Selevkideriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Selevkideriket
Ἀρχή Σελεύκεια; Arche Seleύkeia
Seleucid-empire-323BCE.png
Rikets største utbredelse, rundt år 323 f.Kr.
Språk: Gresk (offisielt), [1] persisk, arameisk [1]
Hovedstad: Seleukia (305–240 f.Kr.)
Antiokia (240–64 f.Kr.)
Styringsform: monarki
Statsoverhode: Selevkidedynastiet
Styringsorgan:
Regjeringssjef: kongen
Etablert: I 305 f.Kr. av Selevkos I Nikator
Oppløsning: Erobret av Romerriket i 63 f.Kr.
Første : Selevkos I Nikator
(305 f.Kr.281 f.Kr.)
Siste : Filip II Filorhomaios
(65 f.Kr.64 f.Kr.)
Foregående stat: Kongeriket Makedonia
Etterfølgende stat: Romerriket

Selevkideriket (gresk: Σελεύκεια, Seleύkeia) var et gresk-makedonsk hellenistisk stat som ble opprettet av Selevkos I Nikator i kjølvannet av fragmenteringen av Aleksander den stores veldige rike som fulgte hans død.[2][3] Selevkos' andel ble Babylonia og derfra ekspanderte han sin besittelser til å omfatte det meste av Aleksander østlige områder i Asia. På høyden av rikets makt omfattet det sentrale Anatolia, Levanten, Mesopotamia, Iran, Afghanistan, Turkmenistan, Pamirfjellene og dagens Pakistan.

Selevkidriket var et betydelig senter for hellenistisk kultur som opprettholdt greske skikker og hvor en gresk-makedonsk politiske elite og overklasse dominerte i de urbane områdene. [4][5] Den greske befolkningen i byene ble dannet av den herskende elite som ble forsterket av innvandring fra Hellas. [4] Selevkidrikets ekspansjon inn i Anatolia og hellas ble brått bremset opp etter avgjørende nederlag overfor den romerske hær. Deres forsøk på å beseire deres gamle fiende ptolemeiske Egypt ble forstyrret av romerske krav. Mye av de østlige delene av riket ble erobret av Partia under Mitridates I av Partia på 100-tallet f.Kr., dog fortsatte selevkiderne å styre fra en gjenværende bit i Syria inntil dette området ble invadert av den armenske kongen Tigranes den store, og deres endelig erobring av Romerriket ved hærføreren Pompeius. Det var over 30 konger i selevkiddynastiet fra 323 f.Kr. til 60 f.Kr.

Historie[rediger | rediger kilde]

Delingen av Aleksanders rike[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Seleukos I Nikator.

Aleksander erobret Perserriket under landets siste akamenidekongen, Dareios III (336 f.Kr.330 f.Kr.), innenfor en kort tidsramme, døde ung i 323 f.Kr., kun 32 år gammel, og etterlot seg et veldig rike uten en voksen arving. Riket ble satt under autoriteten til en regent ved Perdikkas i 323 f.Kr., og riket ble ble fordelt mellom Aleksanders generaler som dermed ble satraper i møtet fordelingen i Babylon i 323 f.Kr.

Selevkos' vekst til makt[rediger | rediger kilde]

Aleksanders generaler, diadokene, begynte å strides for overherredømmet over de ulike delene av riket. Ptolemaios I Soter, tidligere general og satrap av Egypt, var den første som utfordret det nye systemet. Det førte til at da den aldrende Perdikkas døde i 321/320 f.Kr. fikk Ptolemaios' opprør til at det ble en ny sammenkomst, foredelingen ved Triparadeisos i 320 f.Kr. Selevkos hadde vært øverstkommanderende under Perdikkas siden 323 f.Kr., men han hadde vært med på å myrde ham. Selevkos fikk Babylonia og fra det tidspunktet begynte han å utvide sine besittelser nådeløst. Han etablerte seg i Babylon i 312 f.Kr., og dette året har blitt benyttet som datoen for opprettelsen av Selevkideriket. Han styrte ikke bare over Babylonia, men over hele det veldige østlige delen av Aleksanders rike:

«Alltid ventende på nabonasjonene, sterk militært og overtalende i rådsforsamlinger, han [Selevkos] overtok Mesopotamia, Armenia, Selevkide-Kappadokia, Persis, Partia, Baktria, Arabia, Tapouria, Sogdia, Arakosia, Hyrkania, og andre tilstøtende folk som hadde blitt underkastet av Aleksander, så langt som til elven Indus, slik at grensene til hans rike var det mest omfattende i Asia etter det til Aleksander. Hele regionen fra Frygia til Indus var underlagt Selevkos.»[6]
Appian, De syriske kriger

Selevkos dro så langt av sted som til India, hvor han etter to år med krig nådde en enighet med den indiske kong Chandragupta Maurya og hvor han i bytte for sine østlige områder fikk en betydelig styrke bestående av 500 krigselefanter som kom til å spille en avgjørende rolle i slaget ved Ipsos i 301 f.Kr.

«Inderne okkuperte delvis en del av landområdene som lå langs Indus, som tidligere hadde tilhørt perserne: Aleksander [...] hadde etablert egne bosetninger der. Men Selevkos I Nikator ga dem til Sandrokottos [Chandragupta Maurya] som resultat av en ekteskapskontrakt, og mottok tilbake fem hundre elefanter.»[7]
Strabon, Geografika

Ekspansjon vestover[rediger | rediger kilde]

Diadokenes kongedømmer ca. 303 f.Kr..

Som følge av hans og Lysimakhos' seier over Antigonos I Monofthalmos i det avgjørende slaget ved Ipsos i 301 f.Kr., kunne Selevkos ta kontroll over østlige Anatolia og nordlige Syria.

I det sistnevnte området grunnla han en ny hovedstad, Antiokia ved Orontes, en by oppkalt etter hans far. En alternativ by ble etablert i Seleukia ved Tigris i Mesopotamia, nord for Babylon. Selevkos' rike strakte seg på sitt største etter nederlaget til hans tidligere allierte Lysimakhos ble beseiret i slaget ved Korupedion i 281 f.Kr. da han kunne strekke sin kontroll over hele det vestlige Anatolia. Han håpet også å ta kontroll over Lysimakhos' rike i Europa, hovedsakelig Trakia og selv Makedonia, men ble myrdet av Ptolemaios Keraunos da han gikk i land på det europeiske fastlandet.

Hans sønn og etterfølger, Antiokos I Soter, ble etterlatt med et veldig rike som besto av bortimot alle de østlige delene av Aleksanders tidligere rike, men han sto overfor Antigonos II Gonatas i Makedonia og Ptolemaios II Filadelfos i Egypt. Han viste seg ikke i stand til fortsette sin fars pågående erobring av de europeiske delene av Aleksanders rike.

Et omfattende og altfor utstrakt rike[rediger | rediger kilde]

I Baktria utropte satrapen Diodotos uavhengighet og opprettet det gresk-baktriske ca. 245 f.Kr..
Selevkideriket rundt 200 f.Kr. (før ekspansjonen inn i Anatolia og Hellas).

Selv før Selevkos' død var det vanskelig å opprettholde kontroll over de umåtelige avstandene i de østlige besittelsene til Selevkideriket. Selevkos invaderte India (dagens Punjabregion i Pakistan) i 305 f.Kr. og konfronterte Chandragupta Maurya (Sandrokottos), grunnlegger av Mauryariket. Plinius den eldre hevdet at Chandragupta stilte opp med en hær på 600 000 soldater og 9000 krigselefanter.[8] Dagens historikere forsikrer at Chandragupta mottok det store landområde vest for Indus, forseglet i en avtale, inkludert Hindu Kush, dagens Afghanistan og provinsen Balutsjistan i dagens Pakistan.[9][10] Arkeologisk, konkrete indikasjoner på Mauryarikets tilstedeværelse, som eksempelvis inskripsjoner av forordninger fra Ashoka, er avdekket så langt unna som i Kandahar i sørlige Afghanistan.

Det er generelt antatt at Chandragupta ble gift med Selevkos' datter, eller i det minste med en makedonsk prinsesse, en gave fra Selevkos for å formalisere en allianse. Som en gjenytelse sendte Chandragupta hele 500 krigselefanter.[11][12][13] I tillegg til denne avtalen, sendte Selevkos en ambassadør, Megasthenes, til Chandragupta, og senere Deimakos til den indiske kongens sønn Bindusara, ved det indiske hoffet ved Pataliputra (dagens by Patna i den indiske delstaten Bihar). Megasthenes skrev senere detaljert om India og Chandraguptas kongedømme som har blitt delvis bevart for ettertiden via Diodorus Siculus. Senere er også Ptolemaios II Filadelfos, herskeren av ptolemeiske kongedømme i Egypt og en samtidig av Ashoka den store, nedtegnet av Plinius den eldre for å ha sendt en ambassadør ved navn Dionysios til hoffet i Mauryariket.[14]

Andre områder som gikk tapt før Selevkos' død var Gedrosia i den sørøstlige delen av det iranske høylandet, og nord for dette, Arakosia på vestbredden av elven Indus.

Antiokos I Soter (styrte 281–261 f.Kr.) og hans sønn og etterfølger Antiokos II Theos (styrte 261–246 f.Kr.) møtte utfordringer i vest, inkludert gjentatte kriger med Ptolemaios II av Egypt og med en keltisk invasjon i Anatolia. Det tok oppmerksomhet fra å holde på de østlige provinsene av riket. Mot slutten av Antiokos IIs styre hadde ulike provinser samtidig gjort seg uavhengige, blant annet Baktria under Diodotos I, Partia under Arsakes, og Kappadokia under Ariarathes III.

Kart over Anatolia.
Sølvmynt preget av Antiokos III den store.

Diodotos, guvernør for det baktriske området gjorde seg uavhengig en gang rundt 245 f.Kr., skjønt den nøyaktige datoen er langt fra sikker, og dannet det gresk-baktriske kongedømme. Dette riket var preget av en rik hellenistisk kultur, og fortsatte å dominere Baktria fram til rundt 125 f.Kr. da riket ble veltet av invaderende nordlige nomader. En av de gresk-baktriske kongene, Demetrios I av Baktria, invaderte India en gang rundt 180 f.Kr. og opprettet det indo-greske kongedømme som kom til å vare fram til rundt 20 e.Kr.

Selevkiderikets satrap i Partia ved navn Andragoras rev seg lot og utropte som uavhengig parallelt til det baktriske nabolandet.[15] Kort tid etter invaderte en stammehøvding fra Partia ved navn Arsakes det nordlige området i tiden rundt 238 f.Kr. og opprettet sitt eget herskerdynasti, noe som ble begynnelsen på det mektige partiske rike.

På den tiden da Selevkos II Kallinikos, sønn av Antiokos II Theos, kom på tronen en gang rundt 246 f.Kr., synes det som om selevkideherskerne hadde havnet i en åpenbar tilbakegang. Seleucus II ble snart dramatisk beseiret i den tredje syriske krig mot Ptolemaios III av Egypt og måtte deretter utkjempe en borgerkrig mot sin egen bror Antiokos Hierax. Baktria og Partia grep anledningen da selevkidekongen var opptatt på annet hold med å rive seg løs fra riket. I Anatolia synes kongen også å miste kontrollen. Et invaderende keltisktalende folk hadde strømmet inn fra Europa og etablerte seg hovedsakelig Galatia, i et område som har fått navn etter dem, og andre delvis hellenistiske kongedømmer dannet seg i Bitynia, Pontos og Kappadokia, og den mektige greske byen Pergamon på østkysten av Egeerhavet sikret seg også uavhengighet under attaliddynastiet.

Oppgang (223–191 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Sølvmynt med Antiokos III

Selevkideriket fikk en oppgang da Selevkos II Kallinikos' yngre sønn Antiokos III den store kom på tronen i 223 f.Kr. Selv om han innledningsvis hadde liten framgang i den fjerde syriske krig mot Egypt, noe som førte til et nederlag i slaget ved Rafia i 217 f.Kr., viste han seg som en av de største selevkidekongene etter Selevkos I Nikator selv. Antiokos tilbrakte de neste ti årene av hans anabasis (militære kampanjer) gjennom de østlige delene av hans besittelser og tvang de opprørske vasallstatene Partia og Gresk-Baktria til minst nominelle lydighet. Han var seierrik i slaget ved Arios (ved elven Hari Rud i dagens Afghanistan) og beleiret deretter hovedstaden Baktria (dagens by Balkh) i hele tre år inntil en fredsavtale ble inngått hvor Euthydemos ble anerkjent som en alliert, og fikk en av Antiokos' døtre som bekreftelse på at de hadde en enighet. [16] Han etterlignet deretter Aleksander den store med å invadere India hvor han møtte den lokale konge Subhagasena som grekerne refererte til som Sophagasenos, og mottok krigselefanter:

«Han (Antiokos) krysset Kaukasus og steg ned og inn i India; fornyet sitt vennskap med Sophagasenos, indernes konge; mottok flere elefanter, inntil han hadde et hundre og femti til sammen; og etter å ha skaffet forskninger til sine tropper, dro han igjen ut personlig med sin hær; etterlot Androsthenes fra Kyzikos med plikten å frakte hjem rikdommene som denne kongen hadde besluttet å overrekke til ham.» Polybius 11.39

Da han hadde kommet tilbake i vest i 205 f.Kr. fikk han vite at Ptolemaios IV av Egypt var død, noe som gjorde situasjonen for en nytt angrep på Egypt innbydende. Han inngikk en avtale med Filip V av Makedonia om å dele de ptolemeiske besittelsene utenfor Egypt dem imellom. I den femte syriske krig kontrollen over Koilesyria fravristet den nye farao i Egypt, Ptolemaios V av Egypt. Slaget ved Paneion i 198 f.Kr. avgjorde helt og holdent at disse besittelsen ble overført fra Egypts kontroll og over på Selevkideriket. Antiokos III synes å ha tilbakeført Selevkideriket til dets tidligere storhet.

Ekspansjon inn i Hellas og krig med Roma[rediger | rediger kilde]

Som følge av hans til da allierte Filip V av Makedonia nederlag for Roma, i 197 f.Kr., så Antiokos III muligheten for å ekspandere inn i Hellas. Oppmuntret av den landflyktige kartagiske hærføreren Hannibal, og gikk inn i en allianse med det misfornøyde aitoliske forbund, gikk han i gang med en invasjon ved å gå over Hellespont.

Med sin store hær hadde han til hensikt å etablere Selevkideriket som den fremste statsmakten i den hellenistiske verden, men disse planene om et imperium kolliderte med den nye stormakten ved Middelhavet, Roma og den romerske republikk. I slagene ved Thermopyle (191 f.Kr.) og Magnesia (190 f.Kr.), ble Antiokos' styrker fullstendig beseiret og han ble tvunget til å inngå fred og signere Apamea-avtalen i 188 f.Kr. hvor den fremste klausulen var at han måtte betale en stor erstatning, trekke seg ut av Anatolia og aldri igjen forsøke å ekspandere Selevkideriket vest for Taurusfjellene. Kongedømmet Pergamon og republikken Rhodos, Romas allierte i krigen, ble gitt de tidligere selevkideområdene i Anatolia.[17]

Antiokos III døde i 187 f.Kr., året etter den ydmykende fredsavtalen, mens han var på en ny ekspedisjon, denne gang i øst og hvor han forsøkte å skaffe penger for å betale erstatningen.[18]

Roma, Partia og Judea[rediger | rediger kilde]

Makkabeerne har sitt navn etter den store jødiske opprørshelten Judas Makkabeus, her representert med sverd.

Herredømmet til Antiokos' sønn og etterfølger, Selevkos IV Filopator (187–175 f.Kr.), var preget av han forsøkte å samle sammen den store erstatningen som romerne krevde, og Selevkos ble til sist myrdet av sin egen minister Heliodoros. Hans yngre bror Antiokos IV Epifanes (175–163 f.Kr.) grep da makten og tronen. Han forsøkte å gjenopprette rikets storhet med en suksessfull krig mot den gamle fienden Egypt. Innledningsvis gikk det godt og selevkiderne beseiret og drev den egyptiske hæren tilbake til Alexandria. Ifølge den romerske historikeren Titus Livius fikk Antiokos besøk av den romerske prokonsul Gaius Popillius Laenas samtidig som han la planer om å fullføre krigen. Popillius la straks tavler med vedtak fra det romerske senatet og krevde at han leste dem. Antiokos svarte at han ville først sammenkalle sitt råd for å ta en beslutning. Popillius streket opp en sirkel rundt kongens føtter med staven sin og sa: «Før du går ut av sirkelen må du gi meg et svar til senatet.» En perpleks Antiokos svarte til sist at «Jeg skal gjøre det som senatet mener er riktig.» Han valgte deretter å trekke sine styrker ut av Egypt framfor å risikere å tape sitt rike i en ny krig med Roma.[19]

Den siste del av hans styre førte til en ytterligere oppsmuldring av riket til tross for hans beste anstrengelser. Svekket økonomisk, militært og med tap av prestisje, ble Selevkideriket sårbart for opprørere i de østlige områdene som ytterligere underminerte riket samtidig som Partia bevegde seg inn i maktvakuumet ved overta eldre persiske landområder.

I Midtøsten førte Antiokos IV aggressive hellenisering til et storstilt militært opprør i jødiske Judea, ledet først av presten Mattatias som i 167 f.Kr. slo hjel en hellenistisk representant fra Selevkideriket som etter sigende hadde forlangt at han skulle ofre til de greske guder. Navnet makkabeerne synes ha kommet fra Mattatias' sønn, Judas makkabeeren.[20][21] Anstrengelsene å håndtere både den partiske trusselen og med jødene foruten også å beholde kontrollene over provinsene på samme tid, viste seg å være mer enn hva de svekkede Selevkideriket var i stand til. Antiokos IV døde mens han var på en militær ekspedisjon mot partierne i 164 f.Kr.

Borgerkrig og ytterligere nedgang[rediger | rediger kilde]

Sølvmynt av Aleksander I Balas.

Antiokos IV Epifanes' død ble riket i økende grad mer og mer ustabilt. Hyppige opprør og borgerkriger gjorde den sentrale autoriteten spinkel. Antiokos' unge sønn Antiokos V Eupator ble styrtet av Demetrios I Soter, sønn av Selevkos IV Filopator, i 161 f.Kr. Demetrios forsøkte deretter å gjenopprette Selevkiderikets tidligere maktposisjon særskilt i Judea, men ble selv styrtet i 150 f.Kr. av Aleksander I Balas, en bedrager som med egyptisk støtte hevdet å være en sønn av Antiokos IV Epifanes. Aleksander styrte riket fram til 145 f.Kr. da han ble styrtet av Demetrios' sønn, Demetrios II Nikator som heller ikke var i stand til å holde på kontrollen over kongedømmet. Mens han styrte over Babylonia og østlige Syria fra Damskus, beholdt Aleksander I Balas' tilhengere kontrollen over byen Antiokia ved Orontes, først ved å støtte Balas' sønn Antiokos VI Dionysos, deretter opprørsgeneralen Diodotos Tryfon.

I mellomtiden fortsatte svekkelsen av rikets besittelser. Ved 143 f.Kr. hadde jødene ved makkabeerne etablert uavhengighet. Den partiske ekspansjonen fortsatte. I 139 f.Kr. ble Demetrios II beseiret i et slag mot partierne og ble i tillegg tatt til fange. På dette tidspunktet hadde hele det iranske høylandet gått tapt til Partia.

Demetrios' bror, Antiokos VII Sidetes, tok tronen etter at hans bror var tatt til fange. Han sto overfor den enorme oppgaven å forhindre at Selevkideriket falt ytterligere sammen. Kontrollen over Koilesyria ble truet av jødiske makkabeeropprørere. De tidligere vasallstatene i Armenia, Kappadokia, Pontos truet Syria og nordlige Mesopotamia. Partierne, dyktige ledet av deres konge Mitridates hadde tatt høylandene i Media. Samtidig var det konstant trussel for at Romerriket ville invadere.

Antiokos VII klarte å undertvinge makkabeerne og skremte landene i Anatolia til en midlertidig underkastelse, men i 133 f.Kr. vendte han seg østover med hele den kongelige hæren, støttet av en tropp med jøder under makkabeerfyrsten Johannes Hyrkanos, fast bestemt på å stoppe Partias videre ekspansjon. Hans krigføring møtte innledningsvis enestående suksess. Han gjenerobret Mesopotamia, Babylonia og Media; beseiret og drepte den partiske satrap i byen Seleukia ved Tigris ettersigende i en personlig kamp. Vinteren 130/129 f.Kr. var hæren spredt i vinterleir over hele Media og Persis da den partiske kongen Fraates II gikk til motangrep. Da Antiokos VII forflyttet seg med de soldatene han umiddelbart hadde tilgjengelig, ble han overfalt og drept.

Etter Antiokos VIIs død ble alle de gjenerobrede østlige områdene raskt overtatt av partierne. Makkabeerne grep anledningen ved rikets indre uro til å gjøre opprør igjen, og borgerkrig slet riket i stykker. Samtidig begynte armenierne trenge inn i Syria fra nord.

Sammenbrudd (100–63 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Pompeius gjorde endelig slutt på Selevkideriket.

Ved 100 f.Kr. var det som gjensto av det en gang så mektige Selevkideriket kun litt mer enn Antiokia og noen få andre syriske byer. Til tross for det åpenbare sammenbruddet og nedgangen for kongedømmet rundt dem, fortsatte adelen å opptre som kongemakere, kun tidvis forstyrret av innblanding fra ptolemeiske Egypt og av andre utenlandske makter. Selevkiderne eksisterte kun ved at ingen annen nasjon ennå ikke hadde utslettet dem, eller kanskje ikke ønsket å utslette dem da de utgjorde en nyttig buffersone mellom dem og andre nabostater. I krigene i Anatolia mellom Mitridates VI av Pontos og den romerske hærføreren Lucius Cornelius Sulla, ble selevkiderne stort sett oversett av begge partene.

Mitridates' ambisiøse svigersønn, Tigranes I av Armenia, konge av Armenia, så derimot en mulighet til å ekspandere inn de stadige stridighetene i sør. I 83 f.Kr., på invitasjon fra en av fraksjonene i Selevkideriket, invaderte han Syria og etablerte raskt seg selv som hersker av Syria, og avsluttet samtidig Selevkideriket.

Selevkidernes styre var imidlertid ikke helt og holdent over. Etter at den romerske generalen Lucullus gikk på nederlag overfor både Mitridates og Tigranes i 69 f.Kr. ble et nytt selevkidekongerike opprettet under Antiokos XIII Asiatikos. Men dette riket var altfor lite og maktesløst til forhindre nye borgerkriger da enda en selevkideutfordrer dukket opp i form av Filip II Filorhomaios. Etter at romerne hadde erobret Pontos, ble romerne i økende grad alarmert av de konstante uroen i Syria. Straks Mitridates var blitt beseiret av Pompeius, tok han på seg oppgaven å omforme hele det hellenistiske Østen ved å opprette nye klientkongedømmer og provinser som var underkastet Romerriket. Mens klientriker som Armenia og Judea fortsatt hadde en viss form for selvstyre under lokale konger, oppfattet Pompeius selevkiderne som altfor plagsomme til at de burde få fortsette som før, og han fikk ryddet av vegen begge de rivaliserende selevkidefyrstene og gjorde Syria til en romersk provins.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Bagadates I (mynt preget 290–280 f.Kr.) var den første innfødte satrap i Selevkideriket.[22]

Selevkiderikets geografiske utstrekning, fra Egeerhavet og til hva som i dag er Afghanistan og Pakistan, skapte en smeltedigel av ulike folk og etniske kulturer, blant annet grekere, armeniere, persere, medier, assyrere, og jøder. Den enorme størrelsen på riket, fulgt av dens mangfoldige natur, fikk rikets herskere til å forsøke å skape en enhetspolitikk som medførte etnisk forening, i sin tid påbegynt av Aleksander den store.

Helleniseringen av Selevkideriket ble utført ved å etablere greske byer over hele riket. Historisk betydningsfulle byer, slik som Antiokia ved Orontes, ble opprettet eller omdøpt med mer passende greske navn. Opprettelsen av nye greske byer og landsbyer hadde også den årsak at det greske fastlandet var overbefolket og det store Selevkideriket var i stand til å ta imot kolonisering. Innvandring av gresktalende folk var noe som var i Selevkiderikets egeninteresse da det økte helleniseringen samtidig som det ble forsøkt assimilere den eksisterende, stedegne befolkningen til gresk kultur, skikker og språk. Sosialt førte det til at særlig de øverste og utdannende klasser tilpasset seg gresk kultur, samtidig som også den greske og makedonske eliten gradvis tilpasset seg lokale tradisjoner. Ved 313 f.Kr. hadde hellenistiske ideer begynt sin bortimot 250 år lange ekspansjon fra Anatolia, Midtøsten og videre østover inn i Asia. Det var rikets særskilte rammeverk å styre ved å etablere hundrevis av byer som var viktig for lokal industri og handel. Mange av de eksisterende byene tilpasset seg frivillig, eller ble tvunget ved våpenmakt, til å tilpasse seg hellenistisk filosofiske verdensforståelse, religiøse forståelse og ikke minst politikk.

Sammenføyning av hellenistisk og innfødte kulturelle, religiøse, og filosofiske tanker ble møtt med ulik grad av suksess. Det resulterte til tider med samtidig fred og opprør i de ulike deler av riket. Det var tilfellet med den jødiske befolkningen i Selevkideriket ettersom jødene utgjorde et særskilt problem som til sist førte til krig. I motsetningen til den tolerante vesen i det ptolemeiske kongedømme lengre sør i Egypt som aksepterte innfødte religioner og skikker, forsøkte Selevkideriket bevist å tvinge hellenisering på det jødiske folket i deres område ved å forby jødedommen. Det førte til et åpen konflikt og jødisk opprør under makkabeerne, og resulterte til sist i at jødene igjen fikk sin uavhengighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Frye, Richard N. (1984): The History of Ancient Iran, Ballantyne Ltd, s. 164.
  2. ^ Jones, Kenneth Raymond (2006): Provincial reactions to Roman imperialism: the aftermath of the Jewish revolt, A.D. 66-70, Parts 66-70. University of California, Berkeley. ISBN 0-542-82473-6, 9780542824739. s. 174. Sitat: «... and the Greeks, or at least the Greco-Macedonian Seleucid Empire, replace the Persians as the Easterners.»
  3. ^ Baskin, Judith R.; Seeskin, Kenneth (2010): The Cambridge Guide to Jewish History, Religion, and Culture. Cambridge University Press. ISBN 0-521-68974-0, 9780521689748. s. 37. Sitat: «The wars between the two most prominent Greek dynasties, the Ptolemies of Egypt and the Seleucids of Syria, unalterably change the history of the land of Israel…As a result the land of Israel became part of the empire of the Syrian Greek Seleucids.»
  4. ^ a b Glubb, John Bagot (1967): Syria, Lebanon, Jordan. Thames & Hudson. OCLC 585939. s. 34. Sitat: «In addition to the court and the army, Syrian cities were full of Greek businessmen, many of them pure Greeks from Greece. The senior posts in the civil service were also held by Greeks. Although the Ptolemies and the Seleucids were perpetual rivals, both dynasties were Greek and ruled by means of Greek officials and Greek soldiers. Both governments made great efforts to attract immigrants from Greece, thereby adding yet another racial element to the population.»
  5. ^ Steven C. Hause, William S. Maltby (2004): Western civilization: a history of European society. Thomson Wadsworth. ISBN 0-534-62164-3, 9780534621643. s. 76. Sitat: «The Greco-Macedonian Elite. The Seleucids respected the cultural and religious sensibilities of their subjects but preferred to rely on Greek or Macedonian soldiers and administrators for the day-to-day business of governing. The Greek population of the cities, reinforced until the second century BCE by emigration from Greece, formed a dominant, although not especially cohesive, elite.»
  6. ^ Appian: History of Rome, The Syrian Wars 55]
  7. ^ Strabon, 15.2.1(9)
  8. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, VI, 22.4
  9. ^ Smith, Vincent A. (1972): Asoka. Asian Educational Services. ISBN 81-206-1303-1.
  10. ^ Clark, Walter Eugene (1919): «The Importance of Hellenism from the Point of View of Indic-Philology» i: Classical Philology 14 (4): 297–313. doi:10.1086/360246.
  11. ^ Kachroo, Vijay (2000): Ancient India, Har Anand Publications, s. 196
  12. ^ Darlington, Cyril Dean (1969): The Evolution of Man and Society, Allen & Unwin, s. 223
  13. ^ Tarn, W. W. (1940): «Two Notes on Seleucid History: 1. Seleucus' 500 Elephants, 2. Tarmita» i: Journal of Hellenic Studies 60: 84–94. doi:10.2307/626263. JSTOR 626263.
  14. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, kapittel 21
  15. ^ Farrokh, Kaveh (2007): Shadows in the Desert: Ancient Persia at War, Osprey Publishing, s. 119ff
  16. ^ Polybius: The Histories 10.49.
  17. ^ Polybios: Historier, 21.42: teksten til fredsavtalen
  18. ^ Ernst Badian, (1959): Rome and Antiochos the Great: A Study in Cold War. Kapittel 54, s. 81–99.
  19. ^ Titus Livius: Romas historie, 45.12
  20. ^ Latin: Maccabaeus, gresk: Makkabaios, fra hebraisk maqqeb et, hammer eller slegge (Oxford English Dictionary).
  21. ^ «The Machabees» i: Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
  22. ^ History of Iran

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aperghis, G. G. (2004): The Seleukid Royal Economy. The Finances and Financial Administration of the Seleukid Empire, Cambridge.
  • Houghton, A.; Lorber, C. (2002): Seleucid Coins. A Comprehensive Catalogue, Part I, Seleucus I through Antiochus III, With Metrological Tables by B. Kritt, I-II, New York - Lancaster - London.
  • Linders, Tullia (2003): Vem är vem i antikens Grekland och i Romarriket, Prisma, ISBN 91-518-4254-8
  • Jakobsson, Jens (2010): Alexanders arvtagare : historien om grekerna i Mellanöstern och Indien , Sekel Bokförlag/Isell & Jiner. ISBN 978-91-85767-51-9
  • Montgomery, Hugo (1978): Medelhavsvärldens historia till omkring 400 e.Kr., Almqvist & Wiksell läromedel, ISBN 91-24-27163-2
  • Thomsen, Rudi (1993): Hellenismens tidsalder. Århus.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]