Gresk religion i antikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zevs, den øverste gud, konge av andre guder, kontrollerte himmelen og tordenen.

Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både populær offentlig religion og kulter. Disse ulike gruppene varierte nok til at man kan snakke om greske religioner eller «kulter», skjønt de fleste delte likheter som en tro i polyteisme, troen på flere guder.

Grekerne anerkjente alle de tretten hovedguder og gudinner: Zevs, Hera, Poseidon, Apollon, Artemis, Afrodite, Ares, Dionysos, Hefaistos, Athene, Hermes, Demeter, og Hestia, skjønt ulike mindre guder også ble dyrket. Ulike byer dyrket forskjellige guddommer, noen ganger med tilnavn som spesifiserte deres lokale vesen, og disse ble sett på som byens spesielle beskytter, eksempelvis Athene for byen Athen.

Grekernes religiøse praksis strakte seg utover det greske fastlandet, til øyene i Egeerhavet og til kysten av Jonia i Lilleasia, til Magna Graecia (Sicilia og sørlige Italia), og til spredte greske kolonier i den vestlige delen av Middelhavet som Massalia (Marseille). Gresk religion påvirket etruskiske kulter og trosforestillinger og således dannet mye av den senere romerske religion.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Det viktigste helligsteder i antikkens Hellas (klikk på bildet for større versjon).

Det er kanskje villedende å snakke om «gresk religion». Grekerne hadde ikke et begrep for «religion» i den forstand av en dimensjon av eksistens atskilt fra alle andre, og motivert i en tro på at gudene hadde en autoritet over menneskenes skjebne og krevde anerkjennelse som en betingelse for frelse. Grekerne isteden snakket om deres religiøse praksis som «ta theia» (bokstavelig «det som har med gudene å gjøre»), men denne løse anvendelsen innebar ikke eksistensen av noen form for autoritative sett av «tro». Faktisk hadde ikke grekerne et ord for «tro» i noen av de to begrepene slik vi har det. Ettersom eksistensen av gudene var gitt ville det ikke gi mening å spørre andre om de «trodde» på om guden eksisterte. På den annen side, individer kunne vise seg som mer eller mindre oppmerksomme på gudene, men et felles begrep for at muligheten var «nomizein», et ord beslektet til «nomos» («sedvane», «lov»), å nomizein gudene var å anerkjenne deres rette sted i tingenes skjema og til å handle i henhold ved å gi gudene det som var deres.[1]

Trosforestillinger[rediger | rediger kilde]

Mens det var få sammenhenger som var universale for alle grekere var det felles trosforestillinger som ble delt av mange.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Afrodite rir på en svane: attisk rødfigurvase, kylix, ca. 460, funnet på Kameiros (Rhodos).

Antikkens greske teologi utviklet seg rundt flerguderi / polyteisme: tro på mange eller flere guder og gudinner. Det var et bestemt hierarki av guddommer med Zevs som kongen over gudene, og som hadde et nivå med kontroll over alle andre guddommer. Hver guddom hadde generelt herredømme over bestemte aspekter i tilværelsen eller naturen. Eksempelvis styrte Poseidon over havet og jordskjelv, og titanen Hyperion kontrollerte solen. Andre guddommer hersket over abstrakte konsepter, eksempelvis kontrollerte Eros menneskelig kjærlighet.

Selv om gudene var udødelige var de ikke allmektige. De var også underkastet skjebne. I mytologien var Odyssevs' skjebne å komme tilbake til Ithaka etter trojakrigen, og gudene kunne bare forlenge hans sjøreise og gjøre det vanskeligere for ham, men ikke stoppe ham.

Gudene kunne handle som mennesker, og hadde menneskelige svakheter. De kunne samhandle med mennesker, stundom også få barn med dem. Ved noen tider kunne enkelte guder være i strid med andre guder, og de ville gjøre det de kunne for å overkomme den andre. Eksempelvis, i trojakrigen støttet Poseidon trojanerne, mens Zevs og Athene støttet grekerne.

Noen guder var spesielt knyttet til en bestemt by. Athene var knyttet til athenernes by, Apollon til Delfi og Delos, Zevs til Olympia og Afrodite til Korint. Andre guddommer var knyttet til nasjoner utenfor det greske fastlandet, og Poseidon ble assosiert med Etiopia og Troja, og Ares med Trakia.

Navnenes identitet var ingen garanti for en tilsvarende kult; grekerne selv var meget oppmerksomme på at jomfruen og jegerinnen Artemis ble dyrket i Sparta, og hun var en høyst annerledes guddom fra den Artemis som var en mangebrystet fruktbarhetsgudinne på Efesos. Når litterære verker som Iliaden forholder seg til konflikter blant gudene oppsto disse konfliktene ettersom deres tilhengere var i krig med hverandre på jorda og var en himmelsk refleksjon av det jordiske mønsteret til de lokale guddommer. Selv om dyrkelsen av de viktigste guddommene ble spredt fra en lokalitet til en annen, og selv om de fleste større byer hadde templer for flere hovedguddommer, var identifikasjonen for ulike guder til ulike steder sterkt og vedvarende helt til den greske religionen døde ut.

De tolv olympiske guder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De tolv olympiske guder

Poseidon, havets gud, avbildet på en statue i København, Danmark.

De mektigste guder var kjent som de olympiske og av disse var det tolv stykker. Det ble trodd at disse bodde på toppen av fjellet Olympos. Hades ble innbefattet blant disse tolv ettersom han bodde i Underverden og guden Dionysos som levde i det mytologiske landet Nysa.

De tolv guddommene var:

Mindre guddommer[rediger | rediger kilde]

Mindre guddommer, som i visse tilfeller var i slekt med de olympiske, eksisterte også. En av de mest populære var Dionysos, også kalt Bacchus, en gud for vin og åndelig ekstase, og sønn av Zevs. En annen var Pan, en gud med horn og underkropp som en geit, som var guden for gjetere og folkemusikk, og Hekate, en gudinne for hekseri og vegkryss.

Argonautenes skip

Det var også mulig for et dødelig menneske å bli en udødelig gud. Et eksempel var Herakles som var sønn av guden Zevs, men som hadde en dødelig mor. Ved å gjøre store, heltmodige dåder og ved sin delvis guddommelige arv ble Herakles til slutt selv udødelig.[2]

Opphavlige guddommer[rediger | rediger kilde]

En gruppe guddommer var de første eller opphavlige guddommer. Disse ble betraktet som de første guder, slike som Khaos, vesenet av det opphavelige kaos, og Gaia, jordens gudinne. Mens noen av disse stundom ble dyrket var de på langt nær så populære som de olympiske gudene.

Etterlivet[rediger | rediger kilde]

Grekerne trodde på en form for underverden hvor de dødes ånder reiste til etter at de var begravd. Om en begravelse ikke bli utført var det vanligvis antatt at personens ånd ville aldri komme til underverden og isteden spøke i verden som et spøkelse. Det var flere forskjellige syn på underverden, og forestillingene endret seg over tid.

En av de mest utstrakte områdene i underverden var kjent som Hades. Dette området ble behersket av en gud som også het Hades. En annen del av dødsriket ble kalt for Tartaros og var et sted hvor de fordømte ble antatt å dra til, et sted for pinsler og kvaler. Et tredje sted var Elysion som var et behagelig sted hvor de dydige og rettskafne døde og de som var innviet i mysteriekulter ble sagt å bo. Underverden som ble referert i mytologien og litteraturen var basert på denne.

En del grekere som filosofene Pythagoras og Platon kunne forfekte tanken om reinkarnasjon, men det var en fremmed tanke for de fleste grekere.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Titanenes kamp, maleri av Peter Paul Rubens.
Den seksuelt besatte guden Pan, halvt menneskelig, halvt dyr.

Utdypende artikkel: Gresk mytologi

Gresk religion hadde en stor og omfattende mytologi. Den besto hovedsakelig av fortellinger om gudene og om hvordan de påvirket menneskene på jorden. Mytene involverte ofte heltene og deres handlinger, slik som Herakles og hans tolv dåder; Odyssevs og hans sjøreise hjem; Jason og hans søken etter det gylne skinn; og Thesevs og hans kamp mot Minotauros.

Mange forskjellige vesener eksisterte i gresk mytologi. De mest betydningsfulle blant disse var gudene og menneskene, skjønt titanene opptrådte også ofte i greske myter. De kom forut for de olympiske gudene og ble hatet av disse. Mindre vesener omfattet vesener som var halvt mann og halvt hest, kentaurene; de naturbaserte nymfene (trenymfer var dryader, sjønymfer var nereider) og de seksuelt besatte satyrene. Noen vesener i gresk mytologi var monstre slik som den enøyde kjempen Kyklop, sjøuhyret Skylla, malstrømmen Kharybdis, og Minotauros, et farlig monster som var halvt mann og halvt okse.

Mange av mytene involverte trojakrigen mellom Hellas og Troja. Det storslåtte episke diktet Iliaden av Homer omhandler omstendighetene rundt krigen. Mange andre fortellinger er basert på det som skjedde etter krigen, eksempelvis mordet på kong Agamemnon av Argos, og de omstendige hendelsene til Odyssevs på hans sjøreise tilbake til Ithaka.

Det fantes ikke en utgave av gresk kosmogoni (læren om verdens tilblivelse og utvikling) eller en bestemt opphavsmyte. Ulike religiøse grupper trodde at verden hadde oppstått på forskjellige måter. En gresk opphavsmyte ble gjenfortalt i Hesiods Theogonien. Den slår fast at først var det kun en første og opprinnelig guddom som ble kalt for Chaos, som igjen fødte ulike andre opprinnelige guddommer som Gaia, Tartaros og Eros, og disse fødte flere guder, titanene, og disse fødte de første olympiske gudene.

Mytologien har i stor grad blitt bevart og ble videreført i den senere romerske mytologien. Grekerne og romerne hadde litterære samfunn, og mye av mytologien ble skrevet ned i form av episk poesi som Iliaden, Odysseen og Argonautika, og skuespill som Euripides' Bacchantene og Aristofanes' Froskene. Den greske mytologien ble populær som litterær inspirasjon i det kristne Europa etter renessansen, hvor den ofte ble benyttet som grunnlag for kunstneriske verker av kunstnere som Sandro Botticelli, Michelangelo og Rubens.

Festivaler[rediger | rediger kilde]

Forskjellige festivaler ble holdt i det antikke Hellas. Mange var spesifikke for kun en bestemt guddom eller bystat. Eksempelvis var festivalen Lycaea som ble feiret i Arkadia dedikert til hyrdeguden Pan.

Dyd[rediger | rediger kilde]

En av de viktigste moralske sammenhengene for grekerne var frykten for å begå hybris, noe som omfattet flere aspekter, fra overdreven stolthet (hovmod) til voldtekt og skjending av lik. Hybris var en forbrytelse i bystaten Athen.

Hellig skrift[rediger | rediger kilde]

Det var ingen felles skrift som ble betraktet som hellig av alle tilhengere av greske religioner slik den kristne Bibel eller den islamske Koranen.

Praksis og religiøs utøvelse[rediger | rediger kilde]

Seremonier[rediger | rediger kilde]

Ruinene av et tempel helliget Zevs. Mens disse ikke har blitt brukt for gresk-hedensk dyrkelse i mange århundrer har greske nyhedninger i senere år begynte å bruke dem på nytt. Den største bruksverdien er fortsatt historisk og for turistene.

Greske seremonier og ritualer ble utført ved altere. Disse var vanligvis helliget en eller noen få guder, og hadde en statue av den bestemte guden. Votivgaver ble etterlatt ved alteret, slik som mat, drikke og egne kostbare eller symbolske objekter, ikke ulikt praksisen med å tenne lys i kristne kirker. Stundom ble det ofret et dyr ved alteret. Det meste ble spist der og da og resten seremonielt brent som en ofring til gudene. Libasjoner, ofte i form av vin, ble også ofret til gudene, ikke kun ved helligdommene, men også i hverdagslivet som ved et symposion (drikkegilde).

En seremoni var pharmakos, et ritual som innebar å fordrive en symbolsk syndebukk som en slave eller et dyr fra en by eller en landsby i vanskelige tider. Håpet var at ved å kaste ut den rituelle syndebukken ville de vanskelige tidene forsvinne med denne.

Templer[rediger | rediger kilde]

En gravering fra 1500-tallet av Zevstempelet ved Olympia.

Templer ble bygd for å ære gudene. Noen av de prektigste og mest berømte var Zevstempelet i Olympia og Parthenon, dedikert til gudinnen Athene på Akropolis i Athen.

Templene inneholdt et sentralt rom som var kjent som et naos og som inneholdt et stort alter og en statue av guddommen. Prester var sysselsatt for å hele tiden overvåke og tilrettelegge ofringene til guddommen.

Ved noen av disse templene ville det også være et orakel som kunne forutse framtiden. Den mest kjente var orakelet i Delfi som var lokalisert i Apollontempelet i Delfi.

Ankomstritualer[rediger | rediger kilde]

Et ritual for barns ankomst var amfidromia som ble feiret det femte eller syvende dagen etter at et barn var blitt født inn i familien. Det var en athensk familiefestival der barnet mottok sitt navn. Barnet ble blant båret rundt ildstedet og således presentert for husets guddom og til familien.

Mysteriereligioner[rediger | rediger kilde]

Dionysos strekker ut et drikkebeger, (kantharos), slutten av 500-tallet f.Kr.

De som ikke ble tilfredsstilt av de offentlige gudekultene kunne vende seg til flere mysteriereligioner som fungerte som spesielle kulter hvor medlemmene måtte bli innviet og opptatt i for å bli opplært i kultens hemmeligheter.

Her kunne de finne religiøs trøst i hva som tradisjonell religion ikke kunne gi: en sjanse for en mystisk oppvåkning, en systematisk religiøs doktrine, et kart til etterlivet, en felles dyrkelse, og et tettere bånd av åndelig fellesskap.

Noen av disse mysteriene, som mysteriene til byene Eleusis og Samothraki var svært gamle og lokale. Andre var spredt fra sted til sted som de ekstatiske mysteriene til Dionysos. I løpet av den hellenistiske tiden og under Romerriket ble eksotiske mysteriereligioner som de til Osiris og Mithras-kulten spredt, ikke bare i Hellas, men over hele Middelhavet og i Romerriket.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Gresk religion har antagelig sin opprinnelse i perioden med indoeuropeisk innvandring / invasjon på 2000-tallet f.Kr. i Hellas. Dette folket kom i kontakt eller konflikt med to eksisterende folk og kulturer i Hellas som hadde eksistert siden neolittisk tid: Egeere og minoere. Ut av møtet mellom de tre kulturene oppsto en sammenblandet gresk kultur, som er karakterisert som mykensk-minoisk kultur og blomstret i tidsrommet fra 1600 f.Kr. til 1400 f.Kr.[3]

Hovedstrømning i gresk religion synes å ha utviklet seg fra tidlige mykensk religion i den mykenske sivilisasjonen i bronsealderens Hellas. Mykenerne, i henhold til arkeologiske oppdagelser, synes å oppfattet Poseidon som deres øverste gud. Det kan også ha videreutviklet og tatt til seg religioner fra tidligere trosforestillinger og utøvelser som i den minoiske religionen. I tillegg var det også en ytre, østlig påvirkning som preget utformingen på deler av den greske religion, både fra Levanten og fra Midtøsten. Også flere greske myter har sin parallel i østlige Middelhavet.[4]

Den klassiske antikken[rediger | rediger kilde]

Grekernes hedenske religion ble utfordret av kritikere i det greske samfunnet. Flere kjente filosofer kritiserte troen på gudene. De tidligste av disse var Xenofanes som tuktet menneskelige laster og lyter hos gudene foruten også gudenes menneskelige vesen og beskrivelser. Begrepet mytologi, fra gresk mytholgia, ble gitt av Platon rundt år 400 f.Kr., for å skille mellom oppdiktede fortellinger om guddommelige handlinger og faktiske beskrivelser av hendelser.[5] Platon trodde ikke på polyteistiske guder, men insisterte på at det var en øverste Gud som han kalte «Den gode form», og som han mente var universets utstråling av det perfekte. Platons disippel, Aristotles, var også uenig i troen på flerguderi ettersom han ikke kunne finne nok empiriske bevis for det. Han var en pandeist og trodde på en guddom eller kraft som han karakteriserte som «Den store beveger» og som hadde satt skapelsen i gang, men som ikke var forbundet til eller interessert i universet.

De innbyrdes stridene som fulgte den klassiske perioden i Hellas fra rundt 500 f.Kr. førte til at gudenes autoritet ble utfordret, og det oppsto ulike behov mellom bysamfunnene og folket på landet, blant bønder og gjetere, som opprettholdt trosforestillinger som var mindre intellektuell og åpnet for mysteriereligioner som de eleusinske mysterier, Dionysos' mysterier og orfisme, en form for tidlig gresk gnostisisme. En motreaksjon var at Apollon fikk økt innflytelse og overførte flere av dydene til eldre guder som rettferdighet, harmoni, gode gjerninger og måtehold, noe som er bevitnet i verkene til tragiske poeter som Aiskhylos, Sofokles og Euripides, som også stilte spørsmål ved de eldre, tradisjonelle gudene.[6]

Romerriket[rediger | rediger kilde]

Hode av Ares, eller den romersk krigsguden Mars. Senere romersk kopi av opprinnelig gresk original fra 400-tallet f.Kr.

Da Romerriket erobret Hellas i år 146 f.Kr. tok romerne til seg mye av gresk religion og gjorde den til sin egen sammen med mange andre aspekter av gresk kultur som litteratur, skulptur og arkitektoniske stiler, ikke minst ved at mange grekere fikk posisjoner som lærere i Roma og andre romerske byer. De greske gudene ble utlignet og gjort like med oldtidens romerske guddommer: Zevs med Jupiter, Hera med Juno, Poseidon med Neptun, Afrodite med Venus, Ares med Mars, Artemis med Diana, Atene med Minerva, Hermes med Merkur og videre. Noen av gudene som Apollon og Dionysos (Bacchus) hadde allerede blitt tilpasset ved at romerne ble påvirket via greske samfunn i Italia. Det var mange andre guddommer som eksisterte i romersk religion før påvirkningen av gresk religion som ikke var assosiert med en gresk guddom, blant annet Janus (guden med to ansikter) og Quirinus (en tidlig krigsgud som senere gikk opp myten om Romulus).

Innføringen av kristendommen[rediger | rediger kilde]

På slutten av 300-tallet e.Kr. var det romerske keiserdømmet blitt overveiende kristent. Kristendommen tolererte få interne stridigheter og hadde en dyp overbevisning om egen fortreffelighet og som den ene, sanne tro. Kristne keisere stengte hedenske templer og orakler, og nedla hedenske leker i en rekke av økende strenge dekreter. Til slutt ble gresk religion i sin helhet forbudt ved lov av keiser Theodosius den store og forbudet ble gjennomført med makt av hans etterfølgere. Gresk religion ble stigmatisert som «hedensk» og «overtro», som religionen til bøndene (pagani). En del forskning har antydet at gresk religion ble delvis bevart på landet og en del av dens former ble til slutt omsluttet og innkapslet i kristne ritualer da Europa gikk inn i middelalderen.

Nyhedensk oppvåkning[rediger | rediger kilde]

En seremoni ved den årlige Prometheia-festivalen ved den gresk polyteistiske gruppen Høyeste råd av Ethnikoi Hellenes, juni 2006.

Gresk religion har opplevd en rekke oppvåkninger eller fornyelser, i renessansens kunst og humanistiske fag foruten også i dagens hellenistiske rekonstruktivisme, eller «Hellenismos» som det stundom er blitt kalt. Begrepet ble først gang fremmet av den siste hedenske romerske keiseren Flavius Claudius Julianus, stigmatisert som «Julian den frafalne».

Mange nyhedenske religiøse grupper som Wicca benytter aspekter fra antikkens greske religioner i sin utøvelse. Hellenistisk rekonstruktivisme fokuserer og reflekterer en nyplatonsk eller platonsk spekulasjon slik den er representert hos Porphyrios, Libanios, Proklos og Julian, foruten også klassisk kultpraksis.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Giordano-Zecharya, Manuela: As Socrates Shows, the Athenians Did Not Believe in Gods, Numen, Volume 52, Number 3, 2005 , ss. 325-355(31) abstrakt
  2. ^ Martin Litchfield West: The Orphic Poems, side 148, cf. Figur 2, titulert «Patterns of Shamanistic influence in Bronze Age and Archaic Greece» – et kart som viser innvandringen av sentralasiatisk sjamanisme til den greske kolonien Olbia i Skytia (dagens Ukraina), ned til øya Prokonnesos, og deretter til øya Samos. På side 146 skriver West: «Det er grunn til å tro at i klassisk tid strakte sjamanistisk praksis og ideologi seg over steppene og inn i de nordlige områdene til indoeuropeiske stammene, fra nordvestlige India og Baktria til Skytia til Trakia. Det er også i Jonia at vi lokaliserte utviklingen på det sjette århundre (f.Kr.) av en ekstatisk Baccus-kult som gjorde Orfeus som sin profet (noe også Pythagoras gjorde). Og vi så at denne kulten blomstret rett ved den nordlige bredden av Svartehavet, ved Olbia hvor det var skytisk kong deltagende i den (ss. 17-18). Man kan undre seg over hvor mye av denne sjamanistiske påvirkningen vi kan oppspore i kulturen til de arkaiske jonere som kom til dem faktisk fra deres egne Antikkens kolonier|pontiske kolonier, og den direkte kontakten med skytere som de hadde der.» West siterer deretter en rekke verker, blant annet Shamanism av Mircea Eliade, ss. 390-1, 394-421 og Scythica av Karl Meuli.
  3. ^ «Greek religion: Origin» (engelsk). The Columbia Electronic Encyclopedia. 
  4. ^ The Oriental influences seen in the Gods and Goddesses worshipped in Greece; se også The Orientalizing Revolution
  5. ^ Cotterell, Arthur: The Encyclopedia of Mythology. 1996. ISBN 1-85967-164-0. Side 10
  6. ^ Greek religion: Later Developments
  7. ^ BBC: Zeus devotees worship in Athens; se også Paganism; Past & Present: Ancient Greek Religion

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burkert, Walter: Greek Religion. Boston: Harvard University Press, 1987. ISBN 0-674-36281-0.
  • Cook, Arthur Bernard: Zeus: A Study in Ancient Religion, (3 bind), (1914–1925). New York, Bibilo & Tannen: 1964. ASIN B0006BMDNA
    • Bind 1: Zeus, God of the Bright Sky, Biblo-Moser, June 1, 1964, ISBN 0-8196-0148-9 (opptrykk)
    • Bind 2: Zeus, God of the Dark Sky (Thunder and Lightning), Biblo-Moser, June 1, 1964, ISBN 0-8196-0156-X
    • Bind 3: Zeus, God of the Dark Sky (earthquakes, clouds, wind, dew, rain, meteorites)
  • Dodds, Eric Robertson: The Greeks and the Irrational, 1951.
  • Eliade, Mircea: Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy, 1951.
  • Farnell, Lewis Richard: Cults of the Greek States. 5 bind. Oxford; Clarendon 1896-1909. Fortsatt et standardverk.
  • Mikalson, Jon D.: Athenian Popular Religion. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1983. ISBN 0-8078-4194-3.
  • Parker, Robert: Athenian Religion: A History. Oxford: Clarendon Press, 1996. ISBN 0-19-815240-X.
  • Purvis, Andrea: Singular Dedications: Founders and Innovators of Private Cults in Classical Greece, 2003.
  • Rohde, Erwin: Psyche: The Cult of Souls and Belief in Immortality among the Greeks, 1925.
  • West, Martin Litchfield: The East Face of Helicon: west Asiatic elements in Greek poetry and myth, Oxford, England; New York: Clarendon Press, 1997.