Akilles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Akilles i Lykomedes' hoff (detalj). Athensk verk fra ca. 240 e.Kr., relieff på sarkofag. Del av Borghese-samlingen.

Akilles, barnebarn av Aiakos, var i henhold til gresk mytologi den største helten og den sentrale skikkelsen i Homers epos Iliaden.

Fødsel[rediger | rediger kilde]

Akilles var sønnen til Peleus, kongen av myrmidonerne i Fthia (sørøstre Thessalia), og sjønymfen Thetis. Zevs og Poseidon hadde slåss om hennes hånd, inntil et orakel avslørte at hun ville føde en sønn som skulle bli større enn faren. Dette førte til at de klokelig valgte å gi henne til Peleus. Ifølge legenden hadde Thetis forsøkt å gjøre Akilles usårbar ved å dyppe ham i elven Styx, men glemte å fukte hælen hun holdt ham i. Dette gjorde ham sårbar slik at han kun kunne drepes med et slag mot hælen (se akilleshæl). Homer unngår med vilje å nevne dette: Akilles kan ikke bli en helt dersom han ikke er i fare. Homer sier derimot at han blir skadet, men ikke alvorlig, i Iliaden. I en tidligere og mindre populær versjon av historien, oljet Thetis ham med ambrosia og satte ham i et bål for å brenne vekk de dødelige delene av kroppen hans. Hun ble avbrutt av Peleus, og forlot både far og sønn i raseri. Peleus gav ham (sammen med Akilles' yngre venn Patroklus) til kentauren Kiron på fjellet Pelion, for at Kiron skulle fostre ham opp.

Akilles i trojanerkrigen[rediger | rediger kilde]

Telefus[rediger | rediger kilde]

Da grekerne reiste i trojanerkrigen, stoppet de ved et uhell i Mysia, som ble styrt av kongen Telefus. I slaget skadet Akilles Telefus. Såret ville ikke heles og spurte et orakel som sa at «han som skadet skal heles».

Ifølge andre rapporter om Eufrides' tapte spill om Telefus, gikk han til Aulis og lot som han var en tigger og spurte Akilles om hjelp til å hele såret. Akilles nektet, og hevdet at han ikke hadde kunnskap om medisin. Et alternativ var at Telefus holdt Orestes fanget og krevde at Akilles skulle hele såret for at Orestes skulle settes fri. Odyssev hevdet at spydet hadde påført såret og spydet måtte kunne hele det. Deler av spydet ble skrapet av på såret og Telefus ble frisk.

I løpet av trojanerkrigen[rediger | rediger kilde]

Akilles er en av bare to personer beskrevet som «gudelik» i Iliaden. Dette henviser ikke bare til hans overlegne kampevner, men også hans holdning. Han viser en komplett og total hengivelse til sitt utmerkede håndverk og, som en gud, har nesten ingen respekt for liv. Hverken sitt eget, han har tydelig ikke noe imot en rask død, så lenge den er strålende, eller andres. Hans sinne er absolutt. Menneskeliggjøringen av Akilles av hendelsene i krigen er hovedtemaet i Iliaden.

Troilus[rediger | rediger kilde]

Mens den yngste sønnen av Priam og Hekabe (noen sier at det var Apollo som var far til Troilos med Hekabe) gav sine hester vann ved løvefontenen på utsiden av murene til Troja, så Akilles ham og forelsket seg i hans skjønnhet. Ungdommen avviste hans tilnærminger og søkte tilflukt i tempelet Apollo Timbraeus. Akilles forfulgte ham inn i tilholdsstedet og halshogget ham på gudenes eget alter. På den tiden da det ble sagt at han var ett år fra sin tyvende fødselsdag, og legenden sier at dersom Troilus nådde sitt tyvende år, ville Troja blitt uslåelig.

Agamemnon og døden til Patroklus[rediger | rediger kilde]

Gresk fremstilling av elskerne Akilles og Patroklus.

Akilles tok 23 landsbyer utenfor Troja, inkludert Lyrnessos hvor han fanget Briseis til konkubine. Imens tok Agamemnon en kvinne kalt Kryseis og hånte hennes far, Kryses, en av Apollos prester, da han forsøkte å kjøpe henne tilbake. Apollo sendte en epidemi gjennom de greske arméene og Agamemnon ble tvunget til å gi Kryseis tilbake til hennes far, men han tok Briseis vekk fra Akilles som kompensasjon for hans tap. Denne hendelsen satte i gang den sentrale handlingen i Iliaden. Akilles ble rasende og nektet å slåss for grekerne videre. Krigen gikk dårlig og grekerne tilbyr flotte erstatninger til deres største kriger. Akilles nekter fortsatt å slåss personlig, men han går med på å la Patroklus kjempe i hans sted i hans rustning (men i amerikanske historebøker står det at Patroklus tok Akilles sin rustning uten lov). Den neste dagen blir Patroklus drept og befridd fra rustningen av den trojanske helten Hektor som forveksler ham med Akilles. Akilles blir overvelmet av sorg over hans kjære venn og elsker og raseriet han en gang hadde mot Agamemnon går over mot Hektor. Thetis, hans mor, kommer fra sjøbunnen og befrir han for den ekstreme sorgen og minner ham på at det er en fin ting å ligge med kvinner også. Hun skaffer en flott ny rustning til ham fra Hefastus og han vender tilbake til kampene, der han dreper Hektor.

Han øver vold mot liket, drar det bak sin stridsvogn framfor murene til Troja tre ganger, og nekter å la det få en begravelse. Da Priam, kongen av Troja og Hektors far, kommer i hemmelighet inn i den greske leiren for å tryggle for hans kropp, gir Akilles endelig etter. I en av de mest rørende scenene i Iliaden, tar han imot Priam og lar ham ta liket bort.

Storheten til Akilles ligger ikke bare i den største greske krigeren noen gang, men i kunnskapen om valget han fikk av skjebnen. Thetis hadde profetert til ham at dersom han trakk seg ut av trojanerkrigen, ville han leve et langt og lykkelig liv. Dersom Akilles kjempet, derimot, ville han dø foran murene til Troja men sikres udødelig heltestatus som overgikk alle andre helter. Han hadde gjort valget og møte det viste hans storhet.

Xanthus[rediger | rediger kilde]

I løpet av trojanerkrigen, var Xanthus, en magisk hest, sterkt uenig med Akilles i å la Patroklus bli drept. Xanthus svarte med å si at en gud hadde drept Patroklus og en gud ville snart drepe Akilles.

Memnon, Kyknus, Penthesilea, Akilles' død[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter Hektors død, nedkjempet Akilles Memnon av Etiopia, Kyknus av Kolonae og amasonkrigeren Penthesilia (som Akilles også hadde en affære med i noen versjoner). Som forutsagt av Hektor med sine siste ord, ble Akilles deretter drept av Paris, enten av en pil mot hælen, eller i en eldre versjon av en kniv i ryggen mens han besøkte Polyxena, en trojansk prinsesse. Begge versjonene nekter drapsmannen noen form for ære, og Akilles forblir ubeseiret på slagmarken. Hans ben blir spredt med Patroklus sine og begravelsesleker blir avholdt.

Akilles' rustning[rediger | rediger kilde]

Rustningen til Akilles var det som førte til strid mellom Odyssevs og Ajax den store. De kjempet om den og Odyssevs vant. Ajax ble gal av sorg og sverget å drepe sine kamerater. Han begynte å drepe kveg (trodde de var greske soldater), og så seg selv.