Mongolriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mongolyn Ezent Güren
Det mongolske riket
Stepperike
1206 – 1368
Plasseringa til Mongolia
Mongolrikets vekst og fall
Hovedstad Avarga (1206–35)
Karakorum (1235–60)
Dadu (1260–1368)[1]
Språk Mongolsk, kinesisk, tyrkiske språk, iransk
Religion Tengriisme, buddhisme, islam, kristendom
Styreform Valgmonarki
Khagan
 - 1206-1226 Djengis Khan
 - 1229-1241 Ögedei Khan
 - 1246-1248 Güyük Khan
 - 1251-1259 Möngke Khan
 - 1260-1294 Kublai Khan
 - 1333-1370 Toghan Temür Khan
Lovgivende forsamling Kurultai
Historisk periode 1200-1300-tallet
 - Djengis Khan erklærer mongolsk stat Våren 1206
 - Djengis Khan dør 1227
 - Pax Mongolica 1210-1350
 - Riket smuldrer 1260-1264
 - Yuan-dynastiet faller 14. september 1368
 - Tsjagatai-khanatet faller 1687
Areal
 - 1279[2][3] 33 000 000 km²
Valuta Forskjellige
Forgjenger
Etterfølger
Asia 1200ad.jpg Khamag Mongol
Asia 1200ad.jpg Tatarkonføderasjonen
Khwarezmian Empire 1190 - 1220 (AD).PNG Khwarazmid-riket
KaraKhitaiAD1200.png Kara-Khitai
Sung Dynasty 1141.png Jīn-dynastiet (1115–1234)
Sung Dynasty 1141.png Song-dynastiet
Song-Liao-Xixia-1111.png Xixia-riket
Abbasids850.png Abbasidene
Alamut.png Nizari Ismaili-staten
Kievan-rus-1015-1113-(en).png Kievriket
VolgaBulgaria1200.png Volga-Bulgaria
State of Cuman-Kipchak (13.) tr.png Cumania
Tsjagatai-khanatet Flag of Chagatai khanate.svg
Den gylne horde Golden Horde flag 1339.svg
Ilkhanatet Il-Khanate Flag.svg
Yuan-dynastiet Flag of Yuan Dynasty.jpg
Mongol Uls Mongolia XVI.png
Timurid-dynastiet Das Reich Timur-i Lenks (1365-1405).GIF
De anatolske beyliker Anadolu Beylikleri.png
Mamlukdynastiet Mamluk dynasty 1206 - 1290 ad.GIF
Storhertugdømmet Litauen Alex K Grundwald flags 1410-03.svg
Kongedømmet Polen (1025–1385) Alex K Kingdom of Poland-flag.svg

Det mongolske riket (mongolsk: Mongolyn Ezent Güren, mongolsk kyrillisk: Монголын эзэнт гүрэн), som eksisterte mellom det 13. århundre og 14. århundre, var det største sammenhengende riket i historien, og det nest største landet gjennom historien. Riket oppsto i de sentralasiatiske steppene, og spredte seg fra Sentral-Europa til Japanhavet og Stillehavet, nordover inn i Sibir, sørøstlig inn i det indiske subkontinent, Indokina og det iranske høylandet, samt vestover inn i Levanten og den arabiske halvøy.

Riket forente de splittede mongolske nomadestammene under én khan, Djengis Khan, som ble erklært hersker over alle mongoler i 1206. Under Djengis Khans styre vokste riket kraftig, samt under hans etterkommere - som sendte invasjonsstyrker i alle retninger. Det enorme trans-kontinentale riket knyttet øst og vest gjennom den mongolske fred, og førte til at handel, teknologi, varer og ideologier spredte seg på tvers av Eurasia.

Riket begynte å smuldre sammen under en rekke arverekkekriger, da den store khanens barnebarn var uenig om kongerekken skulle gjennom hans sønn Ögedei, eller hans andre sønner som Tolui, Tsjagatai, eller Jotsji. Toluis tilhengere vant etter en blodig maktkamp, men uenighetene fortsatte mellom hans etterkommere. Etter Möngke Khans bortgang valgte rivaliserende kurultai - mongolske råd - forskjellige etterkommere, brødrene Ariq Böke og Kublai Khan, som ikke bare sloss seg i mellom gjennom Tolui-borgerkrigen, men fortsatte å møte motstand fra Djengis Khans andre etterkommere. Kublai Khan kom seirende ut av maktkampen, men borgerkrigen fortsatte da Kublai forsøkte uten hell å gjenopprette kontroll over Ögedei- og Tsjatagai-fraksjonene.

Slaget ved Ayn Jalut i 1260 markerer Mongolrikets største utbredelse, men og mongolenes første tap på slagmarken. Selv om mongolene ville sende flere invasjonsstyrker inn i Levanten, erobre regionen med hell, sende raid og plyndringstokt så langt vest som Gaza, og vinne et avgjørende slag ved slaget ved Wadi al-Khazandar, ville de i 1299 trekke seg ut av regionen av geopolitiske årsaker.

Ved Kublai Khans bortgang i 1294 sprakk Mongolriket opp, og fire separate khanater eller riker oppstod, alle med sine egne interesser og mål: Den gylne horde i nordvest; Tsjagatai-khanatet i vest; Ilkhanatet i sørvest; og Yuan-dynastiet med hovedsete i dagens Beijing i øst. Selv om de tre vestlige khanatene aksepterte Yuan-dynastiets hegemoni, ble dynastiet kastet av Ming-dynastiet i 1368. Djengis' andre etterkommere vendte hjem til Mongolia og fortsatte å styre Mongolia etter rikets fall.

Navn[rediger | rediger kilde]

Mongolriket ble kalt «Ikh Mongol Uls» (ikh: stor, uls: stat - ergo «Den store mongolske stat»). I 1240-årene skrev Güyük Khan et brev til pave Innocens IV, hvor han refererer til staten som Dalai (store/oseaniske) Khagan av den store mongolske stat («ulus»).

Etter arverekkefølgekrigen mellom Kublai og hans bror Ariq, ble Kublais makt begrenset til den østlige delen av riket. Kublai kunngjorde gjennom et keiserlig edikt den 18. desember 1271, landets nye navn: «Store Yuan» («Dai Yuan», eller «Dai Ön Ulus»). Visse kilder hevder det fulle mongolske navnet var «Dai Ön Yehe Monggul Ulus».

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Temüdsjin, senere best kjent som Djengis Khan, var stamfaren til alle Mongolrikets og Yuán-dynastiets herskere. Han var sønn av Yesügei, stammehøvding for kiyadene — en av de mange stammer i det oppsplittede Mongolia. I ung alder mistet han faren som ble drept av en rivaliserende stamme. Dette utløste en stor borgerkrig. Til slutt seiret Temüdsjin, og tok herskertittelen Wang Khan. Han utviklet en skriftlig lov for alle mongoler, kalt Jassa, og krevde at den ble fulgt til punkt og prikke.

Temüdsjin fulgte opp med angrep på andre stammer i området og utvidet hele tiden sin makt. Ved hjelp av en kombinasjon av diplomati, organisasjon, militær dyktighet og brutalitet klarte han det nær utenkelige, å forene alle de mongolske stammer til ett folk (1206). Under et khuriltai (et rådsmøte for de mongolske høvdinger) ble han gikk tittelen «allherskeren» (Djengis Khan).

Invasjoner og verdensrike[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De mongolske invasjoner

Dsjengis-Khan forente de rivaliserende mongolsk-tyrkiske nomadestammene under sitt overherredømme og styre i år 1206 ved hjelp av politisk manipulasjon og militærmakt. Han kom hurtig i konflikt med Jin-dynastiet til jursjenerne og de vestlige Xixia-dynastiet til tangutene i nordlige Kina og førte hærtokter mot dem, der Xixia ble knust og underlagt mongolene, og Jin-staten svekket. Etter provokasjoner fra det muslimske Khwarezmid-imperiet dro Dsjengis-Khan også inn i Sentral-Asia, tilintetgjorde Khwarezmia og østlige Persia, dro deretter videre på hærtokt inn i rusernes Kievrike (en forløper til dagens Russland, Hviterussland og Ukraina) og Kaukasus. Før Dsjengis-Khan døde hadde han delt sitt veldige rike mellom sine sønner og nære familie. Men som sedvanen gjorde klart, forble hele riket felles eiendom for hele den keiserlige familie, som dannet den herskende klassen sammen med det øvrige mongolske adelskapet.

Under Ögedei ble Mongolriket kraftig utvidet mot vest, ved at hans hærer erobret de nordlige deler av Persia, Kaukasus, Ukraina og Russland. Mongolske styrker var på vei til også å erobre Sentral-Europa da Ögedei døde, men mongolstyrkenes generaler trakk styrkene tilbake til Mongolia for å delta i valget av ny khan. I øst ble det nordlige Kina erobret (Jin-riket og Korea). Under Möngke sørget hans bror Hülegü for erobringen av resten av Persia og Mesopotamia (1255–58). Erobringen av resten av Midtøsten ble oppgitt da mongolene led nederlag ved et slag mot de egyptiske mamelukkene i Levanten i 1260.

Deling av riket i fire[rediger | rediger kilde]

Men Ilkhanatet var blitt etablert, med Hulegu som Il-Khan og Tabriz i Nord-Persia som hovedstad. De to andre khanatene var Den Gylne Horde (Russland og Ukraina) og Chagatai-khanatet (Sentral-Asia).

Først i 1277 ble også det sørlige Kina underlagt ved at Song-riket ble erobret, og hele Kina ble forent under mongolene. I 1279 etablerte Kublai Khan Yuan-dynastiet etter kinesisk mønster, dvs. at han så på seg selv som kinesisk keiser, og i mindre grad mongolsk khan.

Mongolrikets herskere 1206-1295[rediger | rediger kilde]

1206-27 Djengis Khan

1227-41 Ögedei, Djengis Khans sønn

1241-46 Töregene (regent) Ögedeis kone

1246-48 Güyük, Ögedeis sønn

1248-51 Oghui Qaimish (regent) Güyüks kone

1251-59 Möngke, Djengis Khans sønnesønn

1260-95 Kublai Khan, Djengis Khans sønnesønn

Etter Kublai Khans død ble Mongolriket svekket av indre stridigheter om makten, og riket gikk gradvis i oppløsning. Det østlige khanatets Khan mistet overherredømmet over resten av Mongolriket, og de 4 khanatene levde videre, stadig mer svekket, hver for seg. Den siste mongolkeiser i Yuan-dynastiet i Kina ble styrtet i 1368, etter uroligheter og kamper helt siden 1356.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etter Möngke Khans død i 1259 var ingen by eneste hovedstad. Dadu (Khanbaliq), i dagens Beijing, var Yuan-dynastiets hovedstad mellom 1271 og 1368.
  2. ^ Morgan. The Mongols. p. 5
  3. ^ Jonathan M. Adams, Thomas D. Hall og Peter Turchin (2006). East-West Orientation of Historical Empires.Journal of World-Systems Research (University of Connecticut). 12 (no. 2): 219–229.
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.