Molossiere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Epirus i antikken, området for molossiere

Molossiere (gresk: Μολοσσοί, Molossoi) var en gresk stamme fra oldtiden og antikken som var bosatt i regionen Epirus siden mykensk tid.[1] Ved deres nordøstlige grense hadde de kaoniere, og på deres sørlige grense hadde de kongeriket til tesprotiere; nord for dem var ulike illyriske stammer. Molossierne var en del av det epiruske forbund inntil de allierte seg mot Roma i den tredje makedonerkrig (171–168 f.Kr.). Resultatet var katastrofalt, og hevngjerrige romere sendte 150 000 av områdets innbyggere i slaveri og annekterte landet inn under Romerriket.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

I henhold til gresk mytologi var molossieres opphavsmyte at de var etterkommere av Molossos, en av de tre sønnene til helten Neoptolemos, en sønn av Akilles og Deidamia. Etter at Troja ble herjet i kjølvannet av Trojakrigen, bosatte Neoptolemos og hans hær seg i Epirus hvor de ble en del av den lokale befolkning. Molossos arvet kongeriket Epirus etter at Helenos var død, sønn av Priamos og Hekabe. I henhold til en del antikke historikere var molossieres første konge Faeton, en av de som kom til Epirus med Pelasgos. I henhold til Plutark bosatte det mytologiske paret Devkalion og Pyrrha, de eneste som overlevde en stor oversvømmelse og befolket (den greske) verden på nytt, seg blant molossierne etter at de hadde opprettet en helligdom for ZevsDodona, den eldste kultplassen i Epiros.[2]

Antikke kilder[rediger | rediger kilde]

Statue av molosserhund, nå utdød (British Museum).

I henhold til historikeren Strabon var molossierne, sammen med kaonierne og tesprotiere, de mest kjente av de en gang fjorten stammene i Epirus. I begynnelsen var det kaonierne som styrte hele regionen, deretter tesprotiere, og til sist molossierne. Alle disse tre stammene var hovedgrupper av greske stammer som organisert seg i Epirus og blitt mektigere enn alle andre stammer.[2]

Molossierne var også kjent for deres glupske og farlige hunder som ble benyttet av gjetere til å vokte saueflokkene. Dette var en hunderase kalt molossisk hund eller molosser, som var stedegen i Hellas, og fikk sitt navn etter molossierne. Den er nå utdødd, men kanskje stamfaren til engelsk mastiff.

Den romerske forfatteren Virgil har fortalt at i oldtidens Hellas var en tyngre og større utgave av molossisk hund ofte benyttet av grekere og romere som jakthund (canis venaticus) og som vakthund over hus og buskap (canis pastoralis). «Aldri med dem på vakt,» skrev Virgil, «trengte du å frykte en tyv om natten eller drap av ulver eller iberiske røvere.»

Strabon nedtegnet også at tesprotiere, molossierne og makedonerne refererte generelt til gamle menn som πελιοί, pelioi, og gamle kvinner som πελιαί, peliai (<urindoeuropeisk *pel-, «grå»). Sammenlign med gammelgreske πέλεια, peleia, «due», kalt så grunnet dens dunkelgrå farge. Gammelgresk πελός, pelos, betydde «grå».[3] Deres senatorer ble tilsvarende kalt for peligonere (Πελιγόνες ), tilsvarende til makedonske peliganere (Πελιγᾶνες).[4]

Molossierne kongelige[rediger | rediger kilde]

Den mest berømte medlem av det molossiske dynasti var Pyrrhos som ble berømt for hans såkalte pyrrhiske seier over romerne. I henhold til Plutark var Pyrrhos sønn av Aiakides av Epirus og en gresk kvinne fra Thessalia ved navn Ftia, datter av en krigshelt fra den lamiske krig. Pyrrhos var en tremenning av Aleksander den store av Makedonia. På 300-tallet f.Kr. hadde molossieres konger tatt til seg begrepet for posisjonen som prostatai (προστάται),[5] bokstavelig betydning «beskytter», som for de fleste greske stammestater på den tiden. Andre begreper for posisjonen var grammateos (γραμματεύς), i betydning «skriver», det vil si «sekretær»; demiourgoi (δημιουργοί) i betydningen «skapere», hieromnemones (συνάρχοντες), «av hellig minne», og synarchontes (συνάρχοντες), «medhersker».[6] En inskripsjon fra 300-tallet i referanse til Aleksander I av Epirus, slo fast at:[7]

Sitat Da kongen var Alexandros, da Molossoi prostatas var Aristomachos Omphalas, skriver var Menedamos Omphalas, besluttet av rådet til Molossoi; Kreston er velgjører fra nå av å gi borgerskap til Kteson og hans etterkommere. Sitat

Helligdommen ved Dodona var benyttet for framvisning av offentlige beslutninger.[8] Til tross for at molossierne hadde et monarki, sendte de prinser til Athen for å lære det athenske demokratiet å kjenne, og de oppfattet ikke at bestemte aspekter av demokratiet var uforenelige med deres form for statsstyre.[9]

Olympias, mor til Aleksander den store, var et medlem av denne kongeslekten i Epirus som søster av nevnte Aleksander I av Epirus.

Krig[rediger | rediger kilde]

I 385 f.Kr. angrep de nordlige barbarer, illyriske stammer, støttet av den greske tyrannen Dionysios I av Syrakus, molossiernes land. Hensikten var å plassere den forviste Alketas I of Epirus på tronen.[10] I tillegg hadde Dionysios som plan å kontrollere hele det joniske hav. Sparta blandet seg inn og slo tilbake illyrerne som var ledet av Bardyllis.[11][12] Selv med støtte fra 2000 greske hoplitter og 500 i greske rustninger, ble illyrerne beseiret av spartanerne, ledet av Agesilaos II, men ikke før de hadde herjet regionen og drept, ble det sagt, hele 15 000 molossierne.[12]

I et annet angrep fra illyrerne i 360 f.Kr., måtte molossiske kong Arymbas eller Arybbas evakuere kvinner, barn og andre ikkestridende til Aitolia for å forhindre at de ble drept eller sendt i slaveri (slik skikken var), og deretter la illyrerne herje og plyndre fritt. Strategien virket for da illyrerne trakk seg tilbake med sitt krigsbytte ble de overfalt og beseiret.[12][13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lewis & Boardman (1994), s. 430, 433–434; Wilkes (1995), s. 104; Errington (1990), s. 43; Borza (1992), s. 62, 78, 98; Boardman & Hammond (1982), s. 284; Hammond (1998).
  2. ^ a b Plutark: Parallel Lives, «Pyrrhus»
  3. ^ Liddell & Scott (1889): πελός.
  4. ^ Liddell & Scott (1889): πελιγᾶνες
  5. ^ Horsley (1987), s. 243; Hornblower (2002), s. 199.
  6. ^ Lewis & Boardman (1994), s. 431.
  7. ^ Brock & Hodkinson (2000), s. 250.
  8. ^ Brock & Hodkinson (2000), s. 257.
  9. ^ Alcock & Osborne (2007), s. 392; Brock & Hodkinson (2000), s. 256.
  10. ^ Hammond (1986), s. 479.
  11. ^ Diodorus Siculus: Library, 15.13.1; Hammond (1986), s. 470.
  12. ^ a b c Lewis & Boardman (1994), s. 428.
  13. ^ Diodorus Siculus: Library, 14.92, 15.2, 16.2.

Litteratur[rediger | rediger kilde]