Kongedømmet Castilla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våpenskjoldet til kongedømmet Castilla.

Kongedømmet Castilla var et av middelalderens kongedømmer på den iberiske halvøy som oppsto som en politisk selvstyrt enhet på 800-tallet. Den ble kalt for grevskap Castilla og ble holdt som len for Kongedømmet León. Navnet på landet er avledet fra de rekker av borger eller festninger som ble opprettet i regionen, borg på spansk er castillo. Castilla var en av kongedømmene som grunnla Kronmakten Castilla, en politisk enhet i 1230 som den tredje unionen mellom kongedømmene Castilla og Toledo på ene siden og kongedømmene León og Galicia på den andre. Det ført igjen fram til kongedømmet Spania i 1479.

Historie[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

800- til 1000-tallet
Kongedømmet Castilla i tiden 1037.

I henhold til krønikene til Alfonso III av Asturias, den første referansen til navnet «Castilla» ble funnet i et dokument som ble skrevet en gang rundt 800 e.Kr.

Grevskapet Castilla ble befolket på nytt av innbyggerne som kom fra folkeslagene kantabriere, asturere, vaskonere, og vestgotere. De snakket avarter av romanske språk (som spansk er en del av), og hadde sine egne skikker og lover. Den første greve av Castilla var Rodrigo i 850, en vasall under Ordoño I av Asturias og Alfonso III av Asturias. I 931 ble grevskapet forent av grev Fernán González, som gjorde herredømmet over sine landområder arvelige, uavhengig av kongene i León, som tidligere hadde krevd retten til å utpeke og utnevne grevene av Castilla.

Ekspansjon og union med kongedømmet León[rediger | rediger kilde]

1000- og 1100-tallet

I 1028 giftet Sancho III av Navarra seg med søsteren til grev García Sánchez og arvet grevskapet Castilla etter at hans svoger døde. I 1035 overga Sancho III grevskapet til sin sønn Ferdinand og på denne tiden hadde Castilla oppnådd statusen som et uavhengig kongedømme. Ferdinand giftet seg med Sancha, søster av Bermudo III av León. Til tross for ekteskapet gikk han i krig med León som en alliert av Navarra. I slaget ved Tamarón ble Bermudo III drept og etterlot seg ingen arving. Dette gjorde det mulig for hans svoger Ferdinand å overta kongedømmet León i retten av sin hustrus krav på tronen, noe som førte til den første union mellom León og Castilla.

Da Ferdinand døde i 1065 ble områdene delt mellom hans sønner og døtre. Sancho II arvet kongedømmet Castilla; Alfonso VI arvet kongedømmet León; García arvet kongedømmet Galicia, og hans døtre Urraca og Elvira arvet henholdsvis byene Zamora og Toro.

Sancho II allierte seg med Alfonso VI av León og erobret Galicia. Da han ikke var tilfreds med Castilla og halve Galicia, gikk Sancho senere til angrep mot Alfonso VI og invaderte León med hjelp av El Cid. Urraca tillot at størstedelen av Leóns hær søkte tilflukt i byen Zamora. Sancho beleiret byen, men ble myrdet i 1072 av Bellido Dolfos, en adelsmann fra Galicia og troppene fra Castilla trakk seg da tilbake igjen.

Som resultat av Sanchos død kunne Alfonso VI ta tilbake alle de områder som tidligere var blitt avstått, og ble nå konge av både Castilla og Galicia. Dette var den andre unionen mellom León og Castilla, skjønt de to kongedømmene forble to adskilte enheter kun sammensluttet i en personalunion. Den ed som El Cid sverget foran Alfonso VI i Santa Gadea de Burgos om Alfonsos uskyld i mordet på hans bror er berømt. Alfonso støttet den kristne kirken men var også beskytter av muslimene, en minoritet i hans rike. Han var alliert med den muslimske kongen av taifaen Toledo, men da denne måtte flykte pga. opprør i 1084, beleiret Alfonso byen. Byen overgav seg i 1085, og taifaen Toledo var dermed på kong Alfonsos hender. Alfonso flyttet til Toledo og gjorde byen til sin hovedstad. Hans suksess med Toledo gjorde at han fortsatte videre sørover. Men her møtte han sine overmenn i almohadene, et muslimsk dynasti fra Marokko, som var blitt tilkalt av de muslimske taifaene for å hjelpe dem . Han ble slått i slaget ved Badajoz i 1086, og måtte gi opp videre ekspansjon. Han forsøkte også å beseire taifaen Zaragoza, men måtte til slutt oppgi forsøket etter lang tids beleiring av byen.

Under Alfonso VI skjedde det en tilnærming til andre europeiske kongedømmer, inkludert Frankrike. Han ga sine døtre, Urraca og Theresa, som bruder til henholdsvis Raymond av Bourgogne og Henrik av Lorraine. I rådet i Burgos i 1080 ble det tradisjonelle Mozarabe-ritualet erstattet med den romerske. Ved hans død ble Alfonso VI etterfulgt av sin datter Urraca som giftet seg for andre gang med Alfonso I av Aragón som ikke greide å forene begge kongedømmene. Han fornektet Urraca i 1114, noe som økte spenningene mellom de to kongedømmene. Urraca måtte også kjempe mot sin sønn fra sitt første ekteskap, kongen av Galicia, for å sikre sine rettigheter. Da hun døde ble han konge av Castilla som Alfonso VII. I løpet av sitt regime greide han å erobre de svakere kongedømmene Navarra og Aragón og gjorde dem til len under sitt rike. Han hadde solid støtte fra lensherrer nord for Pyreneene som holdt landområder så langt unna som ved elven Rhône, men til sist ytte de forente opprørstyrkene til Navarra og Aragón for stor motstand til at han maktet å holde på landskapene. På denne tiden hjalp han også Ramon Berenguer IV av Barcelona, den siste hersker i Barcelona som benyttet tittelen greve, i dennes kriger med andre grevskap i Catalonia i et forsøk å forene det gamle Marca Hispanica.

En forbindelse mellom kristendom og islam[rediger | rediger kilde]

1100-tallet


Kong Alfonsos erobring av Toledo åpnet en ny verden for det kristne Europa. Byens biblioteker var intakte, og inneholdt vitenskapelige og filosofiske verker som i løpet av 1100-tallet ble oversatt fra arabisk til latin ("Toledoskolen). Mange europeiske lærde reiste til Toledo for å skaffe seg ytterligere kunnskap. Her ble verker fra klassisk gresk gjenfunnet i arabisk oversettelse,ble oversatt videre til latin, og slik fant de gamle greske filosofer og gammel gresk vitenskap veien inn i det kristne Europa, etter at de var blitt neglisjert siden Romerrikets tid. Også arabisk vitenskap og filosofi ( Avicenna), som på denne tiden var kommet lenger enn den europeiske, ble tilgjengelig for Europas lærde. Gjennom møtet med Toledos biblioteker og byens sefardiske lærde (andalusiske jøder), som ble igjen i byen, opplevde Europa en blomstringstid innen filosofi og vitenskap.

Pilegrimer på Jakobsvegen i 2005.

Pilegrimsvegen El Camino de Santiago, Jakobsvegen, økte også den kulturelle utvekslingen mellom kongedømmene Castilla og León med resten av Europa.

I løpet av 1100-tallet ble det etablert mange nye religiøse ordener i Castilla etter europeisk skikk, som Calatrava, Alcantara og Santiago; og grunnleggelsen av mange cistercuenske klostre.

Den endelige union med kongedømmet León[rediger | rediger kilde]

1200-tallet

Alfonso VII gjenopprettet den gamle tradisjon med å fordele kongedømmet blant sine barn. Sancho III ble konge av Castilla og Ferdinand II konge av León. Rivaliseringen mellom kongedømmene fortsatte fram til 1230 da Ferdinand III av Castilla mottok kongedømmet León fra sin far Alfonso IX etter tidligere å ha mottatt kongedømmet Castilla fra sin mor Berenguela av Castilla i 1217. I tillegg hadde han fordelen av almohadere var i en nedgangsperiode og svekket nok til at han kunne erobre dalen langs elven Guadalquivir, mens hans sønn taifaen Murcia.

Hoffene i León og Castilla ble slått sammen, en hendelse som er blitt betraktet som grunnleggelsen av Kronmakten Castilla, bestående av kongedømmene Castilla, León, flere taifaer og andre besittelser erobret fra maurerne, inkludert taifaene av Córdoba, Murcia, Jaén og Sevilla, som ble erobret etter at slaget ved Navas de Tolosa i 1212, der maurerne led et alvorlig nedelag, la veien åpen for videre ekspansjon sørover. Cordoba ble erobret i 1236, Sevilla i 1248.

Huset Trastámara[rediger | rediger kilde]

1300- og 1400-tallet

Huset Trastámara var en slekt som styrte Castilla 1369 til 1504, Aragón fra 1412 til 1516, Navarra fra 1425 til 1479, og den italienske byen Napoli fra 1442 til 1501. Navnet var tatt fra greven (eller hertugen) av Trastámara, en tittel benyttet av Henrik II av Castilla, av Mercedes, før tiltredelse til tronen i 1369 i løpet av borgerkrigen med hans legitime bror, kong Peter av Castilla. Henrik ble oppfostret og utdannet grev Rodrigo Álvarez.

Union mellom kronene Castilla og Aragón[rediger | rediger kilde]

Da Johan II av Castilla døde ble hans datter dronning Eleanora I av Navarra og hans sønn ble kong Ferdinand II av Aragón. Ekteskapet mellom Ferdinand og dronning Isabella I av Castilla, feiret i 1469 i Palacio de los Vivero i Valladolid etablerte den fremtidige unionen mellom de to kronene. Denne unionen truet derimot adelens makt i Castilla og det brøt ut borgerkrig. I 1474, fem år etter at de ble gift, kunne Ferdinand og Isabella ta kronen i Castilla. De opprettet cortes i Castilla, en forsamling med den hensikt å skape fred over hele riket, og for å straffe de som begikk forbrytelser. da Ferdinand ble konge av Aragon i 1479, inngikk de i en union med felles styre av begge rikene.

Regjeringen: kommunal råd og departementer[rediger | rediger kilde]

Som med alle kongedømmer i middelalderen, monarkens enerådende makt ble forstått som en guddommelig ordning, «ved Guds nåde», slik den lovmessige formulering uttrykte det. Det ble uansett opprettet forsamlinger både i byene som på landet for å regulere dagliglivets saker og problemer. Over tid utviklet disse forsamlingene til kommuneråd, kjent som ayuntamientos eller cabildos, hvor en del av beboerne, jordeierne (vecinos), representerte resten av befolkningen. Ved 1300-tallet hadde disse rådene fått mer makt, eksempelvis retten til å velge dommere og øvrighetspersoner (alcaldere, talere, kontorpersonell, etc.) og representanter til parlamentene (cortes).

På grunn av kommunerådenes økende makt og behovet for kommunikasjon mellom disse og kongene ble det etablert cortes i kongedømmet León i 1188, og i Castilla i 1250. De tidligste av disse var dannet av borgerne i byene, små grupper av representanter, kjent som laboratorere og hadde ingen lovgivende makt, men de var et bindeledd mellom kongen og resten av befolkningen, noe som var en nyvinning. Til sist fikk representantene i byene retten til å stemme i Cortes hvor de ofte gikk i allianse med kom monarken mot de store adelige herrene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]