomhet i å bygge enorme beleiringsmaskiner.

Sammenslutning mot Antigonos[rediger | rediger kilde]

De mektigste i riket hadde nå erklært seg som konger i egen rett, Kassandros, Selevkos, Ptolemaios, og Lysimakhos, svarte på Antigonos' framgang med å alliere seg sammen, og sementerte alliansene med ekteskap innenfor sine dynastier. Antigonos var nå i krig med dem alle, hovedsakelig ettersom hans områder grenset opp mot de andre fires landområder.

Straks han hadde Kassandros i en vanskelig posisjon, fikk han støtte fra grekerne i Hellas og beseiret ham gjentatte ganger og krevde betingelsesløst overgivelse av Makedonia. Selevkos, Ptolemaios, og Lysimakhos svarte med å slå sine styrker sammen og angripe ham på flere fronter. Lysimakhos angrep Anatolia fra Trakia, krysset over Hellespont og sikret seg snart de fleste av joniske byene. Selevkos marsjerte gjennom Mesopotamia og Kappadokia. Antigonos ble nødt til å gjenkalle sin sønn Demetrios fra Hellas hvor hans sønn hadde et goldt møte med Kassandros i Thessalia; far og sønn og deres hærer marsjerte deretter mot Lysimakhos.

Imidlertid ble hæren til Antigonos og Demetrios beseiret av de forente styrkene til Selevkos og Lysimakhos i det avgjørende slaget ved Ipsos i Frygia i 301 f.Kr. Antigonos ble drept. Han hadde vært stasjonert i midten av slaget og håpet på hjelp fra sin sønn, [5] men ble gradvis omringet av de alliertes infanteri, og til sist drept av flere kastespyd. Med deres hærfører drept gikk slaget i oppløsning. Han ble 81 år gammel. Før Ipsos hadde han aldri tapt et slag. Med hans død ble de eventuelle planene i hans hoff om å forene Aleksanders veldige rike endelig oppgitt. Antigonos' rike ble delt opp, det meste havnet i hendene på Selevkos og Lysimakhos. Seierherrene fulgte Antigonos' praksis med å utnevne seg selv til konger, men de krevde ikke makt over Aleksanders tidligere rike eller over hverandre. Isteden etablerte de et vanskelige modus vivendi, foreløpig enighet inntil videre, og aksepterte sine kongedømmer som adskilte riker.

I mellomtiden tok Antigonos' overlevde sønn Demetrios I Poliorketes kontroll over Makedonia i 294 f.Kr. Antigonos' etterkommere holdt på denne besittelsen, til og fra, inntil landet ble erobret av den romerske republikk i slaget ved Pydna i 168 f.Kr.

Annet[rediger | rediger kilde]

I Oliver Stones film Alexander ble Antigonos framstilt av Ian Beattie i en mindre rolle.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Philippus (6)», Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, (1867)
  2. ^ «Nora», Dictionary of Greek and Roman Geography (1854)
  3. ^ «Argyraspides», Dictionary of Greek and Roman Antiquities (1870)
  4. ^ «Alexander's successors: The Babylonian War», Livius.org
  5. ^ Davis, Paul K. (1999): 100 Decisive Battles from Ancient Times to the Present: The World’s Major Battles and How They Shaped History. Oxford University Press. ISBN 0-19-514366-3. s. 38.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Austin, M. M. (1981): The Hellenistic World from Alexander to the Roman Conquest: A Selection of Ancient Sources in Translation. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Bar-Kochva, B. (1976): The Seleucid Army. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Billows, Richard A. (1990): Antigonos the One-Eyed and the Creation of the Hellenistic State. Berkeley: University of California Press.
  • De Ste. Croix, G.E.M. (1981): The Class Struggle in the Ancient Greek World: From the Archaic Age to the Arab Conquests. Ithaca, NY: Cornell University Press.
  • Gardner, Jane F. (1974): Leadership and the Cult of Personality. London: Dent.
  • Gruen, Erich S. (1984): The Hellenistic World and the Coming of Rome. Berkeley: University of California Press.
  • Simpson, R. H. (1959): «Antigonus the One-Eyed and the Greeks» i: Historia 8, s. 385–409.
  • Walbank, R. W. (1981): The Hellenistic World. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Opprettet 
Konge av Makedonia
Antigoniddynastiet

Etterfølger:
 Demetrios I Poliorketes