Gresk-baktriske kongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den antatte utstrekningen av det gresk-baktriske kongedømme.

Gresk-baktriske kongedømme var et oldtidsrike i den mest østlige delen av den hellenistiske verden, og dekket Baktria og Sogdiana i Sentral-Asia fra 250 f.Kr. til 125 f.Kr. Fra 180 f.Kr. utvidet det hellenistiske riket seg inn i nordlige India og etablerte det indo-greske kongedømmet som varte fram til år 10 e.Kr.

Uavhengighet (256 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Gullmynt av Diodotos ca. 245 f.Kr.

Det gresk-baktriske kongedømmet ble grunnlagt en gang rundt år 256 f.Kr. da Selevkiderikets militære guvernør av Baktria, Sogdiana og Margiana, ved navn Diodotos (Theodotos) tiltvang seg uavhengighet for sine områder fra herskeren av Selevkideriket, Antiokos II Theos, som da var opptatt i en krig mot Ptolemaios II av Egypt:

«Diodotos, guvernør av de tusen byene i Baktria (latin «Theodotus, mille urbium Bactrianarum praefectus») beseiret og utropte seg selv som konge; alle andre folk i Orienten fulgte hans eksempel og løsrev seg fra makedonerne.» Junianus Justinus[1]

Det nye kongedømmet, meget urbanisert og betraktet som ett av de rikeste i Orienten (opulentissimum illud mille urbium Bactrianum imperium «Det ekstremt framgangsrike baktriske riket med de tusen byer», Junianus Justinus[2]), kom til å vokse ytterligere i makt og utvide sitt rike i øst og vest:

«Grekerne som fikk Baktria til å gjøre opprør vokste seg så mektige på grunn av landets fruktbarhet at de ble herrer, ikke bare over Ariana, men også over India, som Apollodoros av Artemita sier: og flere stammer ble underkastet av dem enn av Aleksander... Deres byer var Baktria (også kalt Zariaspa på grunn av det renner en elv som bærer det samme navnet og tømmer seg i Oxus), og Darapsa, og flere andre. Blant disse var Eucratidia som ble navngitt etter dets hersker.» (Strabon [3])

Kort tid ble herskeren av nabolandet Paria, det tidligere satrap og selvutnenvte konge Andragoras, eliminert av Arsakes, noe som førte til at partianske riket vokste. Gresk-baktrianerne ble avskåret fra direkte kontakt med den greske verden. Handelen over land fortsatte i redusert tilgang mens det ble utviklet handel sjøvegen mellom greske Egypt og Baktria.

Diodotos ble etterfulgt av sin sønn Diodotos II, som gikk i allianse med den partianske Arsakes i dennes kamp mot Selevkos II Kallinikos:

«Kort tid etter, lettet over Diodotos' død, gjorde Arsakes fred og inngikk en allianse med hans sønn som også bar navnet Diodotos; en tid etter kjempet han mot Seleukos som kom for å straffe opprørerne, og han seiret: partianerne feirer denne dagen som den som markerte begynnelsen på deres frihet.» Junianus Justinus[4])

Diodotus styrtet (230 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Euthydemos I, en greker fra Magnesia i henhold til Polybios[5] og mulig satrap av Sogdiana styrtet Diodotos II en gang rundt år 230 f.Kr. og startet sitt eget dynasti. Euthydemos' kontroll strakte seg til Sogdiana, gikk videre for byen Alexandria Eschate som var grunnlagt av Aleksander den store i Ferghana:

«Og de holdt også Sogdiana, beliggende over Baktriana mot øst mellom elven Oxus, som danner grensen mellom bakrianerne og sogdianerne, og elven Iaxartes. Og Iaxartes danner også grensen mellom sogdianerne og nomadene Strabon [6])

Invadert av Selevkidriket[rediger | rediger kilde]

Levninger av en hellenistisk søyle funnet i Balkh, antikkens Baktra.

Euthydemos ble angrepet av Antiokos III den store av Selevkideriket en gang rundt år 210 f.Kr. Selv om han kommanderte 10 000 ryttere tapte Euthydemos et slag ved Arius[7], og ble tvunget til å trekke seg tilbake. Han motsto deretter en beleiring som strakte seg over tre år i den befestede byen Baktra (dagens Balkh) før Antiokos III til slutt besluttet å anerkjenne den nye herskeren og tilbød en av sine døtre til Euthydemos' sønn Demetrios en gang rundt år 206 f.Kr.[8] Redegjørelser fra den klassiske tiden forteller også at Euthydemos forhandlet fram fred med Antiokos III ved å antyde at han fortjente anerkjennelse for å velte den opprinnelige opprøreren Diodotos, og at han beskyttet Sentral-Asia fra nomadiske invasjoner takket være sine forsvarsverker:

«...for om han ikke ga etter for dette kravet, ville ingen av dem være trygge: se de store horder av nomader innenfor rekkevidde som var en fare for dem begge, og at om de tillot dem inn i landet ville de helt sikkert bli fullstendig barbarisert.» (Polybios, 11.34[9])

Geografisk utvidelse[rediger | rediger kilde]

Etter at hæren til Selevkideriket forlot landet synes det som om de baktrianske riket ekspanderte. I vest kan områdene i nordøstlige Iran ha blitt innlemmet, muligens så langt som inn i Partia, hvis hersker var blitt beseiret av Antiokos III den store. Disse områdene er muligens identisk med de baktrianske satrapiene Tapuria og Traxiane.

Kontakter med Kina[rediger | rediger kilde]

Mot nord hersket Euthydemos også over Sogdiana og Ferghana, og det er indikasjoner at fra Alexandria Eschate kan gresk-baktrianerne ha ført ekspedisjoner så langt som til Kashgar og Ürümqi i kinesiske Turkestan og ledet til den første kjente kontakten mellom Kina og Vesten en gang rundt 220 f.Kr. Den greske historikeren Strabo skriver at:

«...de utvidet deres rike selv så langt som til serene (kineserne) og phryniene». (Strabon, XI.XI.I).[10]

Flere statuetter og representasjoner av greske soldater har blitt funnet nord for Tien Shan, på dørstokken til Kina, og er i dag utstilt i Xinjiangmueseet i Urumqi. [11]

Gresk innflytelse på kinesisk kunst har også blitt foreslått av blant annet Friedrich Hirth og Michael Rostovtzeff. Formgivning med rosettblomster, geometriske linjer, og innlegg med glass er antatte hellenistiske påvirkninger,[12] kan bli funnet på en del tidlig Han-bronsekrigere, datert til mellom 300-200 f.Kr.[13]

Myntvitenskapen har også antydet at en del teknologi ble utvekslet: gresk-baktrianerne var de første i verden som utstedte mynter i koppernikkel (i forholdet 75/25),[14] en legering som kun var kjent av kineserne på denne tiden under navnet «hvitt kopper» (en del våpen i perioden De stridende staters tid besto av en legering i koppernikkel.[15]) Praksisen med å eksportere kinesisk metall, spesielt jern, for handel er attestert rundt denne perioden, Kongene Agathocles og Pantaleon gjorde disse myntutgivelsene en gang rundt 170 f.Kr. Koppernikkel ville ikke bli brukt igjen i mynter før på 1800-tallet.

Tilstedeværelsen av kinesiske folk i India i antikk tid er også blitt foreslått av redegjørelser av «Ciñas» eller «Kinas» i Mahabharata og Manus lovbok (Manu Smriti).

Utforskeren og ambassadøren fra Han-dynastiet, Zhang Qian, besøkte Baktria i år 126 f.Kr. og rapporterte tilstedeværelsen av kinesiske produkter på markedene der:

«Da jeg var i Baktria (Daxia) så jeg bambusstokker fra Qiong og klær gjort i provinsen Shu (territorier i sørvestlige Kina). Da jeg spurte folket hvordan de hadde fått tak i slike produkter, svarte de, ‘Våre handelsmenn drar og kjøper dem i markedene i Shendu (India)’.» (Shiji 123, Sima Qian, oversettelse Burton Watson).

Da han kom tilbake informerte Zhang Qian den kinesiske keiser Han Wudi om det sofistikerte nivået til den urbane sivilisasjonene i Ferghana, Baktria og Partia, som da ble interessert i å utvikle handelsforbindelser med dem:

«Da Himmelens sønn hørte alt dette begrunnet han således: Ferghana (Dayuan) og besittelsene til Baktria (Daxia) og Partia (Anxi) er store land, fulle av underlige ting, med en befolkning som lever i faste bosteder og er sysselsatt noen likt med de til de kinesiske folket, og deres plassering har stor verdi for den prektige produksjonen i Kina». (Hanshu).

Et antall kinesiske utsendinger ble sendt til Sentral-Asia, noe som førte til opprettelsen av Silkevegen fra slutten av 2. århundre f.Kr.[16]

Kontakter med India (250–180)[rediger | rediger kilde]

Den indiske keiser Chandragupta Maurya, grunnlegger av Mauryariket, hadde gjenerobret nordvestlige India etter at Aleksander den store døde rundt 322 f.Kr. Imidlertid ble kontaktene med de greske naboene i Selevkideriket opprettholdt, den dynastisk allianse eller en anerkjennelse av inngifte mellom grekere og indere ble etablert (beskrevet som en enighet om Epigamia i antikke kilder), og flere grekere, slike som historikeren Megasthenes bodde ved Mauryarikets hoff. Deretter hadde alle Mauryarikets herskere en gresk ambassadør ved sitt hoff.

Chandraguptas barnebarn Ashoka den store konverterte til den buddhistiske tro og ble en stor prosaskriver i den litterære ånd av den tradisjonelle Pali av Theravadabuddhismen, rettet hans anstrengelser mot den indiske og hellenistiske verdene fra rundt 250 f.Kr. I henhold til Ashokas innskrifter eller forordninger, risset i stein, noen av dem skrevet på gresk. Han sendte buddhistiske utsendinger til de greske landene i Asia og så langt som til Middelhavet. Hans innskrifter navngir herskerne i den hellenistiske verden på denne tiden.

«Dharmas erobring har blitt vunnet her, på grensene, og selv seks hundre yojanaer (6 437 km) unna hvor den gresk konge Antiokos hersker, bortenfor der hvor fire konger kalt Ptolemaios, Antigonos, Magas og Aleksander hersket, likeledes i sør blant Chola, Pandya, og så langt som Tamraparni (Ashokas innskrifter, 13. steinforordning, S. Dhammika).

Noen greske befolkninger som hadde blitt boende i nordvestlige India har tilsynelatende konvertert til buddhismen:

«Her i kongens besittelser blant grekerne, kambojaene, nabhakaene, nabhapamkitene, bhojaene, pitinikaene, andhraene og palidaene, overalt hvor folk følger Den-Elsket-Av-Gudenes instruksjoner i Dharma». (Ashokas innskrifter, 13. steinforordning, S. Dhammika).

Videre, i henhold til Palikilder, noen av Ashokas utsendinger var greske buddhistmunker, noe som indikerer nære religiøse utvekslinger mellom de to kulturene:

«Hvor thera (den eldste) Moggaliputta, den opplyste i religion av Erobreren (Ashoka), hadde ført (det tredje) rådet til en slutt... han sendte fire theraer, en her og en der. ...og til Aparantaka (de «vestlige landene», tilsvarende Gujarat og Sind) han sendte grekeren (pali: Yona, bokstavelig Jonia) kalt Dhammarakkhita... og thera Maharakkhita sendte han inn i landet til Yona». (Mahavamsa XII).

Gresk-baktrianerne mottok sannsynligvis disse buddhistiske utsendingene (i det minste Maharakkhita, bokstavelig «Den store frelste» som var «sent til landet til Yona») og tolererte den buddhistiske tro, skjønt svært få bevis gjenstår. På 2. århundre e.Kr. vedkjente den kristne dogmatikeren Klemens av Alexandria eksistensen av buddhistiske sramanaer (vandrende munker) blant baktrianerne («baktrianere» i betydningen «orientalske grekere» i denne perioden), og også disse munkenes innflytelse på den greske tekning:

«Så filosofi, en ting av den høyeste nytte, blomstret i antikken blant barbererne, kastet sitt lys over nasjonene. Og deretter kom det til Hellas. Først i rank der var profetene til egypterne; og kalduene blant assyrerne; og druidene blant gallerne; og sramanaene blant baktrianerne («Σαρμαναίοι Βάκτρων»); og filosofene til kelterne; og magikerne hos perserne, som gjenfortalte Frelserens fødsel, og kom inn i landet Judea ledet av en stjerne. Indiske gymnosofister («nakne filosofer») er også i tallet, og andre barbariske filosofer. Og av disse er det to klasser, noen av dem kalt sramanaer («Σαρμάναι»), og andre brahminer («Βραφμαναι»).» Klemens av Alexandria, «Stromata eller Forskjellige», Bok I, kapittel XV.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Junianus Justinus: XLI, avsnitt 4
  2. ^ Junianus Justinus: XLI, avsnitt 1
  3. ^ Strabon: XI.XI.I
  4. ^ Junianus Justinus: XLI, 4
  5. ^ Polybius: 11.34
  6. ^ Strabon: 11.11.2
  7. ^ Polybius: 10.49, Battle of the Arius
  8. ^ Polybius: 11.34 Siege of Bactra
  9. ^ Polybius: 11.34
  10. ^ Strabon: XI.XI.I
  11. ^ Om bildet av knelende gresk kriger: «En bronsefigur av en knelende kriger, ikke et gresk arbeid, men bærer en versjon av den greske frygiske hjelmen... Fra en grav, etter sigende fra 4. århundre f.Kr., rett nord for området Tien Shan». Ürümqi Xinjiang-museumet. Boardman, John (1995): The diffusion of Classical Art in Antiquity, Princeton University Press
  12. ^ Anmerkning på en Zhouvase i British Museum (2005): «Rød steintøybolle, dekorert med en strimmel og innlagt glasspasta. Østlig Zhou-periode, 4.-3. århundre f.Kr. Denne bollen hadde sannsynligvis til hensikt å være en kopi av mer kostbar og muligens utenlandsk bolle i bronse eller sølv. Glass ble i liten grad brukt i Kina. Dens popularitet på slutten av den østlige Zhou-perioden var sannsynligvis grunnet i utenlandsk påvirkning».
  13. ^ «De tingene som Kina mottok fra den gresk-iranske verden, granateple og andre «Chang-Kien»-planter, det tunge utstyret til en katafrakt, spor av gresk innflytelse på Han-kunsten (slik som) det berømte hvite bronsespeilet fra Han-perioden med gresk-baktrisk formgivning (...) i Victoria and Albert Museum». Tarn, William Woodthorpe (2010): The Greeks in Bactria and India, Cambridge University Press, s. 363-364
  14. ^ Copper-Nickel coinage in Greco-Bactria
  15. ^ Ancient Chinese weapons: A halberd of copper-nickel alloy, from the Warring States Period.
  16. ^ Hogan, C. Michael: «Silk Road, North China», Megalithic Portal, red. A. Burnham
  17. ^ Clement of Alexandria «The Stromata, or Miscellanies» Book I, Chapter XV

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • McEvilley, Thomas (2002): The Shape of Ancient Thought. Comparative studies in Greek and Indian Philosophies (Allworth Press and the School of Visual Arts,) ISBN 1-58115-203-5
  • Boardman, John; Griffin, Jasper; Murray, Oswyn: The Oxford Illustrated History of Greece and the Hellenistic World (Oxford University Press) ISBN 0-19-285438-0
  • Boardman, John (1994): The Diffusion of Classical Art in Antiquity (Princeton University Press) ISBN 0-691-03680-2
  • Records of the Great Historian. Han dynasty II, Sima Qian, overs. Burton Watson. Columbia University Press. 1993. ISBN 0-231-08167-7
  • Bopearachchi, Osmund (1991): Monnaies Gréco-Bactriennes et Indo-Grecques, Catalogue Raisonné, Bibliothèque Nationale de France, ISBN 2-7177-1825-7.
  • Puri, B.N. (2000): Buddhism in Central Asia (Motilal Banarsidass Pub) ISBN 81-208-0372-8
  • Tarn, William Woodthorpe (2010): The Greeks in Bactria and India, Cambridge University Press.
  • Bopearachchi, Osmund; Sachs, Christine: De l'Indus à l'Oxus, Archéologie de l'Asie Centrale, ISBN 2-9516679-2-2